Meninger:
Hvem har ansvaret for det store båtforliset?
Det meldes foreløpig om 78 døde etter båtforliset utenfor Hellas i går. Men flere hundre mennesker er savnet. Hvem har ansvaret når slike katastrofer skjer?
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Dråpen i Havet
Både 22. juli-kommisjonen og 25. juni-rapporten besvarer det viktige spørsmålet: Kunne det vært unngått?
Jeg tror ikke vi ønsker å vite svaret om vi stilte oss det samme spørsmålet etter båtforliset ved den greske kysten onsdag, der så mange som 400 mennesker kan være savnet.
For hva ville en kommisjon ha ment om hvor ansvaret ligger?
Kan du forestille deg en konklusjon som legger ansvaret på hvert enkelt menneske som satte seg i båten? På ham som flyktet fra bomberegnet og ruinene i Aleppo? På hun som mistet alle mulighetene, håpet og drømmene sine da Taliban tok kontroll over Afghanistan? På moren og barnet som dro da familien mistet huset sitt til israelske bosettere?
Gjør vi nok?
Som samfunn har vi fokus på å unngå ulykker og terror gjennom å forebygge. Når det gjelder båtflyktninger som dør på ferden over Middelhavet, derimot, kan det virke som det plutselig er et individuelt ansvar.
Samtidig vet vi at stadig flere mennesker drives på flukt på grunn av krig, klimaendringer, naturkatastrofer, vold, forfølgelse og alvorlige brudd på menneskerettighetene.
Gjør vi nok for å forebygge dette? Svaret er åpenbart nei.
Aldri før har vi hatt større økning i antallet flyktninger i verden enn fra 2021–2022, og aldri har vi hatt flere flyktninger totalt i verden enn i 2022. I mai 2023 har antallet fortsatt å øke videre.
Feil forebygging
Det er ikke noe som tilsier at økt grensekontroll eller strengere asyl- og innvandringspolitikk fører til at færre mennesker legger ut på flukt. De velger bare andre og farligere ruter fordi de ikke har noe annet valg.
Vi har et arsenal av verktøy vi kan bruke for å forebygge noen av disse katastrofene og lidelsene som vi utsetter mennesker for. Vi kunne ha kuttet klimagassutslipp i et mye høyere tempo, sørget for bedre og mer rettferdige handelsavtaler, gjort skatteparadiser forbudt, bevilget mer penger til nødhjelp og langsiktig utvikling, skattlagt de aller rikeste hardere og omfordelt ressursene og rikdommen slik at mennesker fikk bedre liv og mer stabile samfunn.
Disse katastrofene er menneskeskapte, akkurat som klimaendringene. Vi har kunnskap nok til å vite at vi kan forhindre og lindre denne nøden gjennom å endre oss. På samfunnsplan og på individnivå.
Skal vi klare å forebygge katastrofene og lindre nøden, er vi nødt til å tørre å kjenne på følelsene. Følelsen av total håpløshet når avlingene dine tørker bort eller skyller vekk muligheten til å mette dine egne barn.
Følelsen av å se barnet ditt forsvinne i bølgene, eller prøve å kjenne på redselen som river det lille barnehjertet i fillebiter når mamma eller pappa drukner.
Frykten når du hører granatene hagler mot boligfeltet du vokste opp i.
Våg å ta det innover deg. Snakk om det som skjer, og bli med på å ta det kollektive ansvaret vi har for å unngå disse forferdelige menneskelige lidelsene.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.