– Umulig å redde regnskog uten nærvær

– Riksrevisjonen kommer ikke med en type kritikk som rokker ved den norske klima- og skogsatsingen. Mye av kritikken knyttes til de store utfordringer det er å få til så store endringer i regnskogland. Dette tar tid, og det er alltid en risiko for at ny politisk ledelse i et skogland kan nedprioritere skogbevaring, sier tidligere leder, nå spesialrådgiver i Regnskogfondet Lars Løvold.

Overfor Bistandsaktuelt fremhever han at Riksrevisjonens undersøkelser av det norske klima- og skoginitiativet – en kritisk rapport av det som har blitt Norges største bistandsprogram, overlevert Stortinget sist uke – ikke påviser alvorlige tilfeller av korrupsjon eller vesentlig misbruk av midler.

– Så langt jeg har sett, svarer også Klima- og miljødepartementet omfattende og overbevisende på kritikken, sier Løvold.

– Men rapporten mener at framdrift og resultater er forsinket, at flere tiltak har usikker effekt, og at risikoen for mislighold ikke er godt nok håndtert?

– Alle hadde håpet at avskogingen i verden i 2018 ville vært betydelig lavere enn den faktisk er. Men det er mektige krefter man står opp mot, og det internasjonale samfunn har vist alt for liten vilje til å satse systematisk og med betydelige midler på å hjelpe fattige skogland til å foreta den nødvendige omleggingen, sier Løvold.

– Ikke særlig talende

Løvold mener norske myndigheter tar kampen mot korrupsjon på alvor.

– Jeg vet ikke nok om hva departementet helt konkret har gjort i ulike tilfeller for å håndtere mislighold, men jeg har vondt for å forstå at Riksrevisjonens hovedeksempel – Amazonasfondet i Brasil – er særlig talende. Jeg kjenner meget godt til Amazonasfondets oppfølging av de midlene de bevilger til prosjekter i Amazonas, og det er ingen konkrete anklager om mislighold eller misbruk der.

• Les også: Hard kritikk av regnskogsatsingen

Løvold peker på at Riksrevisjonen sier at det har vært gjort undersøkelser av mulige misligheter i den gigantiske brasilianske statlige utviklingsbanken BNDES (der Amazonasfondet kun utgjør en liten spesialseksjon).

– For det første har ikke disse undersøkelsene avdekket misligheter, og for det andre anses rutinene i selve Amazonasfondet som tilfredsstillende.

– Riksrevisjonens rapport hevder måling og rapportering av resultater bare er delvis på plass, og det er ikke god nok rapportering og oppfølging av hensyn som urfolks rettigheter, fattigdomsbekjempelse og bevaring av naturskog. Hvilke konsekvenser må dette få i klima- og skoginitiativets videre arbeid?

– Vi er positive til en mer systematisk rapportering av ulike typer resultater, samt hvordan land som mottar støtte følger opp sine forpliktelser til å ta hensyn til urfolks rettigheter, fattigdomsbekjempelse og bevaring av naturskog.

• Les også: – Rapporten er ikke et argument mot skogsatsingen

– Riksrevisjonen peker også på at Norge ikke har lyktes i særlig grad med å få med det internasjonale samfunnet på et spleiselag for regnskogen. Sammenlignet med andre store givere, Storbritannia og Tyskland, utgjorde norske bidrag i 2008–2016 hele 51 prosent av bidragene fra de tre landene. Hvorfor har ikke Norge lyktes med å engasjere flere land i «en dugnad» for tropisk skog i utviklingsland?

– Norge har gjort usedvanlig mye, både ved å vise vei med omfattende finansiering og for å få andre rike land på banen. Jeg syns det er vanskelig å kritisere Norge for at andre land ikke har prioritert dette spørsmålet høyt nok – og dermed i stor grad er medansvarlige for at avskogingen er alt for høy. Vi har også sett at mange land foretrekker å fortsette med sine ulike, klassiske bistandsprogrammer og har vist liten vilje til å tenke overordnet på grep for at fattige skogland skal velge en bærekraftig utviklingsvei som både kommer landets innbyggere og miljøet til gode.

– Hands-off tilnærming

Løvold mener likevel – som Riksrevisjonen – at norske myndigheter har vært en for lite aktiv samarbeidspartner i noen partnerland.

– Man har satset penger, men hatt en veldig hands-off tilnærming. Guyana er det verste eksempelet, der Norge aldri har hatt en dedikert medarbeider over tid, men stadig skiftet saksbehandlere som har hatt landet som deltidsoppgave. Vi har vi alltid ment at det ikke er mulig å endre skogsektoren uten nærvær, sier Løvold.

Han mener man i skoginitiativets sekretariat i klima- og miljødepartementet har vært for opptatt av karbonreduksjon og resultatbasert betaling for det.

– Jeg tror ikke løftet om framtidig resultatbaserte betaling, når utslippene fra avskoging beviselig er redusert, vil være et tilstrekkelig insentiv til at landene skal klare å ta vare på skogen. En bredere tilnærming, der styrking av skogovervåkingskapasitet, tiltak mot ulovligheter, anerkjennelse av urfolks landrettigheter og forbedring av styresett bør også belønnes med resultatbasert betaling. Det er mange faktorer som skal på plass om man skal bevare skogen, slik det er nå er det et for snevert perspektiv på hva som er et resultat, sier Løvold.

– Dere har gjentatte ganger tatt til orde for en økning av norske midler til regnskogbevaring. Hvorfor det?

– Tre milliarder er ikke det samme som for 10 år siden. Selv om dette er en betydelig bevilgning, opplever vi at det ikke er budsjettmessig rom for å kunne følge opp spennende muligheter – som den oppløftende utviklingen i fastlands-Asias viktigste skogland, Myanmar. Vi mener at bevilgningen bør trappes opp med 500 millioner kroner årlig de neste tre årene. Statsminister Erna Solberg har jo også sagt at satsingen skal forlenges til 2030, og at tre milliarder ikke er en øvre grense.