Ingen matsikkerhet uten gjeldsrettferdighet

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Julie Rødje

Daglig leder i SLUG - nettverk for rettferdig gjeldspolitikk

Det er ingen sjokkerende nyhet at når 54 land er i akutt behov for gjeldsslette, så forverres en allerede svært presset matsituasjon hvor rundt 820 millioner mennesker lever i matusikkerhet.

Hele 60 prosent av verdens lavinntektsland, og 30 prosent av mellominntektslandene er i høy risiko for gjeldskrise, eller befinner seg allerede i en.

Disse landene må bruke enorme summer for å betjene gjelden, ofte med høye renter, til sine kreditorer. Dette går på direkte bekostning av offentlige tjenester, som å sikre mat, helse og utdanning til befolkningen, eller å kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringene.

Koblingen mellom gjeld og matsikkerhet

For kort tid siden kom Det internasjonale ekspertpanelet på matsikkerhet (iPES) med en ny rapport. IPES understreker at det er overlapp mellom land i gjeldskrise, og land som er særlig sårbare for klimaendringer og hvor matmangelen er størst.

De peker på fire årsakssammenhenger mellom gjeldskrisen og sultkrisen:

1) Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre kreditorer har strenge betingelser til en spesialisert og eksportorientert økonomi, for å sikre at de selv får tilbake lånene de har gitt. Dette har bidratt til at mange land har spesialisert seg på frø og produkter ment for å selge videre, i stedet for mat til mennesker. Samtidig har landene måttet belage seg på import av matvarer til egen befolkningen og gjødsel, hvilket bidrar til å øke gjelda og gjør dem kritisk sårbare for eksterne prissjokk.

2) Låneavtalene følger ofte med en rekke betingelser og krav til at statene må kutte i offentlige utgifter. Dermed har landene måttet gå over til økt offentlig-privat samarbeid, utenlandske direkteinvestering og direkte «outsourcing» av matsystemet. En konsekvens av dette har vært økt skjev utvikling og finansstrømmer ut av landet og til de store globale matselskapene. Blant annet lavinntektsland, har gått glipp av 36 milliarder dollar i årlige skatteinntekter fra matselskapene. Det tar oss til den tredje utfordringen: matvareprisene.

3) Når prisene stiger er det de få, men mektige, matselskapene som sitter igjen med fortjenesten. Lokale småbønder settes derimot i skvis og flere går konkurs. Dermed blir selskapenes markedsposisjon ytterligere forsterket. Slik blir posisjonen til verdens 600 millioner småbønder, som allerede er overrepresentert blant verdens fattige, ytterligere svekket. I stedet for at maten og inntjeningen når lokalbefolkningen, forsvinner pengene ut av landet og matsikkerhet svekkes. Samtidig intensiverer storselskapene ofte i storskala industrielt landbruk som bidrar til økte klimagassutslipp og tap av naturmangfold. Den negative spiralen fortsetter til årsak nummer fire.

4) Klimaendringene og tapet av naturmangfold går direkte utover matproduksjon og bidrar til andre prekære utgifter. Flom eller tørke ødelegger for avlinger og infrastruktur. Det globale behovet for klimafinansiering, både til utslippskutt, tilpasning og tap og skade ved katastrofer er estimert til 1000 milliarder dollar årlig. I 2020 leverte verdens rike land kun 83,3 milliarder, altså under én tidel av behovet. Attpåtil er over 70 prosent av verdens klimafinansiering, lån. Altså midler mottakerne må betale tilbake med renter. Dette er stikk i strid med det etablerte uttrykket «forurenser betaler».

Løsninger finnes

Konklusjonen til iPES er enkel; skal vi unngå en ren katastrofe for verdens fattigste må vi bryte ut av dagens mønster med ikke-bærekraftig matsystem og en altfor høy statsgjeld.

Helt konkret kommer ekspertene med tre forslag. Det må gis gjeldsslette og sikre tilstrekkelig utviklingsfinansiering for å håndtere ettervirkningene av pandemien, sikre klimahandling, endre matsystemet og oppfylle bærekraftsmålene.

Denne finansieringen må være gavebasert for å sikre langsiktig utvikling, ikke skape eller forverre gjeldskrisene. Det må også gjennomføres realistiske bærekraftsanalyser i forkant av en låneavtale. Kreditorene må med andre ord ta ansvar for å sikre at det er forsvarlig å gi ut lånet, og at landene kan betjene disse uten at dette går utover å sikre menneskerettighetene.

Videre peker iPES på den historiske klimagjelden rike land har, og at ressurser må tilbakeføres til lavinntektsland. Her nevnes tiltak som å øke skattene for de store mat- og landbruksselskapene og bekjempelse av skatteparadis.

Det siste forslaget handler om å gjøre det globale finanssystemet, så vel som matsystemet, mer demokratisk. Det må opprettes en uavhengig mekanisme som kan håndtere gjeldskriser, slik at disse prosessene ikke ledes av kreditorene. I tillegg må institusjonene som IMF og Verdensbanken demokratiseres slik at verdens fattige, urfolk og småskala matprodusenter sin stemme blir hørt.

En prioritering i tråd med Norges mål

Norge, med utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim i spissen, har gjort kampen mot sult til sin utenrikspolitiske hjertesak. En kamp som bokstavelig talt handler om liv og død, og om fremtiden til jorden vår.

Da er det helt avgjørende å også endre de grunnleggende strukturene som har skapt, og opprettholder, et matsystem som verken tjener verdens fattige, småbønder eller miljøet. Det er på tide å gjenoppta kampen for lands demokratiske selvstendighet, for rettferdig økonomi og en gjeldspolitikk som støtter, ikke undergraver, global utvikling.

Allerede i april har Norge mulighet til å gjenoppta rollen som en ledende nasjon for rettferdig gjeldspolitikk. Å stabilisere verden etter pandemien og møte sult- og klimakrisen står høyt på agendaen på vårmøtene til IMF og Verdensbanken, samt på FNs Financing for development forum (FfD).

Dette er stedet og tiden hvor Norge kan løfte kampen mot sult til høyere nivå og ta tak i de økonomiske strukturene som ikke lenger kan ignoreres. Tiltakene er pakket og klare fra iPES, nå er det bare for Norge å ta de med i kofferten. ­­

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.