Sortering av plast gir kvinner arbeid i Etiopia

Addis Ababa er en storby med kanskje 8 millioner innbyggere, og tett og kaotisk trafikk av folk og biler. Men én ting mangler: Det er ikke noe plastavfall å se, verken innimellom de nybygde skyskraperne i sentrum eller i utkantene av byen. Det er mye annet søppel, men ikke plast.

Plast er et av de største forurensningsproblemene i vårt moderne samfunn. Hele 40 prosent av de 400 millioner tonn plast som produseres hvert år ender som søppel, ofte i form av plastflasker eller poser.

Etiopia er et fattig land, men det vokser raskt. 70 prosent av befolkningen er under 25 år, og bruken av plastflasker har økt dramatisk. Før fantes det ingen planer for avfallsgjenvinning, og plastavfall havnet i gatene eller på fyllinger.

Men for ikke lenge siden oppdaget Addis verdien av resirkulering, særlig av vannflasker. Og det er blitt en inntektskilde for mange mennesker. Flaskesamlere går langs gater og enger, som julenisser med sekken på ryggen. Når sekken blir full, blir flaskene solgt til oppsamlingssentre, som i sin tur selger dem til større sentre, der den faktiske resirkuleringsprosessen begynner.

Resirkulering gir kvinner arbeid

I senteret Crownnon i utkanten av Addis Ababa er rundt 50 kvinner, med fargerike skaut, i full gang med klargjøring og sortering av plastflasker. Senteret er på størrelse med tre tennisbaner.

Lyden av skravling og latter konkurrerer med den konstante lyden av plast som blir presset. Kvinnene sitter på små krakker omgitt av et hav med plastflasker. De fjerner etikettene med en kutter, skrur av korkene og sorterer flaskene etter farge: blå, grønn og gjennomsiktig.

Når sekkene deres er fulle med om lag 30 kilo flasker, blir de dratt til et skur med tolv pressemaskiner som presser flaskene sammen til store plastballer.

Den sveitsiske organisasjonen Associazione Zenzero finansierte etableringen av sentrene, og arbeider for å sikre kvinnenes rettigheter. Den hjelper dem å bedre sine levekår ved å støtte sosiale aktiviteter, og særlig ved å bidra til å skape arbeidsplasser lokalt. Det er ikke enkelt for kvinner å finne seg en jobb i Addis Abeba.

Lønna gir bedre levekår

25 år gamle Mulu, med leopardmønstret skaut, forteller at hun har arbeidet ved senteret i to år.

- Før hadde jeg bare jobb noen ganger i måneden, som vaskehjelp. Lønna var lav. Men takket være denne jobben, og lønna til mannen min, kan vi leve bedre, og vi tenker på å få oss et barn. Jeg liker denne jobben, og jeg trives godt sammen med jentene som jobber her, sier hun med lav stemme, mens hun retter på skautet.

- Det er fint å ha en familie. Jeg ønsker meg én gutt og ei jente. Ja, jeg er lykkelig. Jeg mangler ingenting, sier hun med et smil, mens hun tar på seg hanskene for å fortsette å mate pressemaskinen med flasker.

Det er relativt dyrt å leve i Addis Abeba. Prisene er høye, både på produkter og tjenester, og lønna strekker sjelden til for vanlige arbeidere. I resirkuleringssenteret ligger lønna på mellom 50 og 100 dollar i måneden.

Alenemor forsørger barn

Zufan er en 34 år gammel separert alenemor med to barn. Hun står ved siden av et fjell av tomflasker, med kutteren som brukes til å fjerne etiketter hektet til beltet.

- Dette er kanskje ikke verdens beste jobb. Men her i Etiopia er det ikke lett for kvinner å bli frigjort. Selv om vi er ryggraden i samfunnet, må vi kjempe for å komme oss vekk fra underkastelse, sier Zufan med rolig stemme, mens hun fingrer med krusifikset hun bærer rundt halsen.

Selv om lønna ikke rekker til alt mulig, har Zufan klart å bli uavhengig. Hun forsørger sine to barn, som nå er 15 og 17 år gamle og går på skolen.

- Alle jobber er anstendige, sier Zufan.

For ti år siden dro Zufans daværende ektemann til Sudan for å jobbe uten å si fra. Han tok med seg de få pengene familien hadde, og Zufan visste ikke hvordan hun skulle klare seg, forteller hun.

- Jeg var redd for hvordan det skulle gå, både med meg selv og mine to barn. I noen år gjorde jeg alt slags arbeid for at vi skulle klare oss, spesielt vaskejobber, sier hun med hviskende stemme, og ser ned på hendene sine, skitne og slitt av hardt arbeid.

- Troen på Gud hjelper meg mye

- Jeg har jobbet på dette senteret i over tre år, og føler meg mye bedre nå. Det blir aldri nok penger, men med litt forsakelse kan det gå rundt.

Zufan leier et lite hus, og ber til Gud om at barna hennes skal kunne fullføre skolen og finne seg jobb.

- Troen på Gud hjelper meg mye. Jeg går til messe hver søndag, sier hun. Hun er på vei tilbake til jobben, men kommer tilbake og legger til:

- Selv om jeg er troende, så klarte jeg ikke å tilgi mannen min da han kom tilbake. Hva slags far kan en slik mann være?

Med stolt mine går hun tilbake til krakken sin, som står i et hav av plastflasker. Det virker som en uoverkommelig jobb å sortere alle disse flaskene, for det kommer hele tida små lastebiler med nye lass.

Nestleder vil ha likestilling

Ei lita kvinne med notatbok i handa går rundt og kontrollerer. Hun noterer noe og går så inn i skuret der de sammenpressede plastballene ligger, klare til å fraktes vekk. Hun stanser aldri.

Hun hjelper andre kvinner med å flytte ballene, dytte flaskene inn i pressemaskinene eller slepe sekkene med sorterte flasker. Hun har en blå kjeledress som er et par nummer for stor. Hun heter Yehitfanta, er 21 år gammel og senterets nest-arbeidsleder.

- Jeg gjør alt arbeidet som trengs å gjøres. Jeg gir andre jenter en håndsrekning når det trengs, jeg teller plastballene, jeg hjelper til der jeg kan, og jeg bringer videre arbeidsinstruksene fra sjefen. Men jeg er akkurat som en av dem.

Yehitfanta forteller at hun kom til Addis Ababa fra Øst-Etiopia for rundt tre år siden. Hun er sjenert, men smiler hele tida, og hun vet godt hvor hun vil i livet.

- Jeg har bodd i et lite hus sammen med broren min siden jeg begynte å jobbe ved dette senteret, med å sortere flasker. Nå har jeg litt mer ansvar og litt høyere lønn. Men jeg ønsker selvsagt å komme meg videre.

- Kvinner vil oppnå likeverd

Yehitfanta går på kveldsskole for å bli regnskapsfører. Hun drømmer om å kunne reise «for å kunne lære noe nytt, og se hvordan de arbeider i andre land» som hun sier. Hun har klare ideer, men innimellom smiler hun og slår blikket ned:

- Nei, jeg er ikke gift - ennå. Først må jeg sørge for at drømmene mine blir virkelighet, bli ferdig med studiene og få meg en jobb.

Yehitfanta skulle ønske det var mer likestilling mellom kjønnene, også i Etiopia.

- De må forstå at menn og kvinner er likeverdige. Det må ha mer solidaritet, likhet og respekt.

Yehitfanta er lita og tøff, og før hun vender tilbake til arbeidet legger hun til:

- Vi kvinner er tålmodige og rolige, men jeg er overbevist om at vi vil oppnå dette likeverdet.

Raskt ute etter endt arbeidstid

Samtidig blir pressede plastballer lastet på en lastebil for å bli fraktet til selskap som utfører de siste skrittene i resirkulerings-prosessen: Vasking og reduksjon til småflak.

Disse blir så skipet til Europa eller østover, der de blir gjenbrukt til nye plastprodukter. Noen av dem vil ganske sikkert dukke opp i våre hjem.

Klokka fem om ettermiddagen er det slutt for dagen. Kvinnene løper inn i skur gjort om til omkledningsrom, og etter kort tid stiger de ut, kledd i fargerike skjørt og bluser. De ser ikke ut som de samme som kort tid før var kledd i blå arbeidsklær, omgitt av plastflasker.

Noen vasker ansiktet med vann fra en balje, andre har allerede fått på makeup. De ler og klapper hverandre på skuldrene mens de går ut hovedporten, på vei hjem. Resirkulerings-senteret blir raskt folketomt. De eneste som blir igjen er vaktmannen og hundene hans.