Krisetung måned i FNs sikkerhetsråd

Sisyfos, kongen av Korint, ble ifølge gresk mytologi dømt av gudene til å rulle en svær stein opp en bratt fjellside. Hver gang han var nesten på toppen, rullet steinen ned igjen, og da måtte han begynne om igjen.

Arbeidet i FNs sikkerhetsråd er et slikt sisyfosarbeid, en evig kamp mot den geopolitiske tyngdeloven som i 2022 tilsier kriser i alle retninger, alt fra akutt krigsfare i Ukraina til dramatisk hungersnød i Nord-Korea.

Denne januarmåneden har Norge presidentskapet i FNs sikkerhetsråd, institusjonen som har det øverste ansvaret for å opprettholde fred og sikkerhet i verden. Det er stas for FN-ambassadør Mona Juul, som leder møtene og styrer timeplanen og får mye medieoppmerksomhet. Og det er prestisjetungt for utenriksminister Anniken Huitfeldt og statsminister Jonas Gahr Støre, som begge skal til New York og lede møter i januar.

Men mest av alt er det er enormt ansvar. Og mange spør: Hva kan Norge oppnå med å lede rådet? Hva oppnår Norge ved å bruke store diplomatiske ressurser på å sitte i rådet i to år? Det korte svaret er: Fint lite.

Problemet er at dette er feil spørsmål.

Kompromissenes arena

Sikkerhetsrådet er ikke stedet for klare politiske seire. Huitfeldt og hennes forgjenger har gjort tapre forsøk på å vise til hva som er oppnådd, for eksempel at Norge som penneholder klarte å få i land en resolusjon sist sommer om en fortsatt åpen nødhjelpskorridor inn til opprørskontrollerte områder i Syria. At resolusjonen ble vedtatt enstemmig uten russisk veto, var overraskende. Men det var ikke Norges fortjeneste, selv om penneholderrollen innebar formelt ansvar for resolusjonen. Den kom i stedet som et resultat av at USAs president Joe Biden og Russlands president Vladimir Putin møtte hverandre i juni og lot sine diplomater fremforhandle resolusjonen seg imellom.

I veldig mange konfliktsaker er det å oppnå lite - ut fra norske standarder for menneskerettigheter og respekt for folkeretten - hardt tilkjempet.

Ta for eksempel det lukkede konsultasjonsmøtet om Nord-Korea, som er kommet på dagsordenen i Sikkerhetsrådet mandag ettermiddag, New York-tid, til tross for vetomakten Kinas motstand. Bakgrunnen for møtet er at Nord-Korea startet 2022 med å skyte opp en langtrekkende, avansert rakett, noe som definitivt truer verdensfreden. Hvis ambassadør Juul klarer å få enighet i rådet om en felles uttalelse til pressen etter møtet, er det faktisk en stor seier.

Det blir ingen kraftfull fordømmelse, men en påminnelse om at Nord-Korea bryter Sikkerhetsrådets sanksjoner ved å teste nye våpen - og en liten klaps over diktatoren Kim Jong-uns fingre.

En annen mulig seier denne måneden vil være om rådet enes om en resolusjon som fornyer mandatet til FN-operasjonen UNSMIL i Libya. Der er det full krise - et valg skulle vært avholdt 24. desember, men er utsatt til uvisst når. FN spiller en helt sentral rolle i å tvinge partene sammen for å forene Libya og avslutte de væpnede konfliktene som pågår der. Med et forent sikkerhetsråd bak seg, kunne FN hatt tilstrekkelig slagkraft på bakken. Men dessverre - intense forhandlinger mellom vetomaktene førte ikke frem i høst, og 31. januar går det midlertidige mandatet for Libya-operasjonen ut.

Hele konfliktregisteret

Som om ikke Nord-Korea og Libya er nok: Denne måneden står også Afghanistan, Syria, Jemen, Mali, Sudan og Israel-Palestina-konflikten på rådets dagsorden. Da Norge sist var president i FNs sikkerhetsråd, i mars 2002, ble hele to resolusjoner om Israel-Palestina-konflikten vedtatt. Den siste under dramatiske omstendigheter langfredag, da den norske delegasjonen trodde at presidentmåneden var over og alle hadde tatt påskefri. Men i Ramallah på Vestbredden satt palestinernes leder Yassir Arafat omringet av israelske stridsvogner, og arabiske land krevde at Norge innkalte til krisemøte.

Det gjorde daværende FN-ambassadør Ole Peter Kolby, som sammen med sin stab utarbeidet en resolusjonstekst der partene ble bedt om å inngå våpenhvile og hvor Israel ble bedt om å trekke seg ut av Ramallah. Forhandlingene om teksten pågikk til langt på natt, og da den skulle stemmes over, var representantene fra Syria ikke til å finne. De hadde gjemt seg i et kott, for de kunne ikke avlegge stemme uten instruks fra Damaskus, og det fikk de ikke midt på natten. Resolusjon 1402 ble derfor vedtatt med 14 stemmer.

I dag kan en bare drømme om at rådet skal enes om resolusjoner i Israel-Palestina-konflikten. Da det på nytt var full krig mellom Israel og Hamas på Gazastripen sist mai, blokkerte USA for å ta opp saken i rådet - amerikanerne ville jobbe for avspenning på andre måter. Det hjalp ikke at Norge, sammen med Kina og Tunisia, flere dager på rad innkalte til møter og foreslo tekster rådet kunne enes om. Først etter at våpenhvilen var inngått, ble rådets medlemmer enige om en felles presseuttalelse der det oppfordret til å la våpnene hvile.

Onsdag 19. januar skal Huitfeldt lede et åpent møte om Israel-Palestina-konflikten, der Norge har oppfordret de andre landene til også å delta på ministernivå. Det er et forsøk på å få fornyet oppmerksomhet om den fastlåste situasjonen mellom Israel og Palestina. Men en resolusjon? Ikke tale om, mulighetene som fantes i 2002, er fordunstet.

Uken etter skal statsminister Støre lede et møte om Afghanistan - nok et håpløst tilfelle, hvor over 24 millioner mennesker trenger nødhjelp - halvparten av dem er barn. Norges rolle her er å fremholde i rådet at dersom FN skal inngå avtaler med Taliban om å sende inn nødhjelp, så må Taliban gi noe tilbake - nemlig sikre kvinners og barns rettigheter. Det blir ingen rask politisk hjemmeseier av å kjempe en sånn seig kamp i rådet, som er enda vanskeligere å omsette i praksis på bakken. Men noen må ta kampen, og der er Norge godt plassert, i dette tilfellet sammen med Irland og Mexico.

Det er enda mer

FNs fredsbevarende operasjon i Mali - den farligste av alle de 12 pågående operasjonene - skal opp i rådet tirsdag. Der har franske styrker bekjempet terrorister i ni år, men nå har russiske leiesoldater rykket inn, noe som kan forsure debatten om FNs videre tilstedeværelse. Så er det ventet at Sudan blir et tema senere i uken, mens Etiopia foreløpig ikke står på dagsordenen, enda så kritisk situasjonen er, med rene krigshandlinger og stadig flere mennesker på flukt.

Ukraina - den kanskje største trusselen mot verdensfreden akkurat nå, er heller ikke på rådets dagsorden. Der har i stedet USA og Russland innledet direkte forhandlinger. Det er ganske vanlig i de heteste konfliktene at hovedstedene tar saken i egne hender og setter rådet på sidelinjen.
Kasakhstan vil vi ikke se på rådets bord denne måneden, selv om landets leder har gitt ordre om å skyte alle demonstranter. Russland vil ventelig sette en stopper for at nabolandet blir tema i rådet.

På den positive siden

Hva Norge kan oppnå som rådets president? Jo, her er en mulig glad-nyhet:
I desember 2008 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon om å bekjempe piratvirksomhet utenfor Somalia, noe som var blitt et stort problem for lasteskip fra hele verden, inkludert Norge, ved innseilingen til Rødehavet og Suezkanalen. Rådet ga tillatelse til å bruke «alle nødvendige midler», det vil si også våpenmakt, for å bekjempe piratvirksomheten. Norge var ett av landene som sendte militære fartøy for å delta i den internasjonale operasjonen mot piratvirksomheten.

Ti år senere kunne rådet konstatere at piratvirksomheten var mer eller mindre nedkjempet. Men piratproblemet består, blant annet i Guineabukten på Afrikas vestkyst. Norge og Ghana har derfor bestemt seg for å utarbeide en resolusjon og forhandle frem enighet i rådet om tiltak for å bekjempe også denne piratvirksomheten, noe shippingbransjen opplagt vil sette pris på. Det gjenstår å se om en slik resolusjon blir vedtatt denne måneden.

Norge avvikler også såkalte signaturmøter i rådet, det første om kvinners roller i konflikt og fredsløsninger, og deretter om beskyttelse av sivile under krigføring i byer. Begge deler er tilsynelatende «ufarlige» temaer, som alle kan enes om. Men da den historiske resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet fylte 20 år høsten 2020, forsøkte Russland og Kina å få vedtatt en ny resolusjon som skulle erstatte den gamle, med en svakere ordbruk om kvinners rettigheter. Både beskyttelse av sivile og kvinners rettigheter er under press - det kan ikke være galt å flagge slike temaer, selv om Norge ikke er alene om å gjøre det.

Den kvartalsvise debatten om Colombia skal avvikles i rådet 20. januar. FN-operasjonen der er et resultat av fredsavtalen fra 2016, som Norge var tilrettelegger for, og FNs rolle er å overvåke at avtalen blir gjennomført. Mandatet til Colombia-operasjonen blir alltid fornyet enstemmig - det er et lyspunkt.