Sponse en flyktning

Flyktninger kommer til Norge med ulike ressurser, men generelt står de svakt når det gjelder utdanning og språkkunnskaper, i tillegg til de traumene som mange bærer med seg. Ved siden av offentlige integreringstiltak er det derfor viktig at de tas godt imot der de havner. Vi ser et stort engasjement mange steder. Noe av det dreier seg om å hindre at asylsøkere sendes ut av landet igjen, men mye dreier seg også om å møte flyktningene og la dem bli en del av lokalsamfunnet.

Canada har siden 1978 hatt et unikt program for privat sponsing av flyktninger. Omkring halvparten av de som kommer til Canada som kvoteflyktninger har kommet nettopp gjennom dette programmet, i alt mer enn 325.000 siden 1978. Staten tar imot omkring like mange i offentlig regi. Mer enn 2 millioner canadiere svarer at de har vært personlig involvert i å ta imot syriske flyktninger etter bølgen i 2015 og 2016.

Private kan ta imot flyktninger

Som enkeltindivid kan du ikke sponse en flyktning i Canada, men tre ulike grupper kan gjøre det. De viktigste er større organisasjoner (SAH), som har en avtale med canadiske myndigheter om å sponse flyktninger på mer varig basis. Grupper på minst fem privatpersoner kan gå sammen for å ta imot flyktninger i sitt lokalmiljø. Det kan også lokale organisasjoner og næringsdrivende. Blant de store aktørene dominerer kirkegrupper, som den anglikanske kirken på Vancouver Island, som siden 2016 har sponset 800 flyktninger.

De private sponsorene kan velge å plukke dem de vil støtte fra en forhåndsgodkjent liste, eller man kan sponse en person eller familie man selv kjenner eller får kjennskap til. Men det er ikke garantert at myndighetene vil godta søkeren som flyktning.

Private må bidra med engangskostnadene ved bosetting, samt livsopphold for det første året. Etter det bortfaller forpliktelsen. Mange av de private støtter deretter nye flyktninger. Flyktningene i de private ordningene (PSR) har tilgang til de samme offentlige tjenestene som i de offentlige (GAR) - for eksempel språkopplæring og helsetjenester - men de får ikke offentlig støtte til å bo og leve.

Selv om dette er et gammelt program, er det utført ganske lite forskning på effektene. Men Canadas statistiske sentralbyrå publiserte i starten av 2020 en studie av flyktningene som har kommet til Canada mellom 1980 og 2009.

Private ordninger ga høyere sysselsetting

Ser vi på flyktningene samlet, er det i Canada som i Norge slik at disse gjør det dårligere i arbeidsmarkedet og i inntekt enn arbeidsinnvandrere, men deres resultater de første årene er på linje med familieinnvandrere. Inntektene økte med 7 - 12 prosent årlig de første ti årene, mer enn for andre innvandrergrupper. Det tok likevel 12 - 18 år før flyktningene hadde tatt igjen arbeidsinnvandrerne.

Det særegne med denne studien er at den skiller mellom flyktninger som har kommet gjennom de private programmene og flyktninger som har kommet gjennom de offentlige programmene. PSR hadde høyere sysselsettingsrate og inntekter enn GAR, selv når man tok hensyn til utdanningsnivå, språkferdigheter og andre sosiodemografiske karaktertrekk. Særlig de minst utdannede flyktningene dro større nytte av PSR.

Forskerne peker på at de som var omfattet av de private ordningene kan ha blitt bedre mottatt av lokalmiljøet og flere av dem har beholdt kontakten med sine sponsorer, noe som kan forklare de bedre resultatene, særlig i starten. Ett år etter ankomst var 71 prosent av de privatsponsede kvinnelige flyktningene som kom mellom 2002 og 2012 i arbeid, mot 47 prosent i de offentlige ordningene. For menn var andelen hele 90 og 73 prosent.

Til sammenligning er sysselsettingsandelen blant flyktninger i Norge ca. 15 prosent etter ett år og 35 prosent etter tre år. Den øker ganske kraftig med botid, men når først etter åtte år snaue 60 prosent, der den stort sett forblir. Her må de nevnes at de norske tallene gjelder aldersgruppen 16-66, mens de kanadiske gjelder for dem som var mellom 20 og 54 år ved ankomst, slik at gapet blir urealistisk høyt.

I hele den undersøkte perioden ligger sysselsettingen blant PSR over den i GAR, med omkring 5 prosentpoeng for menn etter 10 år, og 3 prosentpoeng for kvinner.

Gir bedre integrering gjennom arbeid

Det canadiske systemet, der pådrivere for å ta inn flere flyktninger også bærer en del av kostnaden, fører til at engasjementet kanaliseres i retning av å hjelpe flyktningene, fremfor å drive lobbyvirksomhet for at staten skal ta imot flere flyktninger.

Men dette fører ikke til at staten «fritas» for ansvar. I de senere år har Canada mottatt omkring 20.000 privatsponsede flyktninger i året. Til sammenligning tar den norske stat imot 3.000, mer enn det dobbelte av det som var vanlig før flyktningkrisen i 2015. Siden Canada har omkring syv ganger så mange innbyggere, blir nivået omtrent det samme, men med offentlige programmer på toppen tar canadierne imot dobbelt så mange. Vi kan altså si at det privatfinansierte programmet kommer på toppen av det statlige. Her må det riktignok nevnes at Canadas geografi gjør at det kommer svært få asylsøkere dit.

Det viktigste argumentet for det privatfinansierte canadiske systemet er at det fører til bedre integrering gjennom arbeid. Den norske kirke samlet i 2018 informasjon om menighetenes arbeid i forbindelse med den syriske flyktningebølgen. Det var omfattende, men det som glimrer med sitt fravær her er tiltak for å gi dem arbeidsinntekt. Det anses nok som en offentlig oppgave og utenfor kirkens rolle.

Dersom det var politisk vilje til det, kunne et canadisk system fungert i Norge? Med en stat svært rik på oljepenger har vi i Norge, dersom jeg får lov til å overdrive litt, kommet dit at alle gode gjerninger fortjener statsstøtte, og vi har nesten ikke ikke-statlige organisasjoner som ikke samtidig i større eller mindre grad er statsfinansierte. Dette er velkjent i bistandsområdet. Derfor yter staten og 20 utvalgte kommuner nesten 100 millioner i støtte til private organisasjoner som driver integreringsarbeid.

Kirkegrupper er de dominerende sponsorene i Canada, men i Norge kommer Den norske kirkes penger nesten utelukkende fra staten. Har religiøse og andre organisasjoner kraft til å mobilisere privat støtte for å få flyktninger integrert i arbeidslivet, slik at de etter hvert kan klare seg selv?