Ukraina – på vei mot nyliberalt kaos?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Erik Berg

Tidligere utviklingsarbeider og diplomat (Norad/UD)

Eksakte tall for sivile og stridende krigsofre i Ukraina er vanskelig å fastslå.

Langt mer konkret er den andre av to rapporter fra Ukrainas regjering, Verdensbanken, EU-kommisjonen og FN, offentliggjort 23. mars.

Rapporten beregner at forventede kostnader knyttet til gjenoppbygging, er 411 milliarder dollar. Bakteppet er at Ukrainas brutto nasjonalprodukt sank med 29,2 prosent i 2022, mens fattigdommen økte fra 5,5 til 24,1 prosent.

I Utenriksdepartement skal det ligge to anmodninger, én fra EU og én fra Verdensbanken, om framtidig bistand fra «Nansen-programmet» til Ukraina. Men ingen fra Ukraina selv.

Store ødeleggelser

I løpet av krigsåret er ødeleggelsene på boliger i Ukraina 50 milliarder dollar, ifølge Verdensbank-rapporten. Mens skadene på transportinfrastruktur er vurdert til ytterligere 36 milliarder dollar.

Mer enn 3000 utdannings- og forskningsinstitusjoner, til en verdi av 4,4 milliarder dollar, er delvis eller helt ødelagte. Og for helsesektoren er ødeleggelsene 2,5 milliarder, noe som er et resultat av at det er registrert mer enn 700 angrep på medisinsk infrastruktur, sykehus og helsearbeidere i løpet av krigen.

Totale krigsødeleggelser anslås av Verdensbanken å være 135 milliarder dollar etter ett år med krig.

Hjerneflukt

Samtidig svekkes Ukrainas kunnskapsbase. Ifølge FNs anslag er det av en befolkning på rundt 40 millioner, åtte millioner som har forlatt landet og seks millioner internt fordrevne.

Hjerneflukten er betydelig; det er de med høyest utdannelse og med særlig kompetanse som reiser.

Gjenforeningsprogram i regi av Utdanningsdepartementet, som bygger bro til gjenoppbyggingen, finnes ikke.

Ukrainske byplanleggere og arkitekter er særlig etterspurte. Utenlandske konsulentfirma tilbyr lønninger og arbeidsvilkår vesentlige bedre enn statlige og kommunale myndigheter. Slik sirkuleres kunnskap og erfaring fra det offentlige til det private.

Store internasjonale arkitektfirmaer har allerede Ukrainas nye byer på tegnebrettet, for eksempel britiske Norman Foster som nylig lanserte sin masterplan for gjenoppbygging av Kharkiv sentrum.

Hva er det landet får? Nye fantasibyer à la Dubai, sovebyer med storskala, pre-fabrikerte hus fra Canada, eller bygger Kina sine øko-byer?

Et ukrainsk økonomisk mirakel?

Et viktig spørsmål blir derfor om Ukraina tar eierskap og ansvar for egen gjenoppbygging?

Et interessant eksempel i så måte er etterkrigstidens tyske økonomiske mirakel. Premisset for dette var at krigen ikke hadde utslettet tysk kunnskap. Den ble blant annet brukt til først å få egen byggevareindustri i gang som produserte materialer basert på egne naturressurser og arbeidskraft. Sysselsetting, med inntekter for folk og nasjon, ble skapt uavhengig av utenlandske interesser.

Boligsituasjonen i Ukraina er ikke prekær bare på grunn av russiske ødeleggelser. Myndighetene har i tre tiår prioritert eiere – som i dag utgjør 95 prosent av boligmarkedet – ikke leiere som er fem prosent. Det fortsetter de med, og behovene til seks millioner internt fordrevne og enda flere nye fattige blir ikke møtt. De mangler naturligvis kjøpekraft.

Slik ting var før krigen?

FNs mantra for gjenoppbygging er «build back better». Enten det er i Ukraina, Tyrkia, Syria eller Nepal, har humanitære aktører et særlig ansvar for å unngå å «fryse» eksisterende ulikheter fra før kriser rammer.

I tråd med FN-slagordet «do no harm» er det nødvendig å sikre at konflikter ikke forsterkes eller forlenges. Å styrke fordeling og deltakelse fra ekskluderte grupper blir viktig.

Gjenoppbygging gir anledning til å fremme bedre styresett, bekjempe korrupsjon, styrke desentralisering, deltakelse og sosial inkludering. Det dreier seg om mer enn å gjenreise bygninger («mortar and bricks»), det gjelder folks rettigheter.

Dagens transaksjonssystemer i Ukraina har verken kompetanse eller kapasitet til å handtere utfordringene. De utgjør en arv fra fortida. En ukrainsk byarkitekt som jeg har kontakt med, peker på problemer med registrering av selskaper, ansatte, forretningsavtaler og -kontrakter.

Manglende engelskkunnskaper begrenser også effektiviteten. Fordi «frisk», utenlandsk kapital er tilgjengelig finner jurister alltid smutthull. Det eneste som kan sies om åpen, transparent konkurranse blant nasjonale og internasjonale anbydere, er at den ikke eksisterer, ifølge min kontakt.

Forberedelser til EU-medlemskap og president Zelenskyjs suksess med å svekke oligarkenes makt kan gjøre nødvendige styresettreformer lettere.

Svaret på deres dilemma – å velge mellom å styrte presidenten til fordel for Russland, eller å redde restene av egen tilrøvet kapital – har gitt seg selv.

Nå kan formuer bare skapes basert på forestående gjenoppbygging. Og det er Zelenskyj som eier nøkkelen til samarbeidet med vestlige forretningsinteresser.

Reformer eller kapasitetsbygging først?

Offentlig sektor i Ukraina trenger reformer. For utenlandske givere blir et strategisk spørsmål hvor langt man kan gå når det gjelde å styrke statsadministrasjonen uten at grunnleggende reformspørsmål er løst.

Vil et samtidig, parallelt løp være mulig? Eller vil nyliberalt kaos følge etter at et statssentralisert byråkrati har kollapset som følge av press fra EU?

Det foreligger lite informasjon om hvordan Norge vil disponere de tilsagte 75 milliardene over fem år med halvparten til gjenoppbygging og humanitær støtte («Nansen-hjelpen»).

En skulle tro at det ble åpnet for spennende muligheter for norske aktører innen utdanning og forskning og ikke minst våre lokale myndigheter.

Men, ifølge våre politikere – gitt gjenoppbyggingens omfang og behov for rask kanalisering – er det internasjonale utviklingsbanker, flergiverfond og kommersielle, globale konsortier som foretrekkes.

Slik kanalisering er også i tråd med ny, norsk bistandspolitikk hvor multilateral «outsourcing» er et hovedprinsipp.

Praksisen reflekterer dessverre både begrenset administrativ kapasitet og manglende kompetanse når det gjelder gjenoppbyggingen av i hovedsak byer og regioner i Ukraina.

Framtida skjer i byen

Utfordringene i utbombede byer i Ukraina, jordskjelvrammede tettsteder i Tyrkia og Syria eller flomrammede landsbyer i Mosambik betyr mulighet til å utvikle relevant, forebyggende kompetanse og kapasitet i sivilsamfunn og blant lokale og nasjonale myndigheter.

Slik oppbygging er også nødvendig i det norske bistandssystemet i møte med de klima-, miljø- og konfliktutfordringer som venter. Framtida skjer i byen.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.