Er fredsbevegelsen død?

– Hvorfor blir det 17. maistemning når Norge sender våpen til Ukraina? Hvorfor feiret vi verneplikt for kvinner som en seier? Og hvordan kan det ha seg at det er så lett å gjøre karriere hvis du vil jobbe med krig, men nesten umulig hvis du vil jobbe med fred.

Linn Stalsberg sitter hjemme på kjøkkenbordet og snakker om noen av spørsmålene som fikk henne til å sette seg ned for å skrive boken som straks skal gå i trykken.

I Krig er forakt for liv – et essay om fred, stiller Stalsberg det tilsynelatende enkle spørsmålet: Hvor blir det av samtalen om fred?

– Det kan virke som om vi har glemt at det finnes alternativer til krig. I Norge er diskusjonen om fred blitt en slags ikke-samtale. Jeg spør meg selv om dialogen og diplomatiet er helt dødt. Snakker vi ikke sammen lenger om hvordan vi kan løse konflikter på en helt annen måte?

Behovet for å skrive boken, forteller hun, sprang ut av Russlands invasjon av Ukraina og debatten som fulgte. Plutselig virket det som om «alle» mente krig og våpeneksport var den selvsagte løsningen på konflikten. Det fantes ingen seriøs samtale om hvordan vi kunne være med å fremme andre, mer fredelige midler for konflikthåndtering.

Det er ved dette kjøkkenbordet hun har skrevet boken som hun selv sier er et forsøk på å kaste en vedkubbe på bålet for å få samtalen om fred til å ta fyr igjen. 

Hun kaller boken «en krig mot krigen.»

På tampen av skriveprosessen eksploderte det igjen mellom Israel og Gaza, og bare timer før vi gjør intervjuet tikker nyhetsmeldingene inn om USA og Storbritannias angrep på Houthi-militsen i Jemen.

– Det er et mysterium for meg hvorfor ikke militære løsninger, enorme forsvarsbudsjetter, norsk våpenproduksjon fører til større kritisk offentlig debatt her hjemme. Folk virker å godta krig som en nødvendig løsning på konflikter.

Stalsberg mener «fredsnasjonen» Norge har akseptert en militær måte å tenke på.

Hvor ble det av fredsbevegelsen?

I boken skriver Stalsberg om fredsbevegelsen som stilnet og forsøker å finne svar på hvorfor den står så svakt i dag.

– Den er blitt en liten gjeng som jobber på dugnad nesten uten finansiering.

Vi investerer enorme summer i militært forsvar – og så og si ingenting i fred. Hvorfor finnes det ingen høyskole for fred? Men hvis du vil gjøre karriere i krig er det enkelt, påpeker Stalsberg.

– Men vi har jo Institutt for Fredsforsknings (PRIO), man kan ta en master i Peace and Conflict studies, vi har Nansenskolen i Lillehammer og Bestemødre for fred...

– Ja, og hvor blir det av PRIO i den offentlige debatten i dag? Det kan man lure på.

Stalsberg mener vi må investere mer i fredsarbeid dersom det skal fremstå som et reelt alternativ at vi kan jobbe frem en strategi for fredelig forsvar av vårt eget land.

– Det satses enormt mye penger, ressurser og mennesker på alt som handler om militærvesen, vold, uniformer, forsvar, høyskoler, departement, militærallianser, og teknologi noe som også preger kulturen vår. Det brukes mye mindre ressurser på dialogkunnskap, opplæring i ikkevoldelige aksjoner, pasifistisk ideologi, diplomati, folk til folk-samarbeid, FN og internasjonale fredskonferanser, sier Stalsberg.

Hun sier vi vi blir gode på det vi gjør mye av og dårlige på det vi gjør lite av.

– Vi har blitt skikkelig gode på å tenke på krig og våpen som en naturlig måte å forsvare landet på, og dårlige på fredelige løsninger.

Vanskelig å vise motstand mot krig

En medvirkende årsak til at fredsbevegelsen har blitt svekket, mener Stalsberg, er at ordningen med siviltjeneste ble avskaffet i 2012.

– Og med det avskaffet vi også muligheten for at unge mennesker kunne vise motstand mot krigføring. Og kanskje like viktig; ungdom mistet muligheten til å bli tvunget til å ta et standpunkt: er jeg villig til å være en del av et militært forsvar eller ikke? Samtidig mistet vi et synlig uttrykk for pasifisme i norsk offentlighet.

Når det ikke lenger er hundrevis av ungdommer utplassert i barnehager, skoler, eldrehjem osv. Mister vi også synligheten av unge mennesker som tydelig viser motstand mot krig. Vi mister et helt miljø av mennesker som aktivt har tatt et standpunkt om at de ikke vil være med på et militært forsvar av landet. Som aktivt har tatt et valg om at de ikke er villige til å drepe andre.

Stalsberg er bekymret for at ungdom ikke lenger verken får muligheten til å tenke igjennom disse spørsmålene, og heller ikke blir de presentert for alternativer til krig.

– Når Forsvaret får lov til å besøke skolene rundt om i hele landet for å fortelle ungdommer om karrieremuligheter i krig, inviteres ikke stemmene som kan presentere dem for et alternativ.

Hun mener militæret blir fremstilt som noe tøft, noe som er «bra på CV´en».

– Bare se på Forsvarets nettside. Det ser skikkelig glossy ut, som om du skal være med på en skikkelig kul leirskole hvor du kan «utfordre deg selv psykisk og fysisk.»

– Å bli med i Forsvaret blir sett på som tøft, å nekte blir kanskje mer sett på som pysete, eller slapt? Ungdom som ikke gidder å gjøre det som må gjøres?

– Ja, og dette er veldig interessant at militærnektere blir møtt med slike holdninger. For hva er det å være tøff? Jeg mener noen av de modigste unge menneskene opp gjennom historien nettopp er de som har våget å gå mot strømmen, som har tatt et standpunkt mot krig, som kanskje innebar nettopp at de ble latterliggjort som pyser, fengslet eller til og med torturert. Men historier om modige militærnektere skal du lete lenge etter, de finnes ikke i de mange historiene om norske helter og historiske kjendiser.

I boken løfter Stalsberg frem historier om det hun mener er svært modige menn som har nektet militærtjeneste. En av dem er 21 år gamle Søren Olsen som ble arrestert på Rennesøy utenfor Stavanger i 1848. Forbrytelsen var å nekte militærtjeneste. Straffen ble satt til piskeslag, som kunne medføre død. Men retten var betenkt, og sendte saken videre oppover i marinesystemet. Det endte med benådning mot vann og brød i ti dager. Da hadde Søren Olsen allerede sittet fem måneder i fengsel.

– Hvem har hørt om slike helter? Spør hun.

Vi må snakke om hva krig er

Stalsberg forteller om et kjent fotografi fra første verdenskrig; av en svært ung mann som ligger i en skyttergrav, han biter på knyttneven sin og gråter. Han har åpenbart tisset på seg og uttrykket i ansiktet hans er ikke til å ta feil av: han vil være alle andre steder enn her.

– Det store flertallet av alle soldater tisser på seg første gang de skal i nærkamp. Å krige er å ligge skadet i gjørma og rope på mamma. Det er så langt fra Hollywoods glansbilde du kan komme. Jeg har vist dette bildet til sønnene mine for å forklare dem hva krig er.

Stalsberg mener vi må snakke mer om hva krig egentlig handler om.

– Når vi snakker om krig, snakker vi ofte om de store tingene. Om våpen, budsjetter og strategier. Men i det store og hele unngår vi å snakke om blod, skrik, brente kropper, livredde guttunger, armer og bein som er sprengt vekk fra kroppen de hørte til, råtnende lik uten navn eller ansikt – alle dem som er ofre for våpnene som produseres. Det er dette som er krig, sier hun.

Stalsberg er opptatt av at vi har kjøpt historien om at det å være tøff og modig er noe fysisk, at det handler om våpen og vold og handlekraft.

– Media følger opp med sine reportasjer av heltemodige menn med våpen. Det er helt vilt. Dette er unge gutter som for litt siden spilte dataspill og gikk på skolen, nå skal de ut å drepe gutter på sin egen alder, og det blir fremstilt som noe heltemodig, litt kult.

At verneplikt for kvinner ble feiret som en seier for likestillingen mener hun er et utslag av samme tankesett.

– Hvorfor blir det sett på som noe positivt at kvinner skal ut og drepe?

– Alle vil ikke ha fred

Kritikken mot boken hopper fort langt frem på tungen: 

Er ikke fredsaktivisme en slags hobby for folk med et urealistisk syn på verden? Fint på papiret, men i virkeligheten vet jo alle at vi må ha trente soldater, jagerfly, krigsskip og allianser med land som er mektigere enn oss. Og vil ikke alle ha fred, det er så åpenbart at samtalen ikke blir løftet frem?

– Det er jeg ikke enig i. Alle vil ikke ha fred. Våpenprodusentene produserer våpen for å tjene penger. Mange ønsker krig – ellers hadde det ikke vært krig. Krig blir brukt som maktmiddel, for å oppnå noe man ønsker. Å velge fredelige løsninger er et politisk standpunkt. Men det virker som om det er nettopp dette vi har glemt er mulig.

Hun er heller ikke enig i at troen på fredelige løsninger er naiv.

– Det er krig som er naivt. Hva har krig noen gang løst? Krig fører svært sjelden til noen løsning på noe som helst. Krig er ødeleggelse, hat, splittelse og fattigdom. Like ofte fører krig til nye konflikter, en fred kan like gjerne være starten på ny krig.

I boken står sitatet «Ingen vant eller kunne vinne krigen. Det var krigen som vant.»

Stalsberg skriver i boken at i 2022 eksporterte norske bedrifter våpen, militært utstyr, tjenester og teknologi for nær ni milliarder kroner. Det var en hel milliard mer

enn i 2021.9 Det er NATO-landene som kjøper mest våpen fra Norge. USA har et årlig militærbudsjett på 20 milliarder kroner hver eneste dag. Kinas årlige militærbudsjett er på 2380 milliarder kroner, Indias på 732 milliarder og Russlands er på 917 milliarder kroner.

– Jeg spør meg hva disse pengene kunne vært brukt på i stedet, noen har bestemt at disse summene skal investeres til militære forhold. Krig er et valg.

Miljøbevegelsen må bli en fredsbevegelse

Boken er skrevet både i fortvilelse og sinne, forklarer Stalsberg. Men forfatteren skisserer også løsninger på problemene hun har stilt opp.

– Først og fremst må det skje en kulturendring. Fredsarbeid er endring i kultur, både inni oss og kulturen rundt oss. Dette er mer radikalt enn vi klarer å forestille oss.

I boken skriver hun:

«Noe av utfordringen ligger nettopp her: Vi må begynne å forestille oss noe annet enn en verden dominert av stormakter, konkurranse mellom nasjoner, en mektig våpenindustri og aksept av verneplikt som en normal. Den russiske forfatteren Leo Tolstoj (1828–1910) mente at pasifister var det folket som var kallet til å tenke det utenkelige. Det utenkelige i hans sammenheng var ideen om samfunn tuftet på fred.»

Den andre løsningen Stalsberg diskuterer i boken er at klimabevegelsen og fredsbevegelsen må gå sammen med felles front. Eller; miljøbevegelsen må bli en fredsbevegelse fordi klimakampen ikke er forenelig med krig, som hun skriver i boken.

«Den voldsomme militariseringen i vår tid finner sted midt i en stor klima- og naturkrise. Det er knapt noe som er så ødeleggende for jordkloden som våpenindustrien. Både arbeider- og kvinnebevegelsen har tradisjonelt kjempet fredens sak. I dag må fredsbevegelsen også alliere seg med miljøbevegelsen, i kampen for alt levende.»

– Krig fremstår nesten som et kollektivt selvmord. Verdens forsvar står for 5,5 prosent av de globale klimagassutslippene, og her er ikke en gang selve krigen regnet med. Krigen i Ukraina medførte, i tillegg til de enorme menneskelige lidelsene, 120 millioner tonn CO₂ utslipp de første 12 månedene. Dette er det dobbelte av hva Norge slipper ut på et helt år.

– Hvem håper du vil lese boken din?

– Jeg håper at unge mennesker som akkurat har våknet til samfunnsdebatten skal lese og forstå at militære løsninger ikke er selvsagt, at det finnes et annet reelt standpunkt. Krigen i Gaza, i Ukraina og miljøsaken har engasjert mange unge, men ikke gitt dem alternative måter å se løsninger på.

– Hva med NATO-sjef Jens Stoltenberg, som har blitt kjent for sitatet «Våpen er veien til fred», skal du sende boken til ham?

– Det er god idé, men jeg tror aldri han kommer til å lese den. At Stoltenberg nå leder NATO er jo en del av fredsbevegelsens problem, det har gjort noe med NATO-kritikken i dette landet. Selv journalister som intervjuer ham behandler Stoltenberg som en slags superstjerne, som om NATO var et slags mini-FN. Når det i virkeligheten er en mektig militærallianse som andre land i verden opplever som svært truende.