Hvordan kan såfrø gi bedre matsikkerhet?

Min nylig publiserte avhandling ved Norges miljø- og biovitenskapelig universitet (NMBU) har fokus på forvaltning av plantegenetiske ressurser i landbruket og frøsystemer i Etiopia. Den identifiserer politiske og institusjonelle barrierer på flere nivåer som kan hindre bøndenes tilgang til mangfold av frø med ønskede egenskaper for gode avlinger. Barrierene kan være både lokale, nasjonale og internasjonale.

Teshome Hunduma Mulesa

er forsker ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Noragric, NMBU.

En viktig ambisjon i den norske regjeringens utviklingssatsing i det globale sør er å støtte bevaring og bærekraftig bruk av plantegenetisk mangfold i landbruket. Fokuset er på å sikre småbønders, forskeres og planteforedleres tilgang til plante genetisk mangfold med et mål om å støtte klimatilpasning og styrke matsikkerhet.

En av Norges internasjonalt anerkjente satsinger på feltet er etableringen av Svalbard frøhvelv. Hensikten med hvelvet er å ha et «back-up»-anlegg for å lagre deler av frøprøver fra nasjonale og internasjonale genbanker fra hele verden. Norge har også vært en aktiv partner i internasjonale politiske prosesser som gjelder genetiske ressurser, inkludert FAOs internasjonale traktat for plantegenetiske ressurser. Norske utviklingspartnere har også støttet småbønder gjennom ulike frøinitiativer på bakken i Afrika, Asia og Mellom-Amerika.

Økende privatisering

Doktorgradsforskningen jeg har utført i Etiopia identifiserer politiske og institusjonelle barrierer på flere nivåer som hindrer slike utviklingsinitiativer i såfrøforsyning. Studien viser for eksempel hvordan økende privatisering av frø internasjonalt gjennom (immaterielle rettigheter som) patenter på landets viktige matplanter har frustrert den etiopiske regjeringen. Denne trenden ledet til at den etiopiske regjeringen fra begynnelsen av 1990-tallet sluttet å dele sine plantegenetiske ressurser med internasjonale forskere og planteforedlere.

Studien antyder gjensidig forståelse blant avtalepartene i plantetraktaten som viktigst for gode internasjonalt samarbeid, ikke bare når det gjelder tilgang til genetiske ressurser og gode fordeler ved bruken av den, men også om å forstå hvert lands historiske, økonomiske og politiske kontekster for samarbeid. Dette er spesielt viktig for norske myndigheter og utviklingsaktører som forsøker å bygge bro over dagens polariserte debatt blant aktører som fremmer ulike tilnærminger og politikk om bevaring av plantegenetiske mangfold og bærekraftig bruk.

Eksempler på slike motstridende alternativer som fremmes av ulike aktører inkluderer modernisering kontra lokalisering av frøsystemer, nye forbedrede plantesorter med høy avling kontra lokalt tilpassede tradisjonelle plantesorter, privat-ledet kontra statlig-ledet sertifisert såfrøproduksjon og distribusjon, og bøndenes rettigheter kontra planteforedlerrettigheter. I dag har denne polariserte debatten ledet til politisk treghet framfor handling. Den har også bidratt til svekket samarbeid og handling blant land og aktører som sitter med spesialkompetanse, ressurser eller teknologi.

Doktorgradsforskningen har også identifisert flere utfordringer knyttet til frøsikkerhet blant småbønder. Utfordringene varierer ut fra småbøndenes alder, kjønn og inntekt på lokalt nivå i Etiopia. For eksempel får fattige bønder (landløse unge bønder og fattige husholdninger) lettere tilgang til såfrø fra bondekooperativer og lokale såfrøbanker enn sertifiserte såfrø fra offentlige og private selskaper. Rike bønder, som også er modellbønder, har bedre tilgang til sertifiserte såfrø av nye plantesorter som gir gode avlinger. Politisk lojalitet til det sittende regjeringspartiet synes å bidra til dette.

Monopol på såfrø og gjødsel

Basert på funnene i denne studien, konkluderer jeg at utviklingsaktører ikke bør være naive når de går inn i et land og sier ja til å støtte et landbruksutviklingsprosjekt. De må ta seg god tid til å sette seg inn i hvert lands politiske styresett. For eksempel fant jeg utmerkede policydokumenter og retningslinjer utviklet av den daværende etiopiske regjeringen i 2013. Disse var basert på landets pluralistiske system-utviklingsstrategi for å øke frøsikkerheten, og identifiserte mange av de samme utfordringene knyttet til frøsikkerhet som jeg selv observerte i min forsking.

Imidlertid opprettholdt regjeringen et monopol på landbruksinnsatsfaktorer som såfrø og kunstgjødsel. I stedet for å støtte bøndenes’ frøsystemer som leverer det meste av såfrø og plantesorter og private frøselskaper som leverer frø av god kvalitet som hybridmais, ville regjeringen gjøre alt selv. Slik har det vært siden 1950-tallet i Etiopia. Regjeringen takket nei til giverpolitikken, inkludert Verdensbankens politikk for å støtte lokalsamfunnsbaserte frøbedrifter og privatisering av offentlige frøselskaper. En av motivasjonene fra den etiopiske regjeringens side var å ha kontroll over småbrukere og sikre seg deres stemmer. Dette er et eksempel på hvor særdeles viktig det er å forstå et politisk styresett i et land for å identifisere initiativer (både politikk og praksis) utviklingsaktører kan støtte med sikte på å forbedre småbrukeres tilgang til såfrø.

Initiativer som har virket

Når det er sagt kan et fokus på bøndenes frøpreferanser og bruk lede til utvikling av vellykkede modeller for å sikre frøsikkerhet. Gjennom denne doktorgradsforskningen og annen forskning vi har gjort ved NMBU, har vi identifisert initiativer som har virket i ulike deler av verden for å forbedre frøsikkerheten. Blant disse er: Deltakende planteforedlingsprogrammer, lokale frøbanker, kooperativ-basert frøproduksjon og salg, kapasitetsbygging i for bondeorganisasjoner med infrastruktur, og giverstøtte i utviklingsland som ønsker å utvikle nye policyer som fremmer pluralistiske såfrøsystemutvikling og mekanismer for fleksible regelverk .

Slike tiltak kan være «game-changing» i kampen mot matusikkerhet - forutsatt at det oppnås et tett samarbeid mellom nasjonale, regionale og lokale myndigheter samt nasjonale og internasjonale genbanker, planeforedlere, frivillige organisasjoner og bønder.

Teshome Hunduma Mulesa forsvarte Ph.d.-avhandlingen sin "Sowing seeds of security: A multilevel perspective on the governance of plant genetic resources and seed systems in Ethiopia" ved NMBU 8. april i år. Hele avhandlingen kan leses her.

Les mer fra samme artikkelforfatter her:

Matsikkerhet i Etiopia: Bærekraftige matsystemer eller genmodifisering? (bistandsaktuelt.no)

Norge må bistå - en sultkatastrofe kan igjen ramme Etiopia (bistandsaktuelt.no)

Lokale frøbanker styrker matsikkerheten (bistandsaktuelt.no)