– Ulikhet dreper et menneske hvert fjerde sekund

– Jeg har aldri sett en så dyster situasjon, og aldri opplevd at folk er så presset som nå. Jeg hører det samme fra kolleger og alle jeg snakker med i sør. Og samtidig er noen få blitt absurd rike på disse årene. Dette må bare stoppe!

Det er Max Lawson, ulikhetsekspert i organisasjonen Oxfam, som fyrer av kraftsalven. Panorama tar en prat med ham og Matthew Martin fra den uavhengige forskningsgruppen Development Finance International etter at de har deltatt på et møte i Norad for å diskutere hvordan bistanden kan bidra til å motvirke den enorme ulikhetsøkningen de siste årene.

De to herrene har flere tiår bak seg som forkjempere for bedre utviklingsfinansiering, redusert ulikhet, gjeldslette for de fattige og høyere skattlegging av de rike. Oxfam og Development Finance International står bak den årlige indeksen Commitment to reduce inequality (CRI, se faktaboks), som kartlegger 122 lands innsats for å minske ulikhet – eller oftere deres manglende innsats.

De to mener det er et nyttig verktøy også for norsk bistand.

– CRI-indeksen kartlegger helt konkret hva regjeringene lover og hva som følges opp, og den oppdateres hvert år. Slik kan man holde regjeringer løpende til ansvar, sier Matthew Martin.

Til tross for den enorme økningen i ulikhet de siste tre-fire årene har de to stor tro på at det er mulig å oppnå endring:

– Det store bildet er dystert, men vi ser samtidig veldig positive signaler og konkrete eksempler på politikkendring fra en del land nå. Vi tror flere vil følge etter, sier Lawson.

En ulikhetseksplosjon

– For øyeblikket går 63 prosent av veksten globalt til den rikeste én prosenten av befolkningen. Dersom fordelingen fortsetter slik, vil det ta uendelig lang tid å redusere fattigdom. Det er ingen måte land kan oppnå så høy vekst at man også blir kvitt fattigdom hvis man har en slik fordeling av velstand, fortsetter Lawson.

I tillegg til den årlige indeksen som kartlegger politikk, legger Oxfam årlig fram rapporten Inequality Kills, strategisk timet rett før finanseliten samles i Davos på begynnelsen av året. Det er her de grelle ulikhetstallene er hentet fra.

– Ulikhet dreper. I rapporten for 2022 beregnet vi at ulikhet faktisk dreper et menneske hvert fjerde sekund! Og det er ikke bare vi som peker på at ulikhet dreper. Verdens helseorganisasjons tall sier at 10 000 mennesker dør hvert år på grunn av skjevfordeling i helse, sier Lawson.

Han peker på at land med store forskjeller i inntekt og levekår har dårligere helsesituasjon, lavere vekst, lavere utdanningsnivå, og at folk i disse landene er mye mindre lykkelige enn mer likestilte land.

– Dere sier ulikhet dreper, men det er vel fattigdom, sult og konflikt som tar liv – ikke ulikhet i seg selv?

– Nei. Vi kommer ingen vei med å bare se på fattigdom, da ser du bare halve bildet. Det essensielle ved et ulikhetsperspektiv er at du da også spør hvor ressursene finnes. Det handler ikke bare om de maktesløse, men også om de mektige. Ikke bare om de fattige, men også de rike. Det handler om hvor pengene finnes. Dette perspektivet endrer måten man jobber på, og man kan sette inn mer effektive tiltak, erklærer Lawson.

– Og dette er veldig konkret, skyter Martin inn:

– De fleste fattige land i verden gir for eksempel skattefritak til de rike for helseforsikring og helseutgifter i det private. Altså blir det mindre skatteinntekter som kunne vært brukt på et helsesystem som når også de fattige. De fattige må betale egenandeler som gjør at de i praksis ikke får tilgang til helsehjelp.

Til tross for flere år med pandemi har det vært en enorm økning i velstanden, ifølge Martin.

– De rike landene har så å si kastet penger inn i den globale økonomien for å motvirke konsekvensene av covid-19. Men i praksis har dette fylt opp bankkontoene til dem på toppen, som sitter som eiere og aksjeeiere. I CRI-indeksen kartlegger vi myndigheters innsats for å redusere ulikhet under de tøffe pandemiårene. Den viser at de aller fleste feilet, de satte ikke inn tiltak mot ulikhet selv om de fattigste delene av befolkningen ble rammet hardest både av sykdom og av de økonomiske konsekvensene av pandemien.

Martin, den mest detaljorienterte av de to tallknuserne, fortsetter:

– Det vi fant da vi skrev denne rapporten, var overraskende. Du ville forventet at under en global pandemi ville flertallet av verdens regjeringer bruke en større andel av budsjettet sitt på helse og sosiale støtteordninger. Men det viser seg at dette ikke skjedde, sier han.

Til tross for at dette var den største helsekrisen på hundre år, falt finansieringen for helse i halvparten av verdens lav- og mellominntektsland, ifølge CRI.

Halvparten av de 161 landene i indeksen kuttet i sosiale utgifter, 70 prosent kuttet i utdanningsbudsjettene og i to tredeler av landene sank minimumslønnen i forhold til brutto nasjonalprodukt (BNP).

I rike land brukte man rundt 15 prosent av BNP på å håndtere koronapandemien, i fattige land rundt tre prosent. Og de fattige lånefinansierte dette i stor grad med lån fra Verdensbanken, IMF og fra det private. I tillegg ble andre helseprogrammer, som bekjempelse av malaria eller hiv, tappet for å håndtere pandemien.

– Man kunne håndtert covid-19 helt annerledes, investert i helse, sosialt sikkerhetsnett og utdanning, slår Matthew Martin fast.

Bærekraftmål i fritt fall

Redusert ulikhet ble på alvor satt på den internasjonale dagsorden gjennom bærekraftmålene fra 2015. Verden forpliktet seg til å redusere blant annet inntektsulikhet innen 2030.

– Da vi laget den første rapporten, så vi at få land tok dette målet alvorlig. Men i 2018 så vi en positiv endring. Redusert ulikhet ble inkludert i utviklingsplaner, man la vekt på spørsmål som kvinners deltakelse i arbeidslivet, arbeidsrettigheter og progressiv skattlegging. De siste tre årene er dette snudd på hodet. Fortsetter denne trenden, kan vi allerede nå si at vi ikke vil nå bærekraftmålene i 2030, slår Martin fast.

Fordi det ikke var penger til å betale kostnadene som fulgte med pandemien, tok fattige land opp lån, ifølge Martin.

– Vi ser en ny gjeldskrise. En rekke land bruker nå 30-40 prosent av budsjettene sine for å betale gjeld. Det betyr at de ikke har penger til sosiale sikkerhetsnett eller utdanning, sier Martin.

Langtidskonsekvenser

Vi spør hva de to tror blir langtidskonsekvensene av den enorme økningen i ulikhet de siste få årene. Lawson griper ordet først:

– Under covid økte fattigdommen for første gang på 25 år. Nå får vi konsekvensene av de kraftige prisøkningene på toppen. Og allerede før pandemien var mange rammet av klimaendringene. Det er for tidlig å si sikkert, men man kan vanskelig overdrive hvor alvorlig dette er for de fattige. Og samtidig ser man helt enorme fortjenester for matvareselskapene, for gjødselprodusentene og energiselskapene. Disse selskapene har eiere og aksjeeiere. Det er vinnere også i krisetider. Verden trenger desperat penger, men pengene er innestengt på kontoene til verdens milliardærer. De burde frigjøres derfra, erklærer Max Lawson.

Lawson og Martin peker på at man tradisjonelt har sett en økning av skattenivået i kriser, der man mobiliserer ressurser og maner til solidaritet og samhold. Det gir myndigheter politisk rom til å øke skatter. Men under pandemien har vi sett det motsatte og at myndigheter feilet fullstendig, mener de to.

I stedet for å skattlegge ble det tatt opp store lån i mange land. Den nye gjeldskrisen for fattige land som man så allerede før covid, ble dypere. Krisen endte med massiv offentlig gjeld.

– Vi håper at man har lært en lekse når man nå står overfor energi- og matkrisen. Man kan ikke låne seg ut av dette og fortsette med skattefritak for de velstående.

– Er ikke dette å overforenkle et komplekst problem? Essensen i det dere sier er «ta pengene fra de rike og gi dem til de fattige, så er problemet løst»?

– Nei. Det er ikke et spørsmål om å ta fra de rike og gi til de fattige, det er et spørsmål om hvordan skaper vi et mer likeverdig samfunn for alle.

Det handler delvis om skatt, for man må ha penger. Rettferdig skattlegging er viktig, men også andre faktorer som minimumslønn, arbeidsrettigheter og sosiale tjenester, ifølge Lawson.

– Budskapet er enkelt: Om vi vil redde liv, må vi har et mer likeverdig samfunn.

Lys i tunellen

Me det finnes eksempler på fremgang.

– Flere steder begynner myndighetene å se at denne ulikheten ikke kan fortsette. Norge og Spania øker skattene for dem som har mest, og flere land i Latin-Amerika vil skattlegge de rike mer, sier Max Lawson.

Han har store forhåpninger til Brasil.

– Med den nyvalgte presidenten Lula blir Brasil noe helt annet enn det vi har sett de siste årene. Landet hadde i stor grad æren for at det ble et bærekraftmål om redusert ulikhet i 2015. Det er tidlig å si, men forhåpentligvis vil vi nå se at president Lula følger opp.

De to trekker også frem den nye regjeringen i Colombia, som innfører progressiv skattlegging og samarbeider med andre land i regionen for å forhindre et «kappløp mot bunnen» der land underbyr hverandre for å tiltrekke investeringer.

– De samarbeider allerede regionalt for eksempel om forhandlinger med store selskaper om innkjøp av medisiner. Colombia er et av de mest spennende landene å følge framover når det gjelder kampen mot ulikhet, sier Lawson før han går til neste eksempel: Sierra Leone.

Der ble det slått ned på de store skatteunndragelsene fra gruveindustrien i landet, og pengene ble brukt på å innføre gratis skolegang på mellomtrinnet. Det har enorm betydning for fattige, ikke minst fattige jenter, ifølge Lawson.

– Vi ser også endringer hos multilaterale aktører. Vi har sett framskritt hos IMF, særlig når det gjelder utredning og forskning. Mindre hos Verdensbanken, som unngikk spørsmål om progressiv beskatning svært lenge. Men nå sier også Verdensbanken at vi ikke får bukt med fattigdommen uten å redusere ulikhet, slår Lawson fast.

Han peker på Kenya som et land der IMF ga råd til regjeringen om ulike måter å skattlegge de velstående på.

– Spørsmålet om progressiv skattlegging ble en viktig del av valgkampen i Kenya, sier Lawson og peker videre mot Vest-Afrika.

– Land i regionen allierer seg i en felles front og setter et minimumsnivå for selskapsskatt. Det startet med de fransktalende landene, nå arbeides det med å få slike prinsipper inn i det regionale fellesskapet ECOWAS. Det er veldig lovende.

Politikkmåling som verktøy

– En viktig grunn til at vi startet med CRI.indeksen, var at vi ble forferdelig lei av alle de tomme ordene. Vi kan lansere rapporter med grell ulikhetsstatistikk i Davos, og responsen er en rungende enighet om at dette er forferdelig. Men så gjør man ingenting med det! Vi ønsket er verktøy som kunne holde regjeringer ansvarlig her og nå.

Indeksen er selvsagt ikke et perfekt mål, understreker de to, og trekker fram Human Development Index (HDI) fra FNs utviklingsprogram UNDP som en god parallell.

– HDI ble laget for å få utvidet perspektivet fra ensidig å se på økonomisk vekst, til et bredere bilde for menneskelig utvikling bredere gjennom indikatorer som forventet levealder, inntekt per innbygger og utdanningsnivå. CRI utvider perspektivet fra å bare se på fattigdom, til også å se etter hvor ressurser og penger går. Det er en mer nyttig tilnærming, sier Martin.

– Du kan ikke løse klimakrisen uten å takle ulikhet, og motsatt. Intelligente regjeringer må linke disse to, som Maldivene, som er verdenskjent for å stå i front i klimakampen. Den nye regjeringen har innført progressiv skatt og minimumslønn, klima og ulikhet henger sammen.

Roser Norge

Etter møtet med Norad er Max Lawson og Mattew Martin svært fornøyde.

– Det er oppløftende at målet om redusert ulikhet skal gjennomsyre norsk bistand, på samme måte som klimahensyn skal bygges inn i alt, sier Lawson.

Norge gjør allerede veldig godt arbeid når de fokuserer på skatteunndragelse og skatt for utvikling, blant annet i sårbare stater, ifølge de to.

– Konflikt forsterker ulikhet, og vice versa. Vi snakker om land som Niger, land i Vest-Afrika, men også et land som Mosambik. Her kan innsats for redusert ulikhet gjøre en stor forskjell for folk. Og CRI kan være et verktøy for å analysere tiltak for redusert ulikhet her og i andre av i Norges programland.

– I noen land ser du også at tidligere bistandsinnsats har gitt resultater. Tanzania gjør det bra når det gjelder å hente inn skatt, og her er det en kobling til langvarig støtte fra Norge, sier Lawson.

Lawson og Martin mener likevel at Norge kan gjøre mer.

– Det er tid for å vise lederskap nå. Norge kan gjøre mer for å trekke med seg andre land, og det viktigste nå er å snakke høyt i globale fora om den enorme ulikhetseksplosjonen vi ser, sier Lawson.

En bedre verden uten milliardærer

– Faktisk bør vi også få vedtatt et bærekraftsmål for redusert rikdom, fortsetter anti-ulikhetsaktivisten Lawson.

– Vi har et mål for redusert fattigdom, vi bør også ha et for rikdom. La oss starte med å halvere antallet milliardærer.

Han viser til at antallet milliardærer har doblet seg de siste ti årene. Samtidig øker fattigdommen. Et utall studier fra forskere og fra Verdensbanken og IMF viser at land med høyere grad av likhet er bedre å leve i.

– Verden hadde virkelig vært et bedre sted for alle uten milliardærene, sier Lawson, og slutter seg til sitatet fra Bernie Sanders presidentkampanje i USA: «Enhver milliardær er et bevis på feilslått politikk».

Han spøker ikke. For ulikhetseksperten fra Oxfam er helt overbevist om at å skattlegge verdens mest velstående såpass at de i framtiden bare er rike, ikke superrike, er avgjørende for å bli kvitt fattigdommen.