Norge kan mekle i Jemen-konflikten

Januar 2021 markerte starten på Norges nye periode i Sikkerhetsrådet, FN-organet med ansvar for internasjonal fred og sikkerhet. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har uttrykt at Norge vil bruke sin erfaring innen fredsdiplomati til å arbeide for fred og sikkerhet samt beskyttelse av sivile i områder med væpnet konflikt.

Samtidig er Jemen inne i sitt sjette år med borgerkrig. Den politiske splittelsen innad i landet forverres av internasjonal innblanding og tilførsel av våpen og har ført til en situasjon som regelmessig omtales som en av verdens største humanitære kriser.

Kan mekle frem løsning på fastlåst konflikt

Siden den væpnede Houthi-bevegelsen tok kontroll over hovedstaden Sana‘a i 2015, har konflikten i stor grad vært preget av stillstand. Ingen av partene har vært i stand til å erobre store nok områder til å kunne styre hele landet. President Abdrabbuh Mansour Hadi og hans internasjonalt anerkjente regjering styrer landet de jure (juridisk sett, red. anm.) fra Saudi Arabia, men har begrenset innflytelse «på bakken». I tillegg har separatistgrupper tatt kontroll over større områder langs Jemens sørkyst.

I kontekst av dette har Norge og Jemen sammenfallende interesser, og et Norge som mener alvor med sine uttrykte ambisjoner bør ta en aktiv rolle som fredsmekler. Som selverklært «fredsnasjon» har Norge nå en gyllen mulighet til å befeste sin utenrikspolitiske merkevare.

Mens krigen i Jemen lenge har vært en fastlåst konflikt, kan dagens internasjonale klima se ut som et sjeldent lovende rom for handling. Biden-administrasjonens steg mot å avslutte amerikansk støtte til Saudi-Arabias krig i Jemen vil forhåpentligvis gjøre sistnevnte mer kompromissvillig i sin utenrikspolitikk enn det som var tilfelle under Trumps administrasjon.

Krigførende parter har trukket seg ut

I den arabiske gulfen tar Saudi-Arabia og Qatar skritt mot forsoning etter den diplomatiske Gulf-krisen i 2017 og Golfrådets (GCC) påfølgende blokade mot Qatar. Selv om de to neppe blir bestevenner, vil et mer enhetlig og samarbeidsvillig GCC tillate mer fruktbare samtaler om Jemen.

India, Irland, Kenya og Mexico tar alle plass i FNs sikkerhetsråd samtidig som Norge. Forhåpentligvis kan den nye sammensetningen av rådets ikke-permanente medlemmer resultere i en ny giv for internasjonalt samarbeid innad i Sikkerhetsrådet.

I Jemen blir koalisjonspartnerne stadig mer utålmodige med president Hadi, som har hatt deres støtte siden begynnelsen av konflikten, men som stadig mister innflytelse i landet. Saudi-Arabia er lei av en kostbar krig som gir få militære seirer, og som gjør betydelig skade på landets omdømme, og vil snart se etter en vei ut. De forente arabiske emirater har allerede trukket sine tropper fra deres innflytelsessfære i sørlige Jemen.

På Houthi-siden finnes det indikasjoner på at opprørsgruppen har gitt opp sine ambisjoner om å kontrollere et samlet Jemen, og snarere har skiftet fokus til å befeste sin posisjon i Jemens nordvestlige provinser. Iran har bistått houthiene med avansert teknologi og våpenekspertise, og har generelt hatt en oppmuntrende effekt på gruppen. Med en ledelse som nå forbereder seg på atomprogram-forhandlinger med Bidens administrasjon, kan det å avslutte støtten til houthiene imidlertid være en mulig konsesjon, om så skulle kreves.

Vi er trolig vitne til en omrokering og omformulering av internasjonale allianser, og en mulig ny vår for multilateralt samarbeid. Med sin rolle i Sikkerhetsrådet bør Norge utnytte dette sjeldne handlingsrommet og bidra med mer enn humanitær bistand.

Bør arbeide for en ny resolusjon

I februar vedtok Sikkerhetsrådet fornyelsen av resolusjon 2216, som utgjør det juridiske grunnlaget for den Saudi-ledede koalisjonen og rammeverket for FNs fredsarbeid i Jemen. Resolusjonen ble først vedtatt i 2015, da Houthi-opprørerne - med god hjelp fra mangeårige president Ali Abdullah Saleh - tok kontroll over hovedstaden Sana‘a.

De fleste forutså en kortvarig konflikt, noe som gjenspeiles i resolusjonens kategoriske krav om fullstendig overgivelse fra houthiene, samt dens ubetingede støtte til president Hadi og hans internasjonalt anerkjente regjering. Resolusjonen var også klart i tråd med saudiarabiske interesser.

I dag fremstår dette rammeverket som utdatert, siden det ikke tar hensyn til de siste års utvikling «på bakken» i Jemen. I Sikkerhetsrådet bør Norge arbeide mot en resolusjon som bedre gjenspeiler konfliktens realiteter og som har jemenittiske interesser - og ikke bare interessene til økonomiske partnere - i sin kjerne.

Det kommer til å bli vanskelig. Saudi-Arabia kommer til å insistere på fornyet støtte fra FN til Hadis regjering. Til tross for løfter er fortsatt ikke Biden-administrasjonens holdning til Saudi-Arabia garantert, og Storbritannia, med sin vetorett i Sikkerhetsrådet, vil være mer avhengig enn noen gang av gulf-markeder når de trekker seg ut av EU. Samlet er GCC-landene Storbritannias fjerde største handelspartner etter USA, EU og Kina. Partene har det siste året vært i

Kan jobbe for et forbedret rammeverk

Gjennom å foreslå resolusjoner - selv om de ikke skulle bli vedtatt - kan Norge legge føringer for den internasjonale diskursen og jobbe mot et forbedret rammeverk. Et slikt rammeverk har en reell mulighet til å gi positive resultater og vil legge til rette for en tid da de stridende partene er klare for fredsforhandlinger.

Et slikt rammeverk - i tillegg til å reflektere jemenittiske realiteter per 2021 - må inneholde mekanismer som holder partene ansvarlig for deres veldokumenterte menneskerettighetsbrudd og kontinuerlige brudd på våpenhvile. Avtalen må imidlertid også ha mekanismer for å belønne partene når de holder seg til provisjonene vedtatt i en fremtidig fredsavtale.

Videre bør Norge bruke sin betydelige erfaring innen megling og fredsdiplomati til å fremme dialog mellom alle de relevante parter i konflikten, hvis forhold for øyeblikket preges av fiendtlig retorikk og liten vilje til kompromiss.

Ved å være vertskap for både formelle samtaler og hemmelige møter med alle parter, kan Norge bidra til en gradvis de-eskalering mellom USA på den ene siden, og houthiene og Iran på den andre. Om tiden skulle komme da de krigførende parter virker klare for formelle fredssamtaler, bør Norge også vurdere å stille som vert.

Med sitt ønske om å presentere seg for omverdenen som en «fredsnasjon», har Norge, foruten det åpenbare moralske imperativet, egeninteresse av å ta en aktiv rolle i arbeidet for fred i Jemen. Det vil uten tvil utgjøre en betydelig utfordring for det norske diplomatkorpset, og det kan til og med innebære å gå imot ønskene til strategiske og økonomiske partnere. Men om Norge ønsker å gjøre alvor av sine løfter fra sommerens valg i Sikkerhetsrådet - nemlig å bruke fredsdiplomati til å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet - bør vi ikke nøye oss med å være tilskuer til det som utspiller seg på den internasjonale scenen.