- En viktig forutsetning for Norges ulike fredsengasjement de siste tiårene var at det etter den kalde krigen åpnet seg et mulighetsrom som ikke fantes tidligere. Man kan kanskje si at endelig fikk man i Norge muligheten til å gjøre det man alltid hadde hatt lyst til. Når det gjelder motivasjonen fra norsk side så tror jeg altruisme har vært viktig: Troen på at Norge kan og ikke minst bør bidra til en bedre verden. Det ligger er utviklingsoptimisme i bunn som har vært ganske tverrpolitisk i Norge, sier Halvor Leira. Han er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)

- Er norsk egeninteresse en viktig grunn til at Norge engasjerer seg?

- Det har spilt og spiller selvfølgelig en viss rolle. Deltagelse i fredsprosser kan gi Norge innpass og tilgang man kanskje ikke ellers ville fått. Men jeg tror ikke man skal overvurdere den rent instrumentelle dimensjonen, det finnes mer effektive måter å selge laks på enn å jobbe for fred i Guatemala. Når det er sagt så mener jeg at norsk ønske om status har vært en motivasjon for det norske engasjementet. Vi vil at andre skal se på Norge som en fredsnasjon. Og i den grad et det gitt oss mulighet til å sitte rundt bordet med de store, så er ikke poenget at vi nødvendigvis har så mye å si eller oppnår så mye. Men det er viktig for oss å være der, og være med.

- Vi mener selv av vi er en fredsnasjon?

- Det er åpenbart en del av det norske selvbildet, ja. Det er det en lang historisk tradisjon i Norge for at vi ser på oss selv som et fredelig folk som er opptatt av samarbeid, folkerett og gode internasjonale verdier.

- Har norske organisasjoner vært viktige for hvor og hvordan Norge har engasjert seg?

- Helt klart. Mange av de norske engasjementene, særlig i den første fasen etter den kalde krigen, hadde sitt utspring i det sivile samfunnet: hjelpeorganisasjoner, religiøse organisasjoner og så videre. I en del tilfeller var det spesielt engasjerte enkeltpersoner med veldig gode kontakter i enkelte land som var med på å forme det norske engasjementet. Det har vært korte avstander mellom organisasjonene og politisk ledelse. Flere norske bistandsorganisasjoner har vært veldig sentrale i ulike norske fredsengasjement.

- Men er nordmenn spesielt flinke til å skape fred?

- I utgangspunktet er det selvfølgelig ingen grunn til at nordmenn skulle være flinkere enn andre til dette, det er vi nok ikke heller. Når det er sagt så har vi kanskje noe «komparative fortrinn»: vi har relativt bred folkelig støtte for at Norge engasjerer seg i fredsprosesser, vi har en stor bistandssektor med tette bånd til staten, det er lett tilgang til raske penger som kan brukes på fredsarbeid. Og vi har etter hvert også fått en viss kompetanse på denne typen prosesser.

- Etter nærmere 25 år med en rekke fredsengasjement verden over – hva har vi fått til?

- Man må gå inn og se på hvert enkelt engasjement hvis man skal kunne gi noe svar på det. Og svaret i de ulike situasjonene vil jo avhenge av hva man definerer som «vellykket». Etter min mening er det for enkelt å si at et engasjement var mislykket hvis man ikke lykkes med å bidra løse en langvarig konflikt– som for eksempel på Sri Lanka. Noen steder har Norge kanskje bidratt til å redde liv ved å senke konfliktnivået en periode. Da ha man jo oppnådd noe, selv om man ikke har løst konflikten. Bildet er sammensatt og det er ikke en enkelt svar på det spørsmålet.

- Norge "mislykkes" på Sri Lanka – har det gjort at man fra norsk side er mer forsiktige med å involvere seg?

- Det heter jo at man bærer med seg den siste erfaringen. Norges engasjement på Sri Lanka ble veldig problematisk og har nok preget norsk engasjementspolitikk. Norge er jo fortsatt involvert i fredsarbeid, blant annet i Myanmar, men profilen er langt lavere enn før.

- I Myanmar er Telenor tung inne. Samtidig er Norge engasjert i fredsprossen og noen kritikere mener dette er problematisk. Vil det bli vanskeligere for Norge å være «nøytral» støttespiller i fredsprosesser når norske selskaper får stadig større globale interesser?

- Dette bildet av Norge som en helt interesseløs aktør er en myte som var mest til innvortes bruk uansett. Økte norske interesser ute i verden kan slå begge veier, Man kan godt tenke seg at det faktisk gir Norge større troverdighet at vi har interesser, at noe står på spill for oss også. Samtidig så kan interesser politiseres av partene. Når Norge eller norske selskaper har investeringer i mange land, så kan jo aktører som vil undergrave fredsprosser lettere finne noe å politisere. Men jeg tror at denne debatten ofte er større her hjemme enn ute i verden. For å si det sånn: Folk i Myanmar er nok mer opptatt av om det faktisk blir fred eller ikke og mindre opptatt av hvilket selskap som bygger ut telenettet, sier Halvor Leira.

Les mer: - Vi er lei av å krige nå

Norge stanser støtten til demobilisering

Norges ulike fredsengasjement

Her er de viktigste fredsprossene Norge har vært involvert i de siste tiårene.

Norge brukte om lag 11,5 milliarder kroner på konfliktløsning og forebygging i perioden 2003-2013.

Midtøsten

Norge var svært involvert i forhandlingene mellom PLO og Israel som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993. Norge har fortsatt et betydelig engasjement og leder blant annet giverlandsforumet for Det palestinske området.

Guatemala

Norge støttet fredsprosessen i Guatemala fra 1990 til 1996. Det var flere møter mellom partene i Norge og mange av avtalene ble undertegnet i Oslo. I 1995 ga Norge mer enn 110 millioner kroner til tiltak som direkte var koblet til fredsarbeidet.

Afghanistan: Norge har forsøkt å legge til rette for fredssamtaler mellom Taliban, USA og afghanske myndigheter. Blant annet har høystånde representanter for Taliban vært på møter i Oslo. Norge støtter også regionale fredsinitiativ.

Sri Lanka

Norge var tilrettelegger av fredsprosessen på Sri Lanka fra 2000-2006. Med norsk hjelp inngikk partene en våpenhvileavtale i 2002. Våpenhvilen resulterte ikke i varig fred og i 2009 vant regjeringshæren militært over Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE). Norge har ikke lenger noen særskilt rolle på Sri Lanka.

Sudan/Sør-Sudan

Norge var sammen med USA og Storbritannia pådrivere for fredsavtalen som ble inngått i 2005 mellom Nord- og Sør-Sudan. Etter at det brøt ut kamper i Sør-Sudan i 2013 har Norge også støttet fredsforhandlingene i mellom Sør-Sudans regjering og opprørerne.

Colombia

Norge har vært involvert i ulike fredsinitiativ knyttet til konfliktene mellom regjeringen og geriljagruppen FARC og ELNI. Formelle fredsforhandlinger mellom Colombias regjering og FARC-EP ble lansert i Oslo høsten 2012.

Somalia

Norges støtter fredsprosessen i Somalia og var blant annet med på å opprette International Contact Group for Somalia sammen med USA.

Øst-Timor

Norge støttet fredsprosessen mellom Indonesia og Øst-Timor. Tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett var Norges spesialutsending til 2010.

Filippinene

Norge ble invitert inn som tilrettelegger for forhandlingene mellom regjeringen og NDFP i 2001. I perioden 2001-14 har Norge spilt en aktiv rolle i prosessen, og flere forhandlingsrunder og fortrolige samtaler har blitt avholdt i Oslo.

Nord-Uganda

Norge støttet fredsforhandlingene mellom Uganda og Lords Resistance Army.

Burundi

Norge har i mange år støttet fredsarbeidet i Burundi, blant annet gjennom betydelige bidrag til demobilisering av soldater og til gjennomføring av valg.

Haiti

Norge har siden midten av 1990-tallet vært involvert i arbeid for tillitsbygging og forsoning mellom politiske og sivile aktører på Haiti. Norge finansierte blant annet en rekke konkrete initiativer for forsoning mellom politiske partier og andre aktører i forkant av valget i 2006.

Nepal

Den norske ambassaden har ifølge UD bidratt til fredsprosessen i Nepal gjennom å være en møteplass for sentrale aktører i ulike faser av fred- og demokratiprosessen, inkludert for regjeringen og maoistene før og under fredsprosessen.

Syria

Norge har gjennom ulike initiativ forsøkt å legge til rette for diskusjon rundt politiske løsninger på borgerkrigen på lengre sikt. Norge er en av de største humanitære giverne til Syria og nabolandene.

Aceh

Fra 1999 var Norge støttet Norge fredsforhandlingene mellom Indonesia og Free Aceh Movment (GAM) med 23 millioner kroner. I 2002 ble partene enige om en fredsavtale, men den ikke overholdt av noen av partene.

Norge har også støttet fredsarbeid i Kenya og DR Kongo. Fredsprosesser er ofte sensitive og forhandlinger og møter blir ofte ikke kjent før i ettertid.