Fikk drømmejobben: – Søk på stillingen du ikke tror du vil få

Foreldrene til norsksvenske Anna Eriksen møttes da de jobbet for den norske og svenske utenrikstjenesten i New Delhi, India, tidlig på 80-tallet.

Selv om foreldrene hadde internasjonale karrierer før hun var født, var det ikke gitt at det var den veien Anna skulle gå.

Hun drømte nemlig om å bli delfintrener, statsminister eller kiropraktor som barn, og jobbet som skilærer i Østerrike etter videregående.

Men da hun begynte å studere ble hun mer interessert i utviklingsspørsmål, og klarte å få en praksisplass ved det nordiske kontoret til FN-organisasjonen Verdens matvareprogram i København rett etter at hun var ferdig med mastergraden.

En praksisplass ble til tre år som kommunikasjonsrådgiver ved FN-kontoret.

Når Bistandsaktuelt snakker med henne, har hun akkurat begynt i ny jobb som juniorekspert (JPO) i FN i Etiopia, finansiert av Sverige. Her kan du lese intervjuet med 28-åringen.

– Hvorfor ønsket du å jobbe med bistand?

– Jeg har alltid ønsket å ha en meningsfull, utfordrende og spennende jobb, men det var først da jeg begynte å studere og lærte mer om utviklingsspørsmål at jeg skjønte at det var dette jeg virkelig ville.

– Hvor jobber du nå?

– Jeg flyttet til Addis Abeba bare for noen dager siden for å begynne som juniorekspert i Verdens matvareprogam. Rollen min blir å være programrådgiver for klima og motstandsdyktighet.

– Forventningene er store. Det blir spennende å se hvordan Verdens matvareprogram jobber med bistandsorganisasjoner, myndigheter og FN-organisasjoner for å forbedre matsystemene i et land med mange utfordringer.

– Frem til nå har jeg jobbet med kommunikasjon på matvareprogrammet sitt nordiske kontor i København i tre år, så organisasjonen er jeg ganske godt kjent med fra før.

– Jeg begynte der som praktikant sommeren 2019. Underveis ble det en ledig stilling som kommunikasjonsrådgiver på kontoret, som jeg søkte på og heldigvis fikk.

– Praktikantoppholdet viste seg være en god måte å komme seg inn i FN-systemet på.

– Hvordan klarte du å få jobb i en bransje hvor det er så hard konkurranse?

– Det har jeg også lurt på! Jeg har ofte tenkt at «det studiet kommer jeg ikke inn på» eller «den jobben får jeg ikke», for tenk så mange andre flinke folk som finnes der ute.

– Men så er det jo ikke alltid at «alle de flinke» søker, eller at de klarer å formidle interessene sine og hvordan de kan bidra på en god måte.

– Jeg trodde verken at jeg skulle komme inn på masterstudiet i London, eller at jeg skulle få juniorekspert-stillingen i Etiopia, men nå er jeg så glad for at jeg turte å søke.

– Man må rett og slett tørre å gutse litt, gå utenfor komfortsonen og la seg overraske.

– Men så skal jeg ærlig si at det ligger en del lange netter på biblioteket, tapte ferier på grunn av jobb og mislykkede jobbsøknader bak det hele også. Det er også en del av det.

– Hva er det kuleste du har gjort i jobben så langt?

– Det er helt klart da Verdens matvareprogam fikk Nobels fredspris i 2020. Jeg var da relativt ny i en organisasjon som har jobbet for å bekjempe sult i over 60 år, og det var det gøy å se hvor mye det betydde for kollegane mine. De har virkelig viet livene sine til arbeidet.

– I tillegg var det gøy å se hvordan fredsprisen sikret mer fokus på et tema som betyr mye for meg også – det var en dag jeg aldri glemmer.

– Er det noe som har overrasket deg?

– Ja, hvor flinke folk er til å ta vare på hverandre i bransjen.

– Folk er hyggelige og villige til å dele kunnskap og erfaringer, og gode på å gi tilbakemeldinger på hvordan man kan bli bedre.

– I en bransje der man har fått høre at det kan være en del spisse albuer, har dette vært en positiv overraskelse.

– Fortell om din største tabbe i jobben?

– Som norsk kan man vel til tider se litt forbi hierarkiet som gjelder på visse FN-kontor og i møte med viktige folk.

– Jeg tror at det kan være både en fordel og ulempe: Jeg har både hatt gode samtaler med folk i viktig posisjoner fordi jeg har turt å banke på en dør eller to, men jeg har også blitt vist noen kalde skuldre.

– Særlig da jeg i stedet for å håndhilse spontant ga en klem til en ambassadør som viste seg å ikke ville ha den. Dette var før korona vel å merke, men det var ganske pinlig der og da.

– Hva er dine ambisjoner videre?

– Det er når man går på veien, at veien blir til – og det er spennende.

– Jeg har derfor ikke satt meg noen konkrete ambisjoner, annet enn at jeg ønsker å fortsette å lære, jobbe godt og være åpen for muligheter og nye måter å gjøre ting på.

– Jeg er så takknemlig for muligheten i Etiopia, så nå er ambisjonen å ta inn alle nye inntrykk og kunnskap folk vil dele med meg her.

– Har du noen tips til andre som vil inn i samme bransje?

– Jeg byr på en skikkelig klisje, men det er å tro på seg selv. Søk på stillingen du ikke tror at du vil få fordi det er så mange andre flinke der ute, det et mange som føler det samme.

– Men det kan være greit å merke seg at det er en del krav i FN-systemet. Står det at det er et krav at du snakker et språk eller har 5 år lang erfaring, så siler systemet deg ut dersom du ikke har det, så det gjelder også å søke smart.

– Det kan også være greit å tenke frem i tid, hvor ønsker du å være om tre, fem eller ti år og hva trenger du av ferdigheter får å komme deg dit?

– Det er ofte lurt å begynne et sted, så kanskje det dukker opp noe annet som virker mer spennende på veien.