– Selg datteren din!

– Da de så min 16 år gamle datter komme ut av huset, foreslo en av dem at jeg skulle selge henne til en KTV-bar for å betale ned lånet, sier Dara, hvis egentlige navn er noe annet. Av frykt for represalier ønsker han ikke å stå fram. 

Å selge datteren til en slik karaokebar som forbindes med prostitusjon, var ikke aktuelt. Problemene for Dara begynte etter at småbonden i Ratanakiri i det nordøstlige Kambodsja, tok opp et såkalt mikrolån i fjor på 2.400 dollar for å kjøpe blant annet ugressmidler.

Långiveren Amret, som er støttet av flere store, statlige investeringsinstitusjoner i vesten, inkludert Norfund, innvilget raskt lånet forteller han. Men kassava-høsten ble slett ikke det Dara hadde håpet på, og snart satt han igjen med gjeld han ikke kunne betale.

Dara hevder at han under press fra Amret solgte et jordstykke for å kunne betale ned halvparten av lånet. Men snart kom han på etterskudd med betalinger igjen. Det var da bankrepresentantene skal ha kommet med sitt forslag om at han kunne selge datteren. 

– Men ingen i landsbyen vår ville selge et barn, sier han. 

For Daras familie på syv har lånet som skulle gi dem en større avling å leve av, i stedet ført til at de aldri vet om de har nok mat.

– Vi spiste tre måltider om dagen, både kjøtt og fisk. Nå spiser vi to ganger om dagen for å ha råd til å betale ned lånet, ofte spiser vi bare kassavablader, forteller bonden. 

Fattigdom på museum 

Det var den bangladeshiske økonomen Muhammad Yunus, nå leder av overgangsregjeringen i Bangladesh, som på 1980-tallet populariserte ideen om mikrokreditt som fattigdomsbekjempelse. Hans Grameen Bank lånte ut små summer til de som ellers var for fattige til å kvalifisere for et banklån. Tanken var å stimulere små bedrifter og dermed heve folks levestandard.

Etter Grameens suksess i Bangladesh brukte det internasjonale giversamfunnet milliarder de kommende tiårene på å opprette en rekke mikrofinansinstitusjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika. FN utropte 2005 til «det internasjonale året for mikrokreditt», og året etter mottok Muhammad Yunus Nobels fredspris. Yunus hadde før dettehevdet at mikrokreditt var et så effektivt virkemiddel at fattigdom i fremtiden kun ville bli å se på museer. 

Mikrokreditt ble ivrig forfektet av verdensledere som Bill og Hillary Clinton, Barack Obama og Bill Gates. 

Men for folk i landsbyen Ratanakiri, der Dara bor, er det noe i denne modellen som ikke fungerer. De forteller at de besøkes nesten daglig av unge, pent kledde menn på motorsykler. Representanter for noen av Kambodsjas mange mikrokredittinstitusjoner, som Amret, LOLC og Acleda. De selger nye lån og gjør hjemmebesøk hos de som er forsinket med avdragene sine. Et flertall av familiene i Daras landsby har tatt opp mikrolån, og mange av dem har havnet i gjeldsfeller. Derfor skaper synet av mennene på motorsykler ubehag.

For Daras nabo Kosai og hans familie begynte lånekarusellen da kona skadet beinet i en motorsykkelulykke. For å betale sykehusregningene tok familien opp et lån fra en uformell långiver, et lån som de deretter delvis innløste ved å ta opp nye lån fra LOLC og Amret. Men snart fikk de også problemer med å betale disse lånene. 

– Amrets representant foreslo først at jeg kunne selge et barn eller min kone. Da jeg ikke ville, foreslo han at jeg kunne selge noe av jorda mi, sier Kosai. 

Heller ikke han tør å uttale seg offentlig under sitt virkelige navn. Han sier at han bare fikk en uke på seg til å fullføre salget og at han ble tvunget til å akseptere et bud under markedspris. Men pengene var bare nok til å betale ned deler av lånene. 

– Alt jeg tjener går til å betale ned lånene. Før kunne vi spise godt, men ikke nå lenger. 

Til Panorama sier Amrets administrerende direktør, Dos Din, at selskapet ikke er kjent med hendelsene, og at det er helt i strid med deres prinsipper å opptre slik bankrepresentantene i disse sakene beskyldes for å ha gjort. 

Han skriver i en e-post at dette «strider mot alt vi står for i Amret» og at «Grunnen til at vi eksisterer er å styrke lokalsamfunnene våre ved å tilby finansielle tjenester til mennesker som mangler tilgang til tradisjonelle banktjenester.»

Din oppfordrer de berørte familiene til å levere formelle klager på hendelsene, slik at Amret kan etterforske disse. 

Helsetjenester, utdanning og forbruk

Kosais lån er typisk for utviklingen av det globale mikrofinansmarkedet, ifølge Milford Bateman, en britisk forsker knyttet til Fluminense Federal University i Rio de Janeiro og St. Mary's University i Halifax. Han har lenge studert den globale effekten av mikrokreditt.

Han sier at den opprinnelige subsidierte modellen gradvis ble forlatt på 90-tallet til fordel for en kommersialisert modell som oppmuntret til rask ekspansjon og profittmaksimering. Senere ble også ideen om at mikrokreditt først og fremst skulle finansiere små bedrifter forlatt.

Ifølge Bateman tas flertallet av lånene i dag opp for å dekke levekostnader, renovering av hus, helsetjenester, utdanning, forbruksvarer eller – mer nylig – for å betale ned et annet lån. 

– De tidlige mikrolånsinstitusjonene ble finansiert av bistandsmidler. Men senere ble de instruert til å klare seg selv og bli profittselskaper. Så da gjorde de det, sier Milford Bateman. 

 – De globale finansmarkedene ser i dag på mikrokreditt som et av de mest lønnsomme investeringsområdene som finnes. 

I en artikkel publisert av VoxDev i fjor, der økonomer har sett på ny, tilgjengelig forskning på feltet, peker de på at de ikke har funnet bevis for dypere positiv samfunnsendring av mikrokreditt, og at effekten varierer stort mellom land, avhengig av hvem som tar opp lånene og betingelser for lånene. Blant forskerne som er overveiende positive til mikrokreditt som verktøy, har det også skjedd en holdningsendring det siste tiåret. Det viser for eksempel et intervju med mikrokredittforsker Timothy Ogden i kanadiske CBC for et par år siden. Der sa Ogden at den opprinnelige ideen om at små lån ville gjøre fattige mennesker til gründere og løfte dem opp i dag må ansees som en «dum idé». Men fordi fattige mennesker i det globale sør vanligvis har svært ustabile inntekter, kan lån være «et utrolig nyttig, kraftig verktøy for disse menneskene for å jevne ut inntekter og gradvis avansere.» 

Bateman derimot tilhører forskningsleiren som ser store farer ved mikrokredittmodellen. 

– Det er ikke det at jeg ikke er enig i at du kan se visse fordeler med mikrofinans. Men disse fordelene er småpoteter i forhold til de alvorlige og økende ulempene ved modellen. 

Ofrer måltider for å betale gjeld 

Rapporter om negative konsekvenser av mikrokreditt har kommet fra flere hold gjennom årene. Bølger av selvmord i India og Sri Lanka har fått mest oppmerksomhet. Men de aller fleste negative rapportene kommer fra Kambodsja, det landet i verden som har størst mengde mikrokreditt per innbygger, ifølge forskere. Landet har 2,9 millioner lån på til sammen 16 milliarder dollar – tilsvarende nesten halvparten av landets BNP, ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Licadho. 

Flere av de ledende finansinstitusjonene som er involvert i mikrolån i landet startet som bistandsinitiativer på 1990-tallet. Statlige investeringsinstitutter og utviklingsbanker er fortsatt tungt investert i næringen, men fra 2010 og utover har sektoren også blitt oppdaget av utenlandske private investorer. Med tilstrømningen av nye penger har industrien vært i stand til å vokse raskt.

Kambodsjanske menneskerettighetsorganisasjoner, Licadho og Equitable Cambodia, har i en rekke rapporter dokumentert de stadig mer aggressive metodene som brukes i innkreving av penger, inkludert tvangssalg av jord og trusler.

Den siste rapporten fra i fjor høst var en kvantitativ studie av 717 kambodsjanske familier med mikrolån: 18 prosent spiste mindre mat på grunn av lånebyrden, seks prosent hadde blitt tvunget til å selge jord for å kunne betale tilbake lån og tre prosent hadde minst ett barn som måtte slutte på skolen på grunn av lånene. 

Ifølge rapporten er tallene knyttet til den eksepsjonelt høye belåningsgraden i Kambodsja. I gjennomsnitt var 67 prosent av husholdningenes månedlige utgifter nedbetaling av lån. «Denne gjeldsgraden er en effektiv garanti for at husholdninger vil bli tvunget til å ofre stadig mer livskvalitet [...] for å kunne betale tilbake lånene» skriver forfatterne av rapporten. 

– Viktig at vi forblir investert 

Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Norfund, har vært involvert i Amret siden 2013 og har investert 267,6 millioner kroner i selskapet.

Per Kristian Sbertoli, direktør for samfunnskontakt, skriver i en e-post at selv om «det faktum at ingen i dag tror at mikrofinans er en sølvkule som alene kan løfte mennesker ut av fattigdom, er det ingen tvil om at tilgang til finansielle tjenester er en avgjørende forutsetning for at et samfunn skal utvikle seg». Men han påpeker også at «Kambodsja er et land hvor vi har vært bekymret for høye gjeldsbyrder, med flere eksempler som dessverre tyder på mangelfull implementering av prinsipper for ansvarlig långivning». 

Sbertoli har sett korrespondensen med Amrets administrerende direktør, og ser ikke noen grunn til å gjøre noe annet enn å fortsette å overvåke at Amret overholder prinsippene for klientbeskyttelse. Norfunds engasjement i Amret vil også fortsette, til tross for at selskapet er i ferd med å bli solgt til den taiwanske banken SinoPac. «Vi mener det er viktig at investorer som Norfund forblir investert, blant annet for å bidra til videre implementering av standarder for kundebeskyttelse», skriver Spertoli. 

Samtidig er Per Kristian Sbertoli kritisk til de forskerne som mener at mikrolån gjør mye mer skade enn nytte globalt, og viser til en studie utført av selskapet 60 Decibels. Selskapet er knyttet til Acumen, et såkalt «impact investing»-fond. Av 32.000 intervjuede kunder hos 114 mikrofinansinstitusjoner i 32 land, mener 88 prosent at livskvaliteten deres har blitt bedre, og 78 prosent at inntektene deres har økt takket være lånene. 

Men studien er også kritisert, og på Milford Batemans LinkedIn-side brøt det ut en opphetet diskusjon om den for noen måneder siden. Bateman mener at studien kan sammenlignes med ren lobbyvirksomhet fra mikrofinansindustrien, fordi institusjonene selv har valgt ut respondentene og at den sprer et falskt positivt bilde. 60 Decibels administrerende direktør, Sasha Dikhter, svarte at det har vært helt åpent at de er engasjert av industriinvestorer, og at det var mikroutlånsinstitusjonene som bidro med respondenter. Men disse er likevel, ifølge Dichter, statistisk representative for selskapenes kundebase som helhet. Han påpeker også at studien viser både gode og dårlige sider, inkludert at negative effekter er mer vanlig i Kambodsja enn mange andre steder. 

Per Kristian Sbertoli i Norfund peker også på tall i Licatho-studien, som viser at 38,6 prosent av de kambodsjanske respondentene faktisk har fått økte inntekter takket være lånene.

– Gjeld må alltid ha førsteprioritet

I Kambodsja, med sine 17 millioner innbyggere og nærmere tre millioner mikrolån, viste Licadhos studie at familier i gjennomsnitt brukte 67 prosent av inntekten på å betale tilbake lånene.

Hvor mange av innbyggerne som går sultne, er det ingen som vet. Men de er ikke vanskelige å finne. «Meta», en ung kambodsjaner, er en av dem. Han ønsker bare å bruke kallenavnet sitt på grunn av stigmaet knyttet til å ha slik gjeld. I 2019 tok familien opp et lån for å betale for omsorg for moren hans som var syk og slik at «Meta» kunne åpne en nudelrestaurant. Men da pandemien kom, gikk restauranten konkurs. De siste månedene har familien vært forsinket med betalingene, til tross for at «Meta», som jobber med et intervjuprosjekt for å dokumentere overgrep under Pol Pot-regimet på 1970-tallet, bruker mesteparten av inntektene sine på lånene.

Situasjonen har har med jevne mellomrom gjort ham deprimert, og han forteller at han dropper frokosten for å spare penger. 

– Jeg har tvunget meg selv til å tenke at gjeld alltid må få førstepri. Det er først etter at vi har betalt tilbake all gjelden at jeg kan begynne å fokusere på andre ting i livet.