Butsja reiser seg fra ruinene

Vokzalna-gaten er blitt et symbol både for ukrainsk motstandskamp og for ekstrem russisk brutalitet. Bildene nådde ut til en hel verden. Her sto Putins ødelagte stridsvogner i massevis nedover i gaten, men enda tydeligere husker vi bildene av drepte: en mann under en sykkel, en gammel dame med handlenett og andre uskyldige sivile. De lå igjen på gaten som sjokkerende bevis for russernes krigsforbrytelser.

De grufulle scenene kom til syne 31. mars i fjor da den russiske panserbrigaden trakk seg ut i all hast, uten å få tid til å skjule sine ugjerninger. Rapporter som senere kom ut, dokumenterte ytterligere detaljer om massakrens omfang og ubegripelig menneskelig kynisme.

Ett år etter går vi langs den nå berømte gaten der likene en gang lå slengt og der alle hus på begge sider var ødelagt av russernes beskytning. Det er 29. mars og det yrer av liv tross snø i lufta og en kald vind.

– De fleste er tilbake

Menneskene som en gang flyktet ut av byen, spaserer nå forbi oss på vei mot butikker og gatekjøkkener.

– De fleste er tilbake, fastslår Caritas Ukrainas prosjektleder Pavlo Oltarzhevskyi.

Alle hus vi ser, har fått nye, glattslipte murfasader. De fleste har også fått et strøk maling.

Et par hundre arbeidere er i gang med å sette gaten i stand. De ødelagte stridsvognene er borte. Små og store anleggsmaskiner kjører i skytteltrafikk. Gravemaskiner er i gang med å utvide gatebredden for å gi plass til et videre fortau. Arbeidsfolk står klare med kantstein, gjerdestolper og trær som skal plantes langs den ene siden av gaten.

Det virker som de har hastverk.

Venter celebert besøk

– Zelensky skal komme om to dager, forteller en eldre kvinne under vårt besøk. 31. mars skal presidenten og det ukrainske folket markere ettårsdagen for gjenerobringen av byen.

Den verdenskjente ukrainske lederen vil få se at Vokzalna er i ferd med å bli en paradegate – et symbol på ukrainsk motstandskraft – nærmest uten synlige spor av krigens råskap.

Himmelen i sprekkene

Den vennlige pensjonisten Galina Zabarilo står på gaten og prater med en nabo idet vi kommer gående. 70-åringen inviterer oss umiddelbart inn for å vise oss rundt i huset sitt. Som så mange andre boliger i gaten ble det skutt i senk av tungt russisk skyts.

På utsiden er det meste på plass og en ukrainsk soldat er i gang med å male den nye betongfasaden. Ukrainske myndigheter betaler fasadeutbedringen – med støtte fra internasjonale bistandsorganisasjoner.

Inni huset er det mye som gjenstår, selv om strøm og vann er på plass. Både vegger og tak trenger murpuss, flere rom har plast istedenfor vinduer, mens himmelen synes i sprekkene mellom vegg og tak på det ene soverommet.

– Vi var fem fra familien min som bodde her og fem i et annet hus. Det andre brant helt ned. Egentlig ønsket vi å rive dette også på grunn av de store skadene, men pengene strekker ikke til for å bygge nytt. Vi var nødt til å reparere den ødelagte grunnmuren vi hadde, sier Zabarilo.

Under den verste perioden av russisk okkupasjon av byen gjemte hun seg i kjelleren på en skole sammen med et hundretalls andre, for det meste kvinner og barn. Ikke en gang der var de helt trygge.

– En kvinne som våget seg ut av bomberommet, ble senere funnet blant de drepte, forteller Zabarilo.

En slags normalitet

Caritas Ukrainas prosjektleder Pavlo Oltarzhevskyi bor selv i utkanten av Butsja og var der fortsatt i dagene etter at Russland hadde startet invasjonen.

– Jeg ble advart av en venn om at russerne nærmet seg, og kom meg ut sammen med kona og svigermor, forteller han.

Oltarzhevskyi viser oss det moderne og flotte boligområdet sitt, som står der tilsynelatende upåvirket av krigen. Noen knuste vinduer, som en følge av bombenedslagene, var den eneste skaden huset hans hadde fått. Men bare få hundre meter unna står hele rekker av lignende nabohus igjen som utbrente skall og spøkelseshus.

Samme dag har han vist oss den vakre greskortodokse kirken i byen – St. Andreas-katedralen – ett av flere steder der det senere ble funnet massegraver etter russernes retrett. Nå ligger det en krans og friske blomster på stedet.

Til sammen ble over 400 sivile drept under okkupasjonen av Butsja – som varte fra 5. til 31. mars i fjor, ifølge ukrainske myndigheter.

Tjue av disse lå fortsatt i gatene da utenlandske journalister kom til byen. Noen menn ble funnet bakbundet og henrettet. Andre ble funnet i det som ser ut som torturkamre.

– Hjerteskjærende, sier en ung student vi møter om det han så i Butsja 1. mars i fjor.

Studenten meldte seg som frivillig ambulansearbeider for den ukrainske hæren. Nå er han tilbake ved psykologistudiet på universitetet og prøver som mange andre ukrainere å vende tilbake til en slags normalitet, midt under en krig.