Er utvikling mulig uten offentlige registre?

Er utvikling mulig uten registre? Svaret er trolig ja, men bare til en viss grad.

Eiendomsregister, adresseregister, bedriftsregister og personregister er grunnleggende for det norske velferdssamfunnet. Registrene har avgjørende betydning for distribusjon av helse- og velferdstjenester, organisering av skolevesenet, gjennomføring av valg, innkreving av skatt, og for nesten alle sider av det økonomiske livet. Vi tenker sjelden over hvor viktig det er at vi har offentlige registre som fungerer for alle. Men for å nevne noen få eksempler: Hvordan hadde livene for de fleste nordmenn vært om vi ikke får lån til kjøp av bolig mot pant registrert i eiendomsregisteret? Hvordan hadde skattevesenet fungert uten oversikt over skattepliktige personer og bedrifter? Hvordan hadde distribusjonen av sosiale ytelser fungert uten personregister?

Situasjonen er helt annerledes i de fleste fattige land. Enten mangler registrene helt, eller de er ufullstendige. Eller registrering er så dyrt at det er uoppnåelig for andre enn den rike eliten. Tre fjerdedeler av jordas befolkning mangler en sikret (registrert) rett til boligen eller til jorda de dyrker. Særlig rammer dette kvinner. Økonomer og andre fagfolk mener at manglende registre er en avgjørende hindring for virkelig sosial og økonomisk utvikling. Ikke minst ble dette løftet fram i rapporten «Making the Law Work for Everyone» fra 2008, utarbeidet av en FN-kommisjon med tung representasjon av globalt anerkjente politikere og fagfolk (denne kommisjonen finansieres for øvrig av Norge i stor grad, samtidig som den ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener). Dessuten, en rekke av bærekraftmålene kan bare nås eller måles hvis grunnleggende registre kommer på plass.

Samtidig er registre viktig for flere av satsingsområdene i norsk bistandspolitikk. For næringsutvikling og demokratisering. For satsingen på helsevesen og utdanning, som bare blir bærekraftig med større lokale skatteinntekter. Det kunne vært mange flere eksempler. Det forundrer meg stort at det er så få spor i norsk utviklingssamarbeid av hjelp til etablering av grunnleggende registre. Litt er gjort i Sør- og Øst-Europa siden de kommunistiske regimene gikk i oppløsning. Andre steder i verden har det blitt gjort lite. Det er flott at Kunnskapsbanken i Norad har inkludert et program for «Statistikk og registersamarbeid». Det er ikke er relevant å kopiere norske løsninger. Likevel har etatene som driver de grunnleggende registrene i Norge mye å bidra med: Skattevesenet, Kartverket og Brønnøysundregistrene. Institusjonelt samarbeid er svært relevant på dette fagområdet. Foreløpig er programmet i sin spede begynnelse og det gjenstår å se hvilket omfang det får.

Det finnes noen få, men gode eksempler på at det går an å gjøre noe med situasjonen. Rwanda er et av dem. Der ble 10 millioner eiendommer kartlagt og registrert i løpet av noen få år. Flere tusen ufaglærte ble lært opp til å registrere eiendommer på flyfoto. Jeg har selv jobbet i Armenia, på et prosjekt finansiert av Utenriksdepartementet. I løpet av et enkelt år ble lovverket for eiendomsregistrering revolusjonert, et moderne elektronisk eiendomsregister kom på plass og nye kontorer åpnet over hele landet. Målsettingen var bedre tjenester til publikum og mindre korrupsjon i eiendomsmarkedet. I Kosovo har jeg sett at rentene på pantelån ble halvert, mye takket være norsk og internasjonal bistand til etablering av eiendomsregister. Utfordringen er ikke de tekniske løsningene. Heller ikke kostnader sett i forhold til innsats på andre områder. Avgjørende er politisk vilje og gode ledere i lokale institusjoner med ansvar for registrering, og faglig rådgiving i form av institusjonelt samarbeid.

Foreningen Habitat Norge jobber for å synliggjøre behovet for internasjonal bistand til den raskt økende befolkningen i storbyene i sør. Manglende registrering av innflytterne - de er ikke identifisert av myndighetene, mangler adresser og mangler sikkerhet for bolig - er en kjempeutfordring for bedre levekår.

Habitat Norge utfordrer norske politikere og bistandsmyndigheter til å engasjere seg i denne utfordringen.