Ble rettighetsaktivist da onkelen ble fengslet
Vanessa Berhe vokste opp i Stockholm og kan si hva hun vil. Onkelen Seyoum Tsehaye derimot, ble fengslet for å si hva han mente om regimet i Eritrea. Det var i 2001. Siden har ingen sett ham.
Eritrea har altfor lenge fått være et fryktregime
Vanessa Berhe, leder i One Day Seyoum
Journalist Seyoum Tsehaye har sittet fengslet i 17 år, fordi han sa hva han mente om menneskerettigheter og demokrati i hjemlandet. Derfor startet niesen Vanessa Berhe (21) organisasjonen One Day Seyoum som kjemper for å få onkelen – og andre samvittighetsfanger som er fengslet uten dom i Eritrea – løslatt.
Så langt har ikke eritreiske myndigheter gitt etter for kravet.
Det siste «livstegnet» fra onkelen kom gjennom en fengselsbetjent som forlot tjenesten ved det beryktede og bortgjemte Eiraeiro-fengselet nord for hovedstaden Asmara for snart ti år siden. Betjenten fortalte at bare fire av de 21 regimekritikerne som ble arrestert sammen med Vanessas onkel fortsatt var i live da han dro. En av de fire skal ha vært Seyoum Tsehaye.
– Det er helt umulig å anslå hvor mange mennesker som sitter fengslet i Eritrea uten dom. Det jeg vet, er at det var minst 21 personer som ble fengslet den dagen onkel Seyoum ble tatt. De ble alle satt i Eiraeiro-fengselet, og fengselsbetjenten som gav det siste «livstegnet» fra onkel i 2008 fortalte at han og den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak satt sammen i en liten celle nesten uten dagslys, sier Berhe når Bistandsaktuelt møter henne på Grand Hotel i Oslo.
Rett og galt
Vanessa Berhe – som denne uka er blant talerne under Oslo Freedom Forum – forteller at onkelen var en av flere journalister som stilte regimet spørsmål om menneskerettigheter og demokrati, men at president Isaias Afewerki og hans krets ikke satte pris på spørsmålene. At onkelen ble fengslet uten dom, gjorde at Berhe allerede som barn begynte å interessere seg for menneskers rettigheter.
Nå studerer 21-åringen jus ved SOAS University of London.
– Jeg begynte å interessere meg for rett og galt tidlig. Når jeg valgte å studere jus, var det for å forstå hvordan man kan holde de som har begått rettighetsbrudd eller står bak krigsforbrytelser ansvarlig for sine handlinger. Jeg håper jeg én dag kan bidra til at det juridiske systemet i Eritrea blir bedre. Bruke jussen som et verktøy for å kunne gjenoppbygge et samfunn som har kollapset, sier Berhe.
Hun forteller at familien snakket mye om situasjonen i Eritrea under oppveksten. Moren fortalte at onkelen hennes var fengslet da Vanessa bare var seks år, og allerede i første klasse samlet Vanessa og vennene inn penger for å få frigitt onkelen. Hun forteller at det var en trygg oppvekst hjemme i bydelen Enskede i Stockholm, langt fra det terrorveldet foreldrene rømte fra før hun ble født.
– Jeg fant nylig en tekstoppgave jeg skrev på videregående skole. Der sammenlignet jeg mitt liv med mine kusiners. Da jeg leste den på ny nå, ble det igjen tydelig hvor store forskjeller det er. Jeg har hatt enorme muligheter, reist jorden rundt. Jeg kan si hva jeg vil, gjøre hva jeg vil, men de...
Vanessa Berhe, tenker seg om.
– Det er ikke et liv, de har ingen fremtid. Og det er derfor mange velger å flykte, legger ut på en farefull ferd der noen blir kidnappet, andre voldtatt eller drept. Forskjellene på våre liv er enorme, og med min bakgrunn kan jeg ikke sitte stille å se på dét. For det kunne like gjerne vært meg som satt der uten muligheter.
Ung i Eritrea
Hun forteller at moren har elleve søsken og at flere av dem har forlatt Eritrea. Berhe har fortsatt kontakt med den delen av familien, jevngamle kusiner, som bor i hjemlandet – men sier hun ikke ønsker å dele hva de forteller om hvordan det er å vokse opp i Eritrea. Hun er engstelig for hva som kan skje med dem da.
– Å uttrykke meg offentlig om menneskerettighetssituasjonen i Eritrea har konsekvenser, men det er mitt valg. Mine kusiner som befinner seg i Eritrea har ikke mulighet til å ta et slikt valg, så jeg kan ikke snakke på deres vegne. Det vil sette livene deres i fare, sier Berhe.
– Det har vært mange historier om hvordan eritreisk etterretning følger med på hva eritreere gjør i utlandet. Føler du deg overvåket?
– De holder nok oppsikt med hva jeg gjør, men jeg kjenner meg ikke truet. Jeg har svensk pass, så det er liksom ingenting de kan ta i fra meg. Etter at jeg startet denne organisasjonen kan jeg uansett ikke reise tilbake. I hvert fall ikke så lenge det sittende regimet har makten.
– Eritrea omtales av en rekke organisasjoner som det verste i Afrika når det kommer til menneskerettigheter. Hvordan tror du det er å være ung i landet i dag?
– Unge i Eritrea har ingen kontroll over egne liv, de vokser opp i et land der man ikke får si hva man mener. Jeg var i Eritrea med mamma og mine to søsken i 2008. Hjemme i Stockholm hadde vi jo snakket åpent om situasjonen, men da vi kom dit sa mamma at vi absolutt ikke måtte uttrykke hva vi tenkte om situasjonen. Vi var der i nær to måneder, og kunne bare snakke ordentlig sammen når vi var med den aller nærmeste familien. Den type selvsensur er slitsom, men vi var jo bare på besøk. For de som lever med dette hele tiden må det være helt forferdelig.
Ingen fremtid, ingen frihet
– I tillegg til at man ikke får uttrykke seg, er det ekstremt få muligheter for unge. Dårlige muligheter til en utdannelse, nesten ingen jobber, og mange ender i en slags livslang militærtjeneste. De har ingen fremtid, ingen frihet. Det er alltid noen andre som bestemmer over livet ditt, og det finnes ingen fri informasjon – bare statlig tv med regimets propaganda.
– President Afewerki har ikke bøyd av for internasjonalt press gjennom alle disse årene. Hva tenker du om dialog. Burde for eksempel norske myndigheter forsøke å opprettholde en konstruktiv dialog med et repressivt regime som i Eritrea?
– Svenske myndigheter har forsøkt akkurat dét lenge, ettersom den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak har sittet fengslet like lenge som min onkel. For noen år siden var dette igjen oppe i den svenske debatten, at man skulle bruke gulrot, du vet... men jeg mener det er feil metode.
– Dialog kan fungere overfor noen regimer, men overfor det eritreiske gjør det ikke det. Det finnes ingen kompromisser, det er bare ensidige perspektiver fra regimets side. Om man ofrer kritikk for en dialog, må det i det minste føre til resultater. Det har det ikke gjort, så det er virkelig på tide med en annen tilnærming.
– Men har kritikk fungert da?
– Det har ikke vært så mye kritikk. Det er mange selv i Afrika som ikke vet hvor ille situasjonen er i Eritrea, langt mindre i USA og EU. Den europeiske union gir til og med penger til det regimet for at de bedre skal håndtere fluktstrømmen.
Drifter fryktregime
Hun ønsker seg et internasjonalt initiativ etter modell av anti-apartheid-kampanjen på 90-tallet eller Save Darfur på 2000-tallet, for å presse regimet i Asmara.
– Eritreiske myndigheter har alt for lenge fått lov til å drifte et fryktregime som kontrollerer en hel befolkning, helt uten massiv internasjonal kritikk.
– Ved jevne mellomrom dukker retur av eritreiske asylsøkere opp i debatten. For noen år siden møtte jeg en eritreer som hadde sittet på mottak i Norge i 25 år, fordi norske myndigheter mente han ikke oppfylte kravene for asyl. Han ble aldri returnert, men er det overhode forsvarlig å returnere asylsøkere til Eritrea?
– Selvfølgelig ikke. Og lovgivningen er ganske klar på dét: Man kan ikke sende mennesker tilbake til tortur, og alle som har forlatt Eritrea uten tillatelse fra myndighetene risikerer tortur om de returnerer eller blir returnert.
Vanessa Berhe sier hun er eritreer i hjertet, men at hun vanskelig ser for seg at hun noen gang kommer til å bo i foreldrenes hjemland.
– Det er vel slik det er for oss som er oppvokst med to kulturer. Men jeg vil gjerne jobbe med og for Eritrea. Jeg valgte navnet One Day Seyoum på vår organisasjon fordi vi tar sikte på å arbeide med denne problematikken til den dagen min onkel igjen er en fri mann; til den dagen dét Eritrea han så for seg og kjempet for – hvor alle eritreere kan leve som frie mennesker – blir til virkelighet.