«Det er viktig at vi afrikanere forteller afrikanske historier»

Jeg var på reise, i bil fra Ibadan til Abuja, da jeg så strømmastene stikke opp av vannet. Vi gikk ut av bilen på en bro, og så ut over vannmassene. Her må det finnes mennesker også, tenkte jeg. For der det er strøm, bor det jo vanligvis også folk.

Så fikk jeg øye på alle menneskene.

De var over alt, langs veien og inne på en skole, i en midlertidig leir. Det var så overveldende at jeg ikke klarte å ta bilder. Men jeg bestemte meg for å dra tilbake.

Jeg ville dokumentere flommen – slik at verden forstår hvor store konsekvenser klimaendringer har for vanlige folk i et land som Nigeria. Her og nå, i 2022.

Så, med to foto-venner, dro jeg tilbake til de flomrammede i Lokoja for å vise hvordan flommen påvirker livene deres. Hvordan de lever, og hvordan de overlever.

Vi bestemte oss for å oppsøke folk uten kamera. Vi ville nærme oss de flomrammede forsiktig, for mennesker i en sårbar situasjon kan bli usikre, og de ønsker kanskje heller ikke å bli fotografert. Vi etablerte et tillitsforhold, og flere fortalte om tausheten de var møtt med av myndighetene, at de ikke hadde fått noe hjelp. Først da informerte vi dem om at vi ønsket å fortelle historiene deres.

Jeg skjønte raskt at vi, tre fotografer, søkte mot de samme motivene, og fikk ganske like bilder. Så jeg fotograferte ikke så mye denne første dagen. Jeg ville heller reise tilbake en annen gang, helt alene.

Den andre gangen jeg dro dit, møtte jeg en gruppe mennesker som oppholdt seg inne på skolen, hvor de hadde gjort opp ild. De så verken triste eller glade ut. Det så bare ut som de ventet på noe, et mirakel kanskje, slik at de kunne dra tilbake til hjemmene sine.

Å fotografere sårbare mennesker er krevende, for det er ikke alt du ser i en slik kontekst du kan ta bilde av.

Jeg ble introdusert for fotografi det siste året på videregående. Da måtte vi gjennom læringsprogrammet satt av West African Examinations Council, hvor jeg valgte fotografi.

Jeg lærte både om klassisk fotografering, mørkeromsarbeid og om digital fotografering. Først eksperimenterte jeg med studioportretter. Men jeg er en nysgjerrig person, og ble interessert i å fortelle historier fra gata, om virkelige menneskers liv. Møte mennesker.

Dette er møter som berører meg. Som de flomrammede i Lokoja.

Da jeg først så de oversvømte husene, føltes det helt uvirkelig, som i en film. Men jeg hadde lenge lett etter et fotoprosjekt om klimaendringer, fordi det er viktig å belyse.

De store nedbørsmengdene vi har hatt i år, gjorde det klart at alt vannet i Lokoja handlet om klima. Det føltes som et viktig prosjekt, en viktig historie – som måtte fortelles. Også er det så viktig at afrikanere forteller afrikanske historier.

Det er viktig fordi vi vet hvordan det er å bo her. Vi vet hvordan vi skal kommunisere

oss imellom. Når man er fra samme område, bidrar det til en felles forståelse, til bedre historiefortelling. Det betyr ikke at jeg mener at folk fra andre steder ikke kan fortelle historier om oss. Men siden jeg er yoyoba og de flomrammede i Lokoja også er yoyoba, har vi naturligvis en felles forståelse som folk utenfra kanskje ikke har. Vi snakker samme språk, og det er viktig for å få fram nyansene.

Som fotojournalist føler jeg en tilknytning og en nærhet til historiene jeg forteller. Jeg tror det gjør meg godt egnet til å formidle historier fra dette kontinentet. Min drøm er at jeg kan tjene til livets opphold og forsørge familien min som fotojournalist.

Og at bildene mine stilles ut verden over.