Lomøy: Bistand må mer inn i høyrisiko-områder

I 40 år har Jon Lomøy levd i «bistandens verden», men til nyttår slutter han som Norads direktør. Mens den tidligere SV-politikeren Bård Vegar Solhjell skal overta ledelsen av Norad, går 66-årige Lomøy over i en stilling som spesialrådgiver i Utenriksdepartementet. Der skal han blant annet jobbe med regjeringens nye satsing på å styrke funksjonshemmedes rettigheter i utviklingsland.

Solidaritetsarbeid gjennom Afrika-gruppen på Universitetet i Trondheim på 70-tallet, etterfulgt av et hovedfagsarbeid om vannforsyning på landsbygda i Tanzania, ble Lomøys vei inn bistandsbransjen. En stilling som forsker i Norge ble på midten av 80-tallet byttet ut med Norad-kontoret i Dar es Salaam. Siden har det vært ulike stillinger i Norad, ambassadørposter, leder jobben i OECD-DAC og senest fire år som Norad-direktør.

- Har bistand forandret seg mye på disse 40 årene?

- Bistand har forandret seg enormt. Da jeg kom til Tanzania i 1985, drev vi prosjekter. Vi hadde cirka 85 norske eksperter fordelt utover i landet og et 40-talls fredskorpsere, med familier. Vi hadde norske skoler med norske lærere. Vi hadde back-up helsetjeneste og et eget fly som beredskap. Når vi skulle begynne et vannforsyningsprogram i Rukwa, startet vi med å sende ut et norsk byggeleder som skulle bygge boligene til alle nordmennene som skulle jobbe der. Og så rekrutterte vi de norske som skulle gjøre jobben, kjøpte inn maskiner og utstyr. Så rullet vi prosjektet ut.

- Heldigvis er det ingen bistandsgivere som vil eller har lov til å jobbe sånn nå. I dag ville det ikke falle noen inn at starten på et engasjement for å bevare skogen i Kongo var å bygge hus for 15 norske eksperter. Det er en fjern tanke. Nå tar vi utgangspunkt i: Hvem jobber med dette allerede, og hvem kan vi alliere oss med.

Lomøy mener at bistand i dag har en fundamentalt annerledes måte å tenke og jobbe på.

- Den andre store endringen, og der Norge har gått lenger enn mange andre, er at vi nå i veldig begrenset grad jobber bilateralt (stat-til-stat-samarbeid, red.anm.). Før i tiden kom Norads toppledelse en gang i året til for eksempel Tanzania og satte seg ned med Finansdepartementet for å diskutere hva vi skulle gjøre med landramme-pengene. Man hadde reelle diskusjoner om de overordnede prioriteringene, men så var vi veldig «hands-on» i gjennomføringen av det.

- Da jeg begynte i bransjen, var det et typisk første steg å dra til et land og snakke med myndighetene i landet. Skal vi begynne med noe nytt nå, er det typiske første steget å spørre hvilke internasjonale aktører som jobber med dette, og så drar vi enten til Genève eller New York eller Washington for å snakke med dem. Vi har gått fra å være en prosjektgjennomfører til å bli i hovedsak en som finansierer det andre gjør.

- En annen stor forandring er at bistand er mye mindre viktig enn før, sett fra utviklingslandenes ståsted. I 1979 besluttet Norge å ikke gå videre med utbygging av et kraftanlegg i Stiegler‘s Gorge i nasjonalparken Selous i Tanzania, og prosjektet ble lagt på hylla. Nå er landet i ferd med å bygge kraftanlegget selv. Vi sitter ikke lenger med nøkkelen til hva land skal gjøre eller ikke gjøre. De bestemmer selv.

- Har Norge tatt konsekvensen av denne endringen?

- Jeg var i Tanzania for noen uker siden og hadde møte med givergruppen der. Givergruppens store frustrasjon var at de ikke fikk reelle diskusjoner med tanzanianske myndigheter. De var ikke tilgjengelig for å diskutere prioriteringer med giverne. Det er forskjellen på å være en 40 prosent «aksjeeier» versus en 8 prosent «aksjeeier» i landets utvikling. Vi har ikke helt tatt dette innover oss; at vår rolle er helt annerledes, og at vår innflytelse og makt er kraftig redusert.

- Det nytter ikke å si at dersom dere ikke gjør som vi vil, så stenger vi bistandskranen. Det virker ikke lenger. Vi må bli mer sofistikerte om vi ønsker å påvirke. Vi må jobbe med felles internasjonale normer.

- Du har jobbet på ulike nivåer i systemet. Hvor har du opplevd å ha mest betydning?

- Det er mange måter å påvirke på. Man kan påvirke veldig direkte om man kan utforme et program for å redusere avskoging ved å endre lokalbefolkningens holdninger.

- På 90-tallet skulle vi inn i Sør-Afrika, Etiopia og Uganda etter frigjøringen. Det var spennende å påvirke hva slags rolle skulle Norge velge - og utforme et samarbeid med land som har vært gjennom en vanskelig overgangsperiode.

- I OECD (der Lomøy hadde en lederstilling, red.anm.) var det annerledes. Der var det morsomt å definere bistand - hva skal til for at et lån skal kunne telles som bistand. Hva kvalifiserer som bistand?

Det har vært et privilegium å kunne være med å påvirke på alle disse nivåene.

- Folk utenfor bransjen spør ofte: Virker bistand?

- Svaret på det er: selvfølgelig virker bistand. Det er en grunn til at det ikke lenger er behov for 85 Norad-eksperter i Tanzania. Vi har gjennom bistand utdannet så mange tanzanianere at de selv kan fylle de jobbene som nordmennene hadde tidligere, som lærere og administratorer. Vi finansierte oppbygging av høyskoler og universiteter. Mange tanzanianere fikk studere i Trondheim og andre steder. Bistand har vært en kraft i finansiering av kompetansebygging , og grunnlaget for disse fundamentale endringene.

- En av de store eksemplene for meg på god bistand var i Zambia da hiv/aids slo inn for fullt. Det var en tragedie som rammet alle sosiale lag, og folk døde i store antall. Noen hadde ideen om et globalt prosjekt for å sikre at folk fikk behandling. Det ble bygget opp et apparat, Det globale fondet. Det har sikret at selv i det østlige og sørlige Afrika så er ikke det å bli hiv-positiv lenger en dødsdom. Det er en sykdomserklæring, men det finnes medisin. Bistand har vært med å bygge opp apparatet for testing og veiledning og finansiert behandling.

- Det betyr ikke at all bistand virker like godt. Vi har gjort feil - og fortsetter å gjøre feil.

- Etter hvert som flere og flere land får til utvikling, vil mer og mer av bistand bli konsentrert i land der det er vanskeligst å jobbe. Det betyr at risikoen blir høyere. Hvis vi ikke er villig til å ta risiko, har ikke bistand mening i de vanskeligste landene der bistand trengs mest.

- Forvaltningen av norsk bistand har vært gjennom en lang reformprosess. Er norsk bistand rustet til å nå de mest sårbare gruppene?

- Bistand har mange roller. Den skal finansiere deling av norsk kunnskap med både de fattigste landene og mellom-inntektslandene, slik vi gjør gjennom Kunnskapsbanken. Bistanden har en rolle for å løse store globale klimaproblemer ved å satse på vern av tropisk regnskog. Og så har bistand en rolle å sikre et minimumsnivå av tjenester for de aller fattigste og mest utsatte. Dette inngår også som en viktig del av plattformen til dagens regjering. Noe av dette arbeidet får vi til bra. Jeg er optimistisk til at den økte satsingen på mennesker med funksjonsnedsettelse kan bli bra, denne satsingen kan også lære av det vi har gjort tidligere innen helse og utdanning.

- Vi vet fra Afghanistan og Palestina og andre steder at å få bistand til å bygge samfunn, institusjoner og stater i konfliktområder er kjempevanskelig. Vi er nødt til å fortsette og erkjenne at det er veldig vanskelig.

- Du snakker om risiko. Tror du det er politisk aksept og en publikumsaksept for at bistand kan gå galt?

- Når vi ser hvordan vi sliter med å få til ambulansetjenester i Nord-Norge, så må vi klare å kommunisere at det er vanskelig å få til kompliserte utviklingsprosjekter i noen av de vanskeligste landene i verden. Vi kan ikke garantere at vi alltid lykkes. Jeg tror folk skjønner at det innebærer risiko. Men det skal ikke være en unnskyldning for at vi gjør en dårlig jobb, eller at noen som misbruker penger slipper unna med det.

- Hvis du etter alle dine år i bransjen, skal trekke fram favorittprosjektet - hva er det?

- Igjen, suksesshistorier finnes på forskjellige nivåer. Av de store tingene vi har vært med på vil jeg trekke fram vaksinealliansen GAVI og Det globale fondet (for aids, tuberkulose og malaria, red.anm.) som to store suksesshistorier. De monner i verden.

- I det små syns jeg at vi var spydspiss i en prosess for å ta vare på den historiske bygningsmassen i Steinbyen på Zanzibar. Det er noe vi kan vært stolt av. På samme måte som vi var spydspiss i å utvikle en utdanning-app for mennesker i Syria, der vi spurte hvordan digital spillteknologi kunne brukes for at flyktningbarn skulle lære å lese og skrive. Det er en styrke som norsk bistand har hatt at vi både klarer å gjøre de store tingene med andre og samtidig ha mot til å eksperimentere med nye ting, sier Lomøy.

• Les mer:

https://bistandsaktuelt.no/nyheter/2019/lomoy-soker-fire-nye-ar-som-norad-sjef/

https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2015/jon-lomoy-ny-norad-sjef/

https://bistandsaktuelt.no/nyheter/2019/bard-vegar-solhjell-blir-ny-norad-direktor/

https://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-kommentarer/2019/jon-lomoy-1-prosent-er-virkemiddel-ikke-mal/

https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2019/yr-skal-hjelpe-bonder-og-fiskere-i-malawi-og-tanzania/