Kan valgdeltakelse revitalisere demokratiet?

I 2018 vil det etter planen bli holdt totalt 68 valg i 45 land på nasjonalt og lokalt nivå. Valg er fortsatt en av de viktigste demokratiske prosessene som folk kan benytte seg av til å uttrykke sin mening om måten deres land og samfunn styres på.

Fra slutten av den kalde krigen fram til 2006 utviklet tanker om frihet og demokrati seg over hele verden. Siden da har indeksene som måler kvaliteten på demokratiet falt år etter år. I dag opplever både kriserammede land og etablerte demokratier en nedgang i tilliten til demokratiske institusjoner og folkevalgte. Mangelen på tillit er spesielt lav blant de unge.

Farlige tendenser

Både etablerte demokratier og autokratiske regimer lider av faretruende tendenser, slik som mangel på tillit, ofte kombinert med fremmedgjøring blant befolkningen. Folk antar at systemet er fastlåst og at valgprosessen ikke vil føre til store endringer, enten de stemmer eller ikke.

Valg, som lenge har vært regnet som symbolet på det liberale demokratiet, har mistet sin suverene posisjon blant de demokratiske institusjonene. Ironisk nok har mange autoritære ledere kommet til makten via etablerte valgprosesser. Som følge av dette har valgdeltakelsen i de fleste etablerte demokratier blitt redusert siden 1980-tallet. Den minkende deltakelsen krever en vurdering av selve prinsippet om demokratisk deltakelse: bør stemmeavgivning som et uttrykk for demokratisk deltakelse være frivillig eller obligatorisk? Hva forteller forskningen oss? Valgdeltakelse har en tendens til å være høy (opptil 95%) i land hvor det er obligatorisk å stemme (f.eks. Belgia, Australia, Singapore, Luxemburg og Tyrkia), og den kan være lavere i land der det er frivillig (f.eks. USA eller Marokko).

Dommen er imidlertid tvetydig, ettersom høy valgdeltakelse også er tilfellet i land hvor det ikke er obligatorisk stemmeplikt (for eksempel Malta, Sverige, Island, New Zealand, Danmark og Tyskland). Den kan også være høy på nasjonalt nivå, samtidig som det er lav oppslutning ved lokalvalg.

New Zealand hadde for eksempel en nasjonal valgdeltakelse på 77 prosent i valget i 2014, mens deltakelsen i lokalvalgene i 2016 i Auckland bare var på 36 prosent.

De som motsetter seg obligatorisk stemmerett hevder at det strider mot individets rett og frihet til å bestemme om de skal delta i en politisk prosess eller ikke. Noen mener også at det er uansvarlig å pålegge uinformerte og uinteresserte borgere å stemme.

De som er for obligatorisk valgdeltakelse, ser på det å stemme som en borgerlig forpliktelse som er knyttet til begrepet statsborgerskap. Å betale skatt er obligatorisk, hvorfor skal ikke stemmegivning være det også?

Å ikke ha obligatorisk stemmeplikt har en tendens til å være til nytte for de som har makt og økonomi til å mobilisere større grupper av velgere rundt sine ideer. Obligatorisk stemmeplikt ville øke representasjonen av vanskeligstilte grupper.

Bedre informert

Forskning viser også at personer som bor i land der valgdeltakelse er obligatorisk, er bedre informert om politikk, enten fordi velgerne i større grad selv holder seg orientert, eller på grunn av omfattende opplysningskampanjer.

Diskusjoner om retten til demokratisk deltakelse stiller også spørsmål om aldersgrensen for stemmerett. I 2016 ga den interparlamentariske unionen ut en rapport om "Foryngelse av demokratiet, å gi ungdom en stemme", som beskriver hvordan parlamenter og parlamentarikere kan bidra til å forynge demokratiet.

Å senke stemmerettsalderen vil øke graden av politisk deltakelse for unge mennesker, og faktisk kan 16-åringer allerede stemme i Argentina, Brasil, Cuba, Ecuador, Nicaragua, Østerrike, og i Isle of Man, Jersey og Guernsey. Men å redusere stemmerettsalderen alene er ikke nok, unge mennesker ønsker ikke passiv stemmerett, de krever aktiv politisk deltakelse.

Gjennomsnittlig alder for parlamentarikere globalt er 53 år og bare 1,9 prosent av dem er under 30 år. Og i en tredjedel av alle land er aldersgrensen for å bli valgt til nasjonalforsamlingen 25 år.

Derfor er det nødvendig med en tilpasning: å senke stemmerettsalderen samtidig som det skapes muligheter for unges representasjon i politiske institusjoner og aktivt engasjement i den politiske prosessen gjennom aktivisme og innflytelse over politiske vedtak, involvering i politiske partier og valgobservasjon.

Teknologi kan også fremme deltakelse. Men til tross for at teknologien allerede er brukt på mange stadier av valgprosessen - for valginformasjon, valgobservasjon og valgregistrering – så er internettavstemning fortsatt i startfasen og blir bare brukt i ett land - Estland.

Å ha solide kontrollmekanismer for å unngå potensiell digitalt valgjuks er fortsatt en utfordring. Videre er det også viktig at myndighetene sørger for at det ikke oppstår en digital splittelse i valgbefolkningen, og at de som ikke har tilgang til teknologien ikke i praksis mister stemmeretten sin fordi de ikke har mulighet til å utøve disse rettighetene.

Derfor, fram til man kan garantere tillit og integritet til bruk av internettstemming, bør fokuset være på å øke tilgjengeligheten til å utøve demokratiske rettigheter.

Et offentlig gode

Det er på tide at demokratisk deltakelse blir betraktet som et offentlig gode igjen, tilgjengelig for alle og respektert for sin egenverdi. For at det skal skje må følgende gjennomføres:

• Politikere må sette mennesket tilbake i fokus i den politiske debatten i stedet for offentlige og private interesser.
• Å senke stemmeretts- og kvalifiseringsalderen for å bli folkevalgt må være en del av den globale dagsordenen for ungdom. Det vil øke deltakelse blant ungdom i politikk og ledelse slik at unge mennesker effektivt kan utøve sin rett til å bidra til beslutninger som påvirker deres fremtid.
• Stemmeretten må igjen bli et sentralt prinsipp for demokratisk deltakelse. Arbeid for å fremme avstemning som en borgerlig forpliktelse er en måte å oppnå dette på.
• Å gjøre avstemning enklere og mer tilgjengelig kan stimulere valgdeltakelsen, for eksempel ved å organisere valg på en fridag, utvide åpningstidene ved valglokalene, tillate avstemning over flere dager, stemme via post, sikre at alle har et valglokale i nærheten, og utvikle digitale midler og sikkerhetsprotokoller for å fremme internett-avstemning.

Til tross for problemets kompleksitet er stemmegivning det mektigste verktøyet for å gi uttrykk for folks mening og er et kjennetegn på et demokratisk samfunn. Det vil uvilkårlig forbli et tema for opphetede debatter og uenighet.

Måten folk vil stemme på vil trolig endre seg dramatisk, slik at en større gruppe mennesker kan uttrykke sin mening, både under og etterpå et valg.

Med den rette teknologien og riktig utdanning og sosialisering, kan valgdeltakelse bli en kraftig motgift mot den pågående forringelsen av politiske prosesser. Stemmeavgivning har betydning og bør derfor betraktes som både en rett og en borgerlig forpliktelse.

Innlegget er tidligere publisert på engelsk av Inter Press Service http://www.ipsnews.net/2018/05/role-voting-reviving-democratic-practice/