Behov for nytenkning om Syria-bistand

Den 31. mars møtes representanter for Norge og andre giverland i Kuwait City for å gi videre støtte til den krigsrammede befolkningen i Syria, samt til nabolandene som har tatt imot store antall flyktninger.

Krisen i Syria er nå i sitt femte år. Siden 2011 har nesten 200 000 mennesker mistet livet. Mer enn 12.1 millioner mennesker - fem millioner barn - lever som flyktninger eller internt fordrevne. Økonomien er nærmest i fritt fall – med et tap tilsvarende 1 207 milliarder kroner i løpet av de siste fire årene. Nabolandene og lokale vertssamfunn sliter med å takle den massive strømmen av flyktninger.

Den nasjonale beredskapskapasiteten og infrastrukturen for å levere tradisjonell humanitær hjelp er på bristepunktet. Lokalsamfunnenes stabilitet og samhold er truet, noe som i sin tur utgjør en trussel for hele regionen—og potensielt også for resten av verden.

Påvirker alt

Syria-krisen påvirker nesten alle aspekter av livet i landet og i regionen. Den har utviklet seg fra en humanitær nødsituasjon til en langvarig krise med store konsekvenser for menneskelig utvikling. Syria har stupt fra sin tidligere status som mellominntektsnasjon til å være et land med 75 prosent fattigdom. Mer enn 4 millioner mennesker lever nå i ekstrem fattigdom, og de fleste har mistet sine jobber og næringsgrunnlag.

Nabolandene, som i utgangspunktet hadde mange utviklingsutfordringer, er nå svært preget av den spente situasjonen. Deres egen utvikling står på spill. Arbeidsledigheten er på vei oppover, og konkurransen om knappe ressurser, slik som drikkevann og tilgang til skole og helsetjenester er skjerpet.

I forhold til sine egne befolkninger har Jordan og Libanon tatt i mot den høyeste andelen av flyktninger i verdensmålestokk. Sammen med andre vertsland som for eksempel Irak, Egypt og Tyrkia, bidrar de med den største andelen ressurser for å løse krisen.

Annet bistand

Situasjonen har svært alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser for vertslandene. Den påvirker også deres egen stabilitet og sletter hardt tilkjempede utviklingsframskritt.

Tradisjonell humanitær bistand er ikke lenger nok.

Til tross for dystre utsikter, har det blitt gjort viktige fremskritt når det gjelder type og omfang av responsen på krisen. FNs utviklingsprogram (UNDP) samarbeider med nasjonale og internasjonale partnere, samt med andre FN-organer, for å etablere en ny type bistand for Syria-krisen som fokuserer på å øke folks motstandskraft i de kriserammede områdene.

I fjor støttet for eksempel UNDP over 2,3 millioner syrere gjennom etablering av nye jobber og gjenoppbyggingsprosjekter. Organisasjonen ga også direkte støtte til 387 små og mellomstore bedrifter og skaffet til veie livsnødvendige medisiner til AIDS og tuberkulose-pasienter.

Den nye agendaen fokuserer på motstandskraft og overlevelsesevne. Det samlede budsjettet for planen er på 67,9 milliarder kroner.

Andre kanaler

For å gjennomføre disse planene kreves det nytenkning fra giverlandene når det gjelder hvordan de kanaliserer sin bistand. Samkjørt støtte må komme fra offentlige instanser som har ansvar for kortsiktig humanitær bistand, langsiktig utviklingsbistand, støtte til å forbedre sikkerhetssitasjonen, samt det sivile samfunn og privat sektor. Bare da vil det være mulig å fremme en mer helhetlig agenda som ikke bare fokuserer på kortsiktige behov, men også tar mer langsiktige hensyn.

Ettersom krisen Syria forlenges og blir stadig mer kompleks, krever det at all form for bistand i regionen blir betraktet i et nytt perspektiv.

Mennesker som er berørt av konflikten trenger mat, husly, vann, medisiner og beskyttelse; men de trenger også støtte til å gjenetablere sitt næringsgrunnlag, utdanne sine barn, gjenoppbygge helsetjenester og sosiale nettverk i samfunn som har blitt fragmenterte av konflikten.

Giverkonferansen i Kuwait er derfor en viktig anledning for det internasjonale samfunnet til å styre sin støtte i retning av å styrke folks motstandskraft, noe som vil gi både kortsiktig og langsiktig utbytte innen bistand og sikkerhet.

Trygve Ølfarnes er nestleder for UNDPs nordiske kontor