Den nye gjeldskrisen krever nye løsninger

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Anne Beathe Tvinnereim

utviklingsminister, Sp

 Jeg deler Stortingsrepresentant Ingrid Fiskaas bekymring for gjeldsutfordringene som øker mens tilgangen til langsiktig, forutsigbar og bærekraftig finansiering er under press. Pandemi og prisøkninger på mat og energi, er med på å forklare dagens gjeldsproblemer. Også svak økonomisk styring er en del av bildet og dessverre registrerer vi at mange land med gjeldsproblemer er de samme som fikk gjeldslette under gjeldsslette-initiativene for over 20 år siden. Det sier noe om de strukturelle utfordringene som må løses.

Jeg er stolt over hva Norge bidro med under forrige gjeldskrise, situasjonen nå er imidlertid svært annerledes. 

Mer kompleks gjeldssituasjon

Den største endringen for Norge er at vi er en liten kreditor og dermed ikke kan ettergi gjeld slik vi gjorde da. Det er også krevende å fremme løsninger som koster andre land dyrt, mens det koster oss selv fint lite. Vi må ta inn over oss at gjeldssituasjonen i dag er mer kompleks, med nye kreditorer og mange forskjellige typer gjeld.

I denne situasjonen mener jeg bestemt at vi må fokusere på eksisterende strukturer, og gjøre de forbedringer som gir tilstrekkelig og rask gjeldslette til de land som trenger det mest. 

Det er vanskelig å se for seg et internasjonalt politisk akseptabelt system som ikke inkluderer G20, Parisklubben, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). 

Norge må forsøke på påvirke der vi faktisk har mulighet til å få gjennomslag og bygge videre på det som allerede finnes.

Vanskelig å få med private kreditorer

G20 og Parisklubbens rammeverk for gjeldslette fra 2021 (Common Framework) gir gjeldslette til de land som trenger det mest. Rammeverket har imidlertid tatt lang tid og få land har søkt. Prinsippet om likebehandling har vist seg å være komplisert å få til. Med likebehandling mener vi at alle kreditorer forventes å gi gjeldslette på samme vilkår som kreditorlandene i Parisklubben. 

Det har også vært vanskelig å få private långivere om bord. De deltok ikke i gjeldsmoratoriet (Debt Service Suspension Initiative) i 2020-2021, og heller ikke i Common Framework. I tillegg velger gjeldsrammede land å ikke søke om gjeldslette av frykt for å miste sin kredittverdighet.

Det er viktig med kreativ tenkning for å få nye kreditorland og private kreditorer med på gjeldslette. IMF-rundebordet på gjeld, Global Sovereign Debt Roundtable, med deltakelse fra alle aktører, er et eksempel på dette. Rundebordet har bidratt til at Kina nylig har undertegnet en avtale for Zambia under Common Framework og at prosessen for Ghana og Etiopia nå har fremdrift.

Gjeldsslette på gavevilkår

Fiskaa peker på at Norge og jeg ikke tok noen gjeldsinitiativ i forbindelse med årsmøtene til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Årsaken til det er at vi har et annet syn på hvilken rolle multilaterale finansieringsinstitusjoner skal ha.

Norge og de nordiske og baltiske landene, side om side med andre kreditorland, mener at disse institusjonene ikke bør delta i gjeldsslette fordi det vil kunne ramme utviklingsbankenes kredittverdighet og dermed gi dårligere og dyrere utlånsbetingelser for fattige utviklingsland.

Internasjonale finansieringsinstitusjoner bør heller konsentrere seg om å bidra mer med overføringer til land med gjeldsproblemer på rene gavevilkår. Dette gjøres i dag. I Verdensbankens International Development Association (IDA), utgjør gaveelementet i bistanden nå nesten 60 prosent. IDA er den viktigste kilden til multilateral finansiering for de 75 fattigste landene i verden. Det viser at Verdensbanken, der Norge og 188 andre land er medeiere, tar ansvar.

Global gjeldshåndteringsmekanisme er umulig

Som Fiskaa påpeker, har Norge vært et foregangsland i internasjonal gjeldspolitikk og er godt involvert i arbeidet for å lette utviklingslandenes gjeldsbyrder. Vi har slettet bilateral gjeld for 6,5 mrd. kroner for 21 land uten å belaste bistandsbudsjettet.

Norge fremmer ansvarlig låntaking og långivning for å forhindre at nye gjeldsproblemer oppstår, og er også med på å bidra til at multilaterale utviklingsbanker og G20 arbeider for å sikre gjeldsbærekraft. 

Norge tok i år initiativ til en nordisk-baltisk posisjon på gjeldsspørsmål i Verdensbanken. Ett av forslagene, «frys» av betaling av renter og avdrag for land som ber om Common Framework, blir nå gjennomført. Etiopia blir trolig det første landet som får dette. Betalingsutsettelser på gjeld håper vi i sin tur vil bidra til å få flere land til å søke om gjeldsbehandling. 

Norge bidro i 2020 til å kvalifisere Somalia for gjeldslette, gjennom et kortsiktig overgangslån på USD 366 millioner som klarerte Somalias mislighold overfor Verdensbankens IDA. Dette har betydd mye for Somalia.

Jeg har et godt håp om å finne løsninger som er politisk mulig å få til innenfor de eksisterende rammeverk. Forslaget om å opprette en global gjeldshåndteringsmekanisme har det aldri vært mulig å oppnå politisk tilslutning til blant kreditorlandene, og det er det heller ikke nå.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.