Om å grue seg til framtiden

Akkurat mens jeg skriver dette, kommer det inn oppdaterte nyhetsmeldinger fra Vietnam. Fem millioner mennesker er rammet av en flom så voldsom at ingen har sett liknende på flere tiår. Ødeleggelsene de enorme vannmassene bringer med seg, er nesten ikke til å tro. Flere hundre tusen hjem er ødelagt eller vasket vekk, det samme gjelder jordbruksområder og husdyr. Frivillige hjelpemannskaper og lokale myndigheter jobber på spreng for å sikre folk tak over hodet, vann, mat og inntektskilder for å hindre en humanitær krise som kan bli enda verre om kort tid.

Flere trenger hjelp

At ekstreme værhendelser skjer både hyppigere og blir mer voldsomme, er en utvikling som er varslet. Skal vi kunne hjelpe mennesker, må vi innstille oss på at framtiden blir noe ganske annet enn vi er vant til, og innrette oss deretter. Vi står foran en utvikling der minst 200 millioner mennesker i 2050 kan få behov for nødhjelp hvert år på grunn av klimarelaterte katastrofer. Det er dobbelt så mange som i dag. Det er ikke et lystig framtidsscenario.

«Jeg gruer meg»

En ung mann i Svolvær oppsummerte kanskje en tidsånd da han ble intervjuet i forbindelse med årets TV-aksjon, som i år gikk til WWF Verdens naturfonds arbeid for å stanse tilsiget av plast i havet. Plasten synes å være overalt, i alle størrelser og former, og det går hardt utover både mennesker og dyr. Den unge mannen fortalte at han rydder plast han kom over når han er ute på havet. Det skal kraftige grep til for å få bukt med det plastmarerittet vi mennesker har skapt. Den unge mannen sa det rett ut: «Jeg gruer meg til framtiden».

Det er kraftig kost. For gjennom alle tider har jo mennesker hatt framtiden å se fram til. Noen ganger på kort sikt, andre ganger på lang sikt, men likevel: I vanskelige tider, har mennesker kunnet tro at det venter noe bedre i horisonten. Og de har hatt rett. For de aller fleste er svært mye blitt bedre fra en generasjon til den neste, eller i alle fall den etter der igjen. Siden 1990-tallet har en milliard mennesker blitt løftet ut av ekstrem fattigdom. Framgangen har skjedd i alle verdensdeler. Barnedødeligheten har gått ned, forventet levealder har gått opp. Vi er enormt mange flere som lever i demokratier nå enn for to-tre generasjoner siden. Og så videre. Utdanning, helse, vaksiner og levestandard: Når vi først begynner å lete, er det nok å finne. Heldigvis.

Knapt noen har vært bedre til å formidle den formidable framgangen som er skjedd, enn den kjente statistikeren og professoren i internasjonal helse, Hans Rosling. Han slo alarm om at de fleste mennesker i utviklede land ikke aner noe om at verden blir stadig bedre, tvert imot går de fleste av oss rundt og tror det motsatte. Roslings budskap om factfulness er ikke blitt mindre aktuelt.

En viss bekymring

Jeg skal ikke late som at alt er i sin skjønneste orden. Vi står midt oppi en pandemi. Klimakrisen, konflikter som varer stadig lenger og migrasjon er noen av de globale utfordringene som ellers preger verden. Nobelprisen til Verdens matvareprogram er en påminnelse om at om lag 800 millioner mennesker går sultne til sengs hver kveld. Jeg startet med ekstremværet i Vietnam, men jeg kunne jo like gjerne inntatt et perspektiv fra Syria, Afghanistan eller Jemen - for å nevne noen eksempler - og like effektivt fått fram at tiden vi lever i, preges av store, humanitære utfordringer. En viss bekymring for tiden som ligger foran oss, kan nok være på sin plass.

Men jeg vil ikke grue meg til framtiden, og særlig vil jeg ikke at yngre generasjoner skal grue seg til framtiden. I bistandsbransjen jobber vi med framtidshåp. Det gjør også en lang rekke andre yrkesgrupper, som lærere og helsepersonell. Svært mange bruker tiden sin på at folk skal få det bedre, tryggere, få være sammen med familiene sine, for at barn skal få gå på skole og leve uten frykt for konflikter, for å bekjempe fattigdom og overgrep. Og vi lykkes hver dag. Samtidig er vi nødt til å formidle det som er akutt, dramatisk og urovekkende for å spre kunnskap og vekke engasjement. Kanskje er det et paradoks.

Vilje og evne til å løse

Når vi kan se og ta på utfordringer, har vi også lettere for å forstå både at de må løses og for å finne løsninger. Da ingen så noe til plasten i sine egne nærområder, var heller ikke engasjementet så stort. Nå hoper plasten seg opp i elveløp og på strender over hele verden, og engasjementet for saken har økt. Det samme kan vi si om klimakrisen: Vi ser nå konsekvensene, som i Vietnam, i et alarmerende omfang. Ifølge FN, er antallet klimakatastrofer i verden de siste 20 årene doblet sammenliknet med de to tiårene før årtusenskiftet. Utfordringen er massiv, men bevisstheten om den, og viljen til å gyve løs på den, har også økt. Det er verdt å ta med seg.

En bedre framtid kommer ikke av seg selv. Vi står foran store utfordringer. Men nettopp fordi vi kjenner til dem, finnes det en sjanse for at vi kan løse dem.