Taliban til Oslo, Støre til New York – og Sikkerhetsrådets ikke-sak

Ukraina illustrerer et kjennetegn ved FNs sikkerhetsråd siden starten i 1946: Når én eller flere av vetomaktene er direkte involvert i en konflikt, blir rådet satt på sidelinjen, tross dets ansvar for å ivareta fred og sikkerhet i verden.

Når Norge har presidentskapet i rådet denne måneden, blir ikke en gang Ukraina tatt opp under «eventuelt», eller under any other business - AOB som det heter på FN-språket.

Diplomatiet for å hindre en russisk invasjon og full krig i Ukraina pågår i stedet direkte mellom USA og Russland, med selv Nato og europeiske land i biroller. Men dersom Russland bryter folkeretten og sender soldater over grensen, kan USA og deres allierte komme til å ta i bruk Sikkerhetsrådet for å markere sin avsky, påpeker Richard Gowan, FN-analytiker i International Crisis Group. Det skjedde etter at Russland annekterte Krim-halvøya i 2014. Da var det en rekke verbale sammenstøt i rådet før Russland nedla veto mot en resolusjon som erklærte at Krim var en del av Ukraina.

Skulle russerne bevege seg over grensen denne måneden, og de vestlige landene tar folkerettsbruddet til Sikkerhetsrådet, vil Norge få sin fulle hyre med å organisere og lede møtene. I februar er imidlertid Russland rådets president, og da er det mindre sannsynlig at Ukraina havner på rådets bord, uansett utvikling på bakken.

Støre i New York

Det er imidlertid nok av andre konflikter på Sikkerhetsrådets bord, som Afghanistan.

Søndag kommer statsminister Jonas Gahr Støre til New York, samtidig med at Taliban-representanter kommer til Norge.

Onsdag skal Støre lede et møte i rådet om Afghanistan, hvor snart hele befolkningen er avhengig av nødhjelp. De andre medlemslandene vil selvsagt være nysgjerrige på hva Støre kan si om møtene med Taliban i Oslo. Det vil han sannsynligvis ikke snakke om, i hvert fall ikke i det åpne møtet.

Men viljen til å snakke med de islamistiske makthaverne i Kabul kan påvirke det videre arbeidet i rådet, der Norge er såkalt pennefører for Afghanistan, det vil si har ansvaret for å utforme og forhandle om resolusjonen som gir mandatet til FN-operasjonen UNAMA. Innen 17. mars må rådet fornye mandatet, og medlemmer er enige om at operasjonen må videreføres, men Russland og Kina er lite interessert i å få inn klare formuleringer om blant annet kvinners rettigheter. Ved å ha en åpen kanal til Taliban, noe de to vetomaktene støtter, kan Norge kanskje lettere få dem med på en tydelig ordlyd.

Tirsdag skal Støre lede et møte i rådet om beskyttelse av sivile i krig. Da vil ventelig mange vise til bombingen i byen Sadaa i Jemen fredag, der 70 ble drept, deriblant flere barn. Bombingen ble mest sannsynlig gjennomført av en saudiskledet koalisjon.

Saudiernes allierte, De forente arabiske emirater (UAE), kom inn i Sikkerhetsrådet ved nyttår, og har hittil vært mest opptatt av å få rådet med på å fordømme angrep begått av houthi-opprørerne i Jemen. Det klarte de fredag, da rådet samlet seg om en felles fordømmelse av et droneangrep i UAE, der tre personer ble drept. Omtrent samtidig med at rådet samlet seg om denne uttalelsen, kom nyheten om bombingen i Sadaa, som hadde mye større omfang, men som rådet paradoksalt nok neppe kommer til å si noe om.

Grunnen til det er at FNs sikkerhetsråd anerkjenner Jemens regjering, som har bedt saudierne om militær hjelp til å bekjempe houthi-opprørerne. Saudi-Arabia bryter altså ikke folkeretten ved å bombe i det krigsherjede nabolandet. En annen sak er at sivile blir drept, noe som er et brudd på humanitærretten - men det er åpenbart ikke tilstrekkelig for å få frem en enstemmig fordømmelse.

Kvinner i rådet

Norge har denne måneden satt som mål at alle representantene fra sivilsamfunnet som inviteres til å orientere rådet, skal være kvinner. Det er vanlig at slike representanter får taletid i rådet når konflikten de lever med, er på dagsordenen, men det er som regel en overvekt av menn som snakker. Det mønsteret blir brutt i januar.

Luz Marina Giraldo var en de inviterte, hun snakket til rådet fra Colombia via videolenke torsdag. Hun er tidligere soldat i geriljagruppen Farc, som undertegnet en fredsavtale med Colombias regjering i 2016. Nå leder hun et arbeid med å hjelpe tidligere soldater til å etablere et sivilt liv. Det var ingen selvfølge at hun fikk snakke i rådet - det er få uker siden USA fjernet Farc fra sin terrorliste, selv om oppfølgingen av fredsavtalen i Colombia er ett av få temaer med lite friksjon i rådet.

Det var heller ingen selvfølge at Michelle Bachelet, FNs høykommissær for menneskerettigheter, fikk redegjøre for rådet sist tirsdag, da temaet var vold mot kvinner i fredsprosesser. Bachelet har blant annet vært kritisk til menneskerettighetsbrudd i Kina, og har ønsket å reise til Xinjiang-provinsen for å se på uigurenes situasjon. Både Kina og Russland skal ha vært kritiske til å la henne snakke ved Sikkerhetsrådets bord. Sett utenfra burde det være en selvfølge at hun gjorde det, men det var det altså ikke. Det er heller ikke enkelt for Norge - når journalistene spør hva som oppnås ved presidentskapet - å svare at «vi fikk Bachelet til bordet, det er en stor seier». Men akkurat så krevende er det altså å sitte i FNs sikkerhetsråd.

En stein ved bordet

Utenriksminister Anniken Huitfeldt ledet i uken som gikk møtet om kvinner i konflikt og fredsprosesser, og dagen etter et møte om Israel-Palestina-konflikten. Der deltok også medlemsland utenfor rådet i debatten. Det var tilløp til drama da Israels ambassadør Gilad Erdan under sitt innlegg plukket opp en brostein han hadde gjemt under bordet for å illustrere hva israelerne må tåle: 1775 ganger kastet palestinske terrorister, som han kalte dem, slike steiner mot israelere i 2021.

Stuntet var neppe egnet til å vekke stor sympati, all den tid Israel stadig bruker stridsvogner og jagerfly mot palestinske mål i Gaza og på Vestbredden.

Norsk taushet om Nord-Korea

To ganger denne måneden har rådet møttes for å diskutere Nord-Korea, som siden nyttår har skutt opp flere langtrekkende raketter, i strid med sanksjoner landet er påført av nettopp Sikkerhetsrådet. USA ønsker å innføre enda flere sanksjoner, noe Kina og Russland sier nei til. I 15 år har rådet stått ganske samlet om sanksjonspolitikken overfor Nord-Korea, den enigheten er nå over.

Etter det siste Nord-Korea-møtet torsdag stilte syv av rådsmedlemmene, pluss Japan, sammen i et møte med pressen og fordømte rakettutskytningene. Norge var ikke ett av disse landene, det var heller ikke Russland, Kina, Kenya, Gabon, Ghana, India og Mexico. Normalt ville Norge ha tilhørt leiren av USA-ledede land. Men Norge leder den krevende sanksjonskomiteen for Nord-Korea, som skal håndheve alle sanksjonene rådet har innført overfor Kim Jong-uns regime. Det norske valget kan ha vært motivert av ønsket om å ha en mest mulig nøytral rolle som komitéleder.

Ingen resolusjoner så langt

Hvis innsatsen i FNs sikkerhetsråd skal måles i antall resolusjoner, ligger Norge dårlig an som president i januar 2022. Ingen resolusjoner er vedtatt hittil, og innen månedens utgang ligger det an til bare én eller to. Den sikreste innebærer å fornye mandatet til FNs fredsbevarende operasjon på Kypros. Den andre, mer usikre, er et fornyet mandat for FNs politiske operasjon i Libya (UNSMIL).

Det var harde dragkamper i rådet da UNSMIL-mandatet skulle fornyes i september i fjor. Det endte med bare en teknisk videreføring av forrige mandat, og så skulle man komme sterkere tilbake etter et planlagt valg i Libya. Valget 24. desember ble imidlertid utsatt, trolig til juni i år, og motsetningene i rådet varer ved. Penneholder Storbritannia vil oppgradere FN-operasjonen og gi den fast base i Libyas hovedstad Tripoli, men det vil ikke Russland. Denne uken vil vi få se om det er kommet noen bevegelse i forhandlingene om FNs rolle i Libya.

En annen resolusjon det nå forhandles om, er et forslag fra Norge og Ghana om å bekjempe piratvirksomheten i Guineabukten på vestkysten av Afrika. De forhandlingene blir neppe fullført denne måneden. Kampen mot piratvirksomhet utenfor Somalia er en av Sikkerhetsrådets suksesshistorier: Der lyktes man med å bli bekjempe piratene ved hjelp av resolusjoner med et såkalt kapittel syv-mandat, det vil si rett til å bekjempe piratene «med alle nødvendige midler», inkludert våpen. En resolusjon om piratvirksomheten i Guineabukten vil ikke få et slikt robust mandat.

Forslagsstillerne vil begrunne det med at landene i regionen ikke har bedt om det, men det kan også skyldes realpolitikk: Det skal ekstremt mye til for å få vedtatt resolusjoner med kapittel syv-mandat i rådet nå.

Etiopia og Myanmar

Krisene i Etiopia og Myanmar glimrer med sitt fravær på rådets dagsorden når det gjenstår en uke av Norges presidentskap. 1. februar er det ett år siden de militære i Myanmar gjennomførte et kupp og fengslet landets politiske ledere. Rett før nyttår samlet rådet seg om å fordømme drap på sivile, inkludert to Redd Barna-ansatte, i delstaten Kayah. Men det gjenstår å se om det blir fornyet oppmerksomhet om Myanmar i rådet ved årsdagen.

Etiopia har amerikanernes oppmerksomhet, skal vi tro FN-ambassadør Linda Thomas-Greenfield. I et live-intervju med The Washington Post denne uken sa hun at «på en skala fra 1 til 10, er jeg på 10» når det gjelder bekymring for Etiopia, der nødhjelp ikke når frem og konflikten mellom sentralmakten og Tigray-provinsen varer ved.

Norge følger begge krisene nøye, men har altså ikke ført dem opp på dagsordenen i rådet denne måneden. Men det er noen dager igjen, og som Norge vet fra forrige presidentperiode, i mars 2002, kan mye skje de siste dagene. Den gangen avsluttet Norge presidentmåneden på overtid med å forhandle frem en resolusjon om Israel-Palestina-konflikten. Men det var den gangen.