Unyansert om India

• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Nils Ragnar Kamsvåg

diplomat og tidligere ambassadør i New Dehli (2015-2019)

Kommentaren hans om situasjonen i India 29. august inneholder en rekke unyanserte tolkninger av utviklingen i landet som det er dårlig hold for.

Det inkluderer Solheims påstand om at «Modi leder den kanskje mest venstreorienterte økonomiske politikken i Indias historie».

I sin iver etter å gi et annet bilde av Modis India enn det man finner i mange vestlige medier, fremtrer artikkelen nærmest som et valgmanifest for dagens BJP-regjering.

Vellykket fattigdomsbekjempelse

Solheims påpekning av at man i vestlige media er altfor smale i sitt kritiske søkelys på India, er på sin plass. Da overser man den store fremgangen som har vært på en rekke områder, også under Modi regjeringen.

Ikke minst gjelder det fattigdomsbekjempelse, som har stått sentral i den BJP-ledede regjeringens politikk de siste årene.

Fremgangen når det gjelder fattigdomsbekjempelse skjedde imidlertid ikke først på BJP-regjeringens vakt, slik som man kan få inntrykk av fra Solheims artikkel.

Basert på UNDPs Multidimensional Poverty Index (MPI) konkluderer en undersøkelse at i tiåret fra 2005/06 til 2015/16 ble antallet flerdimensjonale fattige i India redusert med 271 millioner – og det i en periode med sterk befolkningsvekst.

I UNDPs MPI for 2021 er antallet flerdimensjonale fattige i India beregnet til 129 millioner.

Det indikerer en ytterligere reduksjon på 235 millioner fattige siden 2015, betydelig færre per år enn under den Kongresspartiledede UPA-regjeringen, men fortsatt en imponerende prestasjon.

Suksess med politikk partiet var mot

Solheim er, med god grunn, begeistret for innføringen av direkteoverføring av støtte til støttemottakere.

Det hører imidlertid med til historien at da BJP var i opposisjon kjempet de imot forslaget om å gjøre e-identifikasjonssystemet Aadhaar obligatorisk og bruke det som grunnlag bl.a. for direkte pengeoverføringer.

Systemet ble utviklet etter initiativ fra UPA-regjeringen, men blokkert av BJP i parlamentet. Enkelte BJP-politikere kalte det en svindelplan i debatten.

Etter at BJP kom til makten endret partiet syn på Aadhaar, fikk systemet vedtatt og har implementert det på en effektiv måte.

Gitt systemets historie burde Solheim være litt rausere med å fordele æren for systemet.

Solheim nevner ikke et annet og minst like viktig program for fattigdomsbekjempelse, det såkalte MGNREGA-programmet, som garanterer 100 dagers årlig arbeid for arbeidsløse på landsbygda.

Programmet ble initiert av UPA-regjeringen i 2005.

Da Modi kom til makten, hånet han MNREGA-programmet som den største fiaskoen til Kongresspartiet. Et par år etter overtakelsen hadde imidlertid regjeringen hans endret oppfatning. I stedet for å avvikle programmet, ble finansieringen av MNREGA etter hvert økt.

Avføring til besvær

Som meg, er Solheim begeistret for regjeringens program for å eliminere åpen avføring og forbedre avfallshåndtering (Hold India rent), lansert i 2014.

Etter å ha sett i hvilken elendighet mange fattige lever i, er det lett å forstå at installasjon av toaletter og innlagt vann i folks hjem utvilsomt kan bety en dramatisk forbedring av deres daglige liv.

Over 100 millioner toaletter var bygget ved slutten av den første fasen. Ikke alt gikk imidlertid etter planen og mye gjenstår å gjøre.

Nesten halvparten av befolkningen på landsbygda gjør fortsatt fra seg i det fri, ifølge undersøkelser.

Mangel på vannforsyning i rør, mangler ved toalettene og misoppfatninger blant folk om toalettbruk, er blant årsakene til dette.

Delstatene har stort ansvar for velferdspolitikken

Når man skal vurdere velferdspolitikken i India, er det viktig å ha klart for seg at India er en føderasjon.

Mens de ovennevnte tiltakene hovedsakelig er nasjonale, er store deler av velferdspolitikken delegert til delstatene.

Solheim henviser til Nalin Mehtas bok, «The New BJP», og bruker den åpenbart som faktagrunnlag for sin artikkel.

Men Mehta gir ikke en nasjonal gjennomgang av velferdspolitikken, men er først og fremst fokusert på hvordan BJP-delstatsregjeringen i Uttar Pradesh effektivt gjennomfører velferdsprogrammene og bruker gjennomføringen partipolitisk på en systematisk måte.

Mehta bemerker at måten dette gjøres på er ny i nord-India, men ikke i Sør-India, bl.a. i Tamil Nadu.

Solheim trekker selv frem Tamil Nadu som eksempel på hvor langt utviklingen i enkelte indiske stater har kommet.

Da er det viktig å huske at Tamil Nadu har vært avvekslende styrt av to regionale partier de siste nærmere 60 årene og at BJP kun spiller en helt marginal politisk rolle i staten.

Nettopp en del vellykkede regionale satsingsområder som gratis lunsj for skoleelever og særtiltak for å fremme jenters skolegang, har vært sett på som delforklaringer på Tamil Nadus relative suksess og har blitt kopiert i andre stater.

Avveiing mellom individuelle og kollektive ytelser

Solheim hevder at kritikere anklager Modi for «velferdspopulisme».

Det er en litt forenklet fremstilling av den kritikken særlig Modis første sjefsøkonom, Arvind Subramanian, framfører.

Han har kalt Modis politikk «New Welfarism». Subramanian beskriver politikken som «subsidiert offentlig tilførsel av private goder», der offentlige goder som helse og utdanning får mindre prioritet enn direkte private overføringer.

Føderale, statlige og lokale velferdsutgifter i form av direkteoverføringer og subsidier i 2020 utgjorde nesten seks prosent av BNP.

Samlede utgiftene fra de sentrale og delstatlige myndighetene i India til undervisningssektoren var i overkant av tre prosent av BNP og til helsesektoren 1,3 prosent av BNP, blant de laveste blant store økonomiene.

Siden disse sektorene er svært kritiske for utvikling av menneskelige ressurser og fremtidige vekstutsikter, kan de langsiktige effektene av de begrensede prioriteringene av helse og utdanning for langsiktig vekst, sysselsetting og fattigdomsbekjempelse, være svært alvorlige.

Det å finne den beste balansen mellom direkteoverføringer og kollektive ordninger som utdanning og helse, er en utviklingspolitisk diskusjon jeg er sikker på at Solheim mener er høyst legitim og nødvendig.

Representativ parlamentsgruppe

Det neppe grunnlag for å hevde at «BJP har klart noe ikke noe indisk parti noen gang har vært i nærheten av - å ha samme valgoppslutning blant alle grupper av hinduer - høy, mellom og lavkaste».

Derimot er det all grunn til å rose BJP for at sammensetningen av deres parlamentsmedlemmer er i tråd med kastefordelingen i befolkningen.

Dét har neppe noe annet parti tidligere vært i nærheten av.

Problematisk utvikling i mange sektorer

Hvor bra går det så i India? Kanskje ikke fullt så bra som Solheim vil ha det til, relativt sett til andre land.

I "Price of The Modi Years" konkluderer Aakar Patel, Amnesty Internationals leder i India inntil kontoret måtte stenge i 2020, at India under Modi gjør det overraskende dårlig i internasjonale sammenligningene, gitt Indias relativt sterke økonomiske resultater.

Indias rangering per 2021 steg på 4 indekser av 53 indekser Patel så på, men falt på 49 sammenlignet med før Modi ble statsminister.

India gjorde det dårligere enn under UPA-regjeringen på indekser for sivile friheter og pluralisme; helse og leseferdighet; religionsfrihet og minoriteter; internettnedstegninger; nasjonal kapasitet av ulike typer; rettssikkerhet, korrupsjon og åpenhet; bærekraft og miljø; kjønn og kvinners sikkerhet; økonomiske friheter; og byrom.

Ifølge indeksene har tilbakegangen vært mest uttalt på områder knyttet til demokratiets tilstand og spørsmål knyttet til menneskerettigheter, pressefrihet og minoriteters rettigheter.

Selv om det sikkert er indekser som kan være ideologisk vinklet, er likevel totaliteten såpass klar at det gir grunn for en mer nyansert omtale av utviklingen i dagens India enn det Solheim fremmer i sin artikkel.

Et sterkt og velfungerende India, er helt avgjørende for å løse mange av dagens globale utfordringer, ikke minst når det gjelder klima og global vekst.

Det er derfor viktig, også for Norge, at India lykkes. For å forstå India og landets utvikling trenger vi nyansert, men også kritisk debatt.