Storselskapene kan kjøpe VIP-plasser i FN

Hvorfor lager FN et initiativ for å regulere teknologigigantene og gir de samme teknologigigantene VIP-plass til beslutningsmakta, lurer du på? Norge er en stor fan av denne tilnærminga.

Trangen til å inkludere multinasjonale selskaper i en stadig større del av den globale og den lokale politikkutviklingen fragmenterer svarene som presenteres for å løse store samfunnsproblemer som ulikhet, klimaendringer, demokratisk digitalisering og tap av naturmangfold.

Fra konsultasjon til styring

Såkalte «multistakeholder-tilnærminger» blir stadig mer dominerende globalt. Dette er en praksis for styring som bringer flere interessenter sammen for å delta i beslutningstaking og implementering av tiltak for å løse felles oppfattede problemer. Tradisjonelt sett inviteres multinasjonale storselskaper, myndigheter, akademia, sivilsamfunn, og andre grupper av interessenter til å delta. Multistakeholder-tilnærmingen (en tilnærming som tar hensyn til flere interessenter, red. anm.) finner vi på flere plan i den globale styringen. Det være seg utvikling av nye standarder, prosjektarbeid eller politiske prosesser. Håpet med denne tilnærmingen er at tiltak kan innføres mer effektivt enn de mer «rent» statlig baserte tiltakene.

I praksis er det dog et verktøy som sikrer konsensus for maktelitens dominans og innflytelse over alt fra global til lokal styring. Slik utvannes politikken over hele linja.

Det er også verdt å nevne at denne tilnærmingen får massiv støtte fra multinasjonale selskaper og resten av makteliten. Verdens økonomiske forum lanserte i 2009 sitt Global Redesign Initiative. Her sier de, i all sin forutsigbare prakt, at multistakeholder-«konsultasjoner» må bli til multistakeholder-«styring». Storselskapene skal altså ikke bare tildeles muligheten til å komme med innspill; de skal også få rollen som beslutningstaker.

Hvor problematisk det er at selskapene gis makt til å definere løsningene, samtidig som de har et tungt ansvar for systemkrisene, må fram i den politiske debatten. Sett fra Norge er maktforholdene på de globale arenaene langt mer asymmetriske. I tillegg er avstandene lengre mellom multinasjonale selskaper, beslutningstakere og sivilsamfunn enn vi er vant til. Dette har dyptgående demokratiske implikasjoner. Framveksten av multistakeholder-tilnærmingen gir økt legitimitet for selskapers innflytelse og involvering i global styring. Men vi har fortsatt til gode å se deres bidrag løse den økende globale ulikheten, undergraving av marginaliserte gruppers rettigheter og levevilkår, og den stadig mer presserende klima- og naturkrisa.

Exit-gutter bør ikke styre verden

Det er ikke noe nytt at multinasjonale selskaper har jerngrep om verdens utvikling. Likevel gir denne tilnærmingen en rekke grunner til økt bekymring. Mest åpenlyst er nettopp de forskjellige målene og mandatene aktørene har. Mens regjeringer og sivilsamfunnsorganisasjoner har som mandat å sikre fellesskapets beste, er målet for selskapene å maksimere profitt for deres spesifikke selskap og aksjonærer. Når disse aktørene likestilles i politiske organ, tvinges statlige aktører og sivilsamfunn i retning av selskapers og investorers interesser. Det taper vi alle på.

Egeninteressene til investorer, som ofte faktisk ligner på gutta i Exit, og en solidarisk, rettferdig og bærekraftig global utvikling går åpenbart dårlig overens. Derfor er det uhyre problematisk at multinasjonale selskaper får økt legitimitet og inkluderes stadig oftere i globale beslutningsprosesser. Det forsterker selskapenes makt over stater, demokrati og viktige politiske prosesser. Private aktører skal ikke ha definisjonsmakt over fellesskapets beste. Det skal jo fellesskapet ha.

Selskapenes kamp for status quo

Vi ser ofte at selskapene som blir med i multistakeholder-initiativer er selskaper som har stått i stormer av (velbegrunnede) anklager om undergraving av miljøvern, menneskerettigheter og/eller sosiale rettigheter. Ta for eksempel Nestlés deltakelse i det internasjonale prosjektet for å sikre bærekraftige matsystemer. Selskapets reelle bidrag til å faktisk sikre bærekraftige matsystemer, og ikke bare undergrave dem, er tvilsom. For la oss ikke glemme at Nestlé er selskapet som flasker drikkevann fra marginaliserte og urfolk, kjører aggressive morsmelkerstatningskampanjer og bruker barneslaver i sin kakaodyrking.

Når selskaper blir med i multistakeholder-initiativer er deres beste intensjoner å forbedre sine sosiale og miljømessige rulleblad. I verste fall er det et skalkeskjul for å bedre sitt rykte. Minst mulig endring, mest mulig ekspansjon av markedet. Selskaper er ikke med for å sikre best mulig vei til et mål som kan gå på akkord med deres inntjeningsmuligheter. Da er det kravene og tiltakene vi trenger for å nå en rettferdig og bærekraftig verden det fires på.

Vi mister mulighet til å ta den ideologiske debatten om hvordan vi skal løse selskapenes forsterking av ulikhets- og klimakrisa. Vi ender opp med frivillige avtaler, storselskaper som betaler seg ut av sitt ansvar, og en viss forbedring av standarder i globale verdikjeder. Når det globale og norske sivilsamfunnet inkluderer selskaper i beslutninger, går vi glipp av de helhetlige løsningene for miljøet og mot økende ulikhet. Løsninger krever at noen praksiser må reguleres langt mer, noen må forbys, andre må reformeres. Å få til dette i forum hvor en stor del har som sitt formål å ivareta status quo er umulig.

Teknologigiganter får kjøpe seg plass

Den digitale økonomien endrer livene våre på godt og vondt. De store teknologiselskapene setter premissene for hvordan, fra nord til sør. Fraværet av reguleringer har gitt selskapene enorm makt. At de må reguleres blir åpenbart for stadig flere. Hvordan derimot, er svært omstridt.

Nylig sendte over 170 sivilsamfunnsorganisasjoner et brev i protest mot en av de foreslåtte reguleringene av teknologigigantene. FNs generaldirektør ønsker å sette opp et «høynivå multistakeholder-beslutningsorgan» for å regulere den digitale økonomien. Høres sikkert greit ut det. Problemet er at initiativet i stor grad ser ut til å bli et beslutningstakingsorgan hvor teknologigantene regulerer seg selv.

Hvordan dette har seg er på grunn av; 1) det foreslås at selskapers og myndigheters utsendinger skal sitte som likeverdige i organet. 2) Beslutningsorganet er avhengig av private midler, og det er foreslått at det å bidra med midler gir en plass ved bordet. Sivilsamfunnsorganisasjonene sier det best i deres brev til generalsekretæren: «dette er et nytt lavpunkt for FN, og en utenkelig farlig retning for fremtiden for global styring».

Norge heier på selskapers innflytelse

Hvem som inkluderes og ikke er til syvende og sist et dypt politisk spørsmål. Sivilsamfunnsorganisasjoner og andre interessenter som ikke får delta i disse initiativene ender opp med å stå utenfor viktige beslutninger. Da legges enda mer makt i storselskapenes hender - og en nyliberal politikk videreføres. At én sivilsamfunnsorganisasjon er representert, er ikke nok. Det trengs bredde fra hele den viktige buketten av sivilsamfunn. Det er absolutt ikke en homogen gjeng, og marginaliserte grupper er de som først havner utenfor.

Norge er per i dag en pådriver for å sementere makt hos storselskapene. I multilaterale organisasjoner, norske sivilsamfunnsorganisasjoner, i politikken og byråkratiet er det et stort push for å invitere inn næringslivet på lik linje som representative institusjoner. Vi har endt i et giftig forhold hvor vi tror at alle partene vil det samme, og at vi står som likeverdige partnere. På den ene siden har det ført til at sivilsamfunnet får oppfordringer fra departementer og beslutningstakere om å samarbeide mer med næringslivet. På den andre siden ser deler av sivilsamfunnet nå mer på næringslivet som viktige samarbeidspartnere i kampen, og ikke en part som skal reguleres gjennom demokratisk makt. Det gir oss svekkede muligheter til å gjøre grunnleggende maktanalyser, og hindrer oss i å få på plass tiltak som faktisk monner. Igjen står vi med en fragmentert debatt om hvor tiltakene skal tas for «vanlige folk», mens selskapene sniker seg ut bakdøra. Det er en trend vi er nødt til å snu.

Jeg lar sivilsamfunnets brev få ordet igjen: «Hvis dette forslaget (generalsekretærens beslutningsorgan for å regulere teknologigigantene) blir vedtatt, blir det dødsstøtet for demokratisk og multilateral global styring, som erstattes med bedriftsledede styresystemer».

Vi kan ikke la selskapers egeninteresser beslaglegge vårt felles beslutningsrom. Da kommer vi aldri noen vei ut av de felles krisene vi står i, og de som kommer.