Etiopias statsminister til valg i krisetider

Tigray er bare en av konfliktene i dagens Etiopia. Mange av spenningene er overlappende og flytende. Allerede før Tigray-konflikten, som blusset opp for fullt i begynnelsen av november i fjor, var det nærmere 1,8 millioner internt fordrevne i landet. Dette var hovedsakelig som følge av etniske motsetninger, men også i noen tilfeller drevet av klimaendringer.

Den globale korona-krisen og utfordringer i økonomien gjorde at landets kredittverdighet nylig ble nedjustert av byrået Fitch. Det gjør det dyrere å ta opp internasjonale lån, og reduserer landets økonomiske handlingsrom.

Bistandsaktuelt har sett på noe av det som vil stå på statsminister Abiy Ahmeds agenda i månedene som kommer og som vil sette hans reform-program på en hard prøve:

Tigray-regionen

Selv om regjeringsstyrkene og deres allierte (styrker fra amhara-regionen og Eritrea) har kontroll over alle de viktigste byene og har innsatt et interimstyre både regionalt og i alle de større byene, så vil konflikten være en verkebyll framover.

Den prekære humanitære situasjonen vi vare hele året. Millioner av mennesker vil være avhengig av matvarehjelp. Næringsliv og infrastruktur er blitt plyndret og ødelagt. Det vil kreve store ressurser å få økonomien på beina.

Krigen har neppe redusert tigrayernes skepsis mot Addis Abeba, nabolandet Eritrea eller mot etnisk amharere. Tigrayfolkets frigjøringsfront TPLF har lovet å fortsette å gjøre motstand ved å føre geriljakrig. Det vil gjøre veier og deler av landet utrygt. Hvor vellykket det vil være er avhengig om TPLF klarer å frakte inn forsyninger og tropper via Sudan, eller ikke. Og hvor store våpenlagre de har klart å bygge opp de seneste årene. Det er flere tigrayiske partier i opposisjon til TPLF. Månedene framover vil vise om de har reell folkelig oppslutning eller ikke.

Grensestrid med Sudan

I kjølvannet av konflikten i Tigray har drakampen om grensene mellom Sudan og Etiopia igjen kommet på agendaen. Al Fashqa-området er et 250 kvatratkilometer fruktbart jordbruksområde på sudansk side av en grenselinje bestemt av britene i 1902, men aldri markert.

De siste tiårene er området blitt dyrket av amhariske bønder fra Etiopia. Etter at Abiy-regjeringen rykket inn i Tigray er Sudan blitt mer opptatt av grensen og hvor den går. Sudan har flyttet tropper inn i området.

I kampen mot TPLF i Tigray allierte Abiy seg med spesialstyrker og væpnede grupper fra den etiopiske amhara-regionen. Disse spesialstyrkene har tatt kontroll over deler av det vestlige og sørlige Tigray. Dette er områder som amharaene mener TPLF tok fram dem og innlemmet i Tigray i 1995. Men en del amhara-nasjonalister mener at også al Fashqa tilhører Amhara-regionen.

Det har vært flere trefninger mellom sudanske og etiopiske /amhariske styrker. Etiopia har aldri formelt akseptert grenselinjen og mener Sudan provoserer, mens Sudan mener væpnede amhariske grupper har krysset inn i området.

En sudansk forsker, Adam Babekir, som befinner seg nær grensen, sa på et webinar arrangert av Chr Michelsens institutt forrige uke at «noen mennesker i Khartoum betrakter dette som et problem mellom to hærer, men for lokalbefolkningen dreier det seg om jorda. De mener hæren gir dem tilbake jorda som de mistet for 25 år siden».

Han frykter at dersom det ikke blir en løsning mellom de to landene vil det kunne føre til alvorlige problemer med flere flyktninger og internt fordrevne.

Det er allerede over 60 000 etiopiske flyktninger i Sudan som følge av Tigray-konflikten.

- Lokale konflikter blir lett rotet sammen i større konflikter, sa forsker Gunnar Sørbø på CMI-webinaret.

Etiopia har bedt om forhandlinger om grensen, mens Sudan sier det er ikke noe å forhandle om.

- Men jeg tror ikke det blir noe storskala krig. Det er for mange ulike interesser involvert, påpekte Sørbø.

Great Ethiopian Renaissance Dam (GERD)

Det store damanlegget som Etiopia bygger på Den blå Nilen har skapt spenning mellom Etiopia og Egypt, som er historisk vant til å bestemme over elven. Sudan har kommet i skvis mellom de to nabolandene. Anlegget er så stort at mengden vann som slippes gjennom vil kunne påvirke både jordbruk og kraftproduksjon i Sudan og Egypt. Anlegget er egenfinansiert av Etiopia.

I første omgang er det strid om hvor mye vann som skal slippes gjennom i det anlegget fylles opp, og om Egypt skal ha mulighet til å komme med innspill om driften. Anlegget vil når det står ferdig kunne forsyne flere land i regionen med strøm. Dette er Etiopias sterke kort. Flere kraftledninger er allerede strukket. Egypt vil neppe på sin side sabotere anlegget, men kan skape krøll for Abiy ved å indirekte gi støtte til opprørsbevegelsene TPLF og Oromo Liberation Front-Shene.

Både USA, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har regionale interesser og påvirkningkraft i denne saken.

- Great Ethiopian Renaissance Dam er viktig for det langsiktige forholdet mellom Etiopia og Sudan, og det vil nok måtte komme et kompromiss, sa Sørbø.

Eritrea

Selv om Abiy-regjeringen blånekter for at de allierte seg med den eritreiske hæren i kampen mot TPFL-styret i Tigray, er det mange vitneutsagn, uttalelser fra egne soldater og etterretningsinformasjon som beviser dette. Professor Alex de Waal, som i mange år har forsket på Afrikas horn mener at eritreerne spiller en helt avgjørende rolle i krigen mot TPLF. Dersom de eritreiske styrkene trekker seg ut for tidlig vil Abiys styrker raskt miste overtaket i det nordlige områdene, mener han.

Det at eritreiske tropper har fått herje inne i Etiopia, skaper blandede følelser også utover Tigray. Eritrea var tross alt en krigsfiende i over 20 år. Trolig har Eritrea fått tilbake Badme, det lille grenseområdet som var avgjørende for at en fredsavtale mellom de to landene skulle bli noe av (og som TPLF motsatte seg).

Abiy og Eritreas Issaias Afewerki hadde et felles ønske om å knuse TPLF, men det er ikke sikkert at de to landene har felles regionale mål i lengden.

Eritrea vil nok fortsatt bevare et godt forhold til Egypt og De forente arabiske emirater, som har en base ved Assab, mener observatører. Etiopia på sin side vil gjerne kunne bruke havnen i Assab til eksport og import av varer.

Kø av innenrikskonflikter

Konflikten i Tigray var ikke første gang den føderale regjeringen under Abiys ledelse grep inn med væpnet makt for å sikre kontroll over en av landets regioner. I august 2018 ble palasset til regionpresidenten i Somali-regionen bombardert. Abdi Mohamoud Omar (alias Abdi Ilay) trakk seg etter dette.

Det tidligere EPRDF-styret, som ble etablert i 1995, og som ble dominert av TPLF fram til Abiy tok styringen i 2018, bygget opp en føderal statsform. Mye makt lå i regioner bygget rundt etnisk tilhørighet. De har eget styre og sikkerhetsstyrker. Men i alle provinsene bor det også andre etniske grupper. Det har ført til utallige voldsepisoder de siste to årene: Amhara har flyktet fra oromo-områder; tigrayere er blitt tvunget fra sine hjem i amhara-regionen, somali- og afar-grupper har vært i konflikt lenger øst. Disse motsetningene setter det nasjonale prosjektet, som Abiy tilsynelatende forsøker å få til, på en hard prøve.

Benishangul-Gumuz-regionen er et område der det nå er mye strid. Denne fler-etniske regionen grenser mot Sudan. Der har det vært flere massakre utført av væpende grupper det siste året. Hovedveien til hovedbyen Assosa skal være utrygg å ferdes langs. Flere i Amhara-regionen mener også at Metekel-sonen i denne regionen, der det bor mange amhara, tilhørte dem før 1995. Amhara-politi har bedt om å kunne overta ansvaret for sikkerhet i sonen. GERD befinner seg i Metekel-sonen.

Abiy-regjeringen hevder at TPLF ga aktiv støtte til opprørsgrupper og uroelementer som stod bak angrep mot sivile både i Benishangul-Gumuz, i Amhara-regionen og i deler av Oromia-regionen. Abiys støttespiller håper at TPLFs nederlag vil gjøre at disse problemet vil forsvinne. Det er lite trolig. Hat-retorikken og den gjensidige mistenksomheten i lokale medier og i diasporamiljøene er utbredt.

Oromia-regionen

Det store spørsmålet framover er hvor mye støtte statsminister Abiy har blant sin egen etnisk gruppe, oromoene. I slutten av juni i fjor ble den populære oromo-artisten Hachalu Hundessa drept. Det utløste protester og opptøyer i Oromia-regionen. Sikkerhetsstyrkene gikk hardt fram mot demonstranter, samtidig gikk sivile voldsmenn til angrep mot etniske minoritetsgrupper. Over 170 mennesker ble drept totalt og 9000 måtte forlate sine hjem, ifølge Human Rights Watch. En hel rekke opposisjonspolitikere og noen journalister ble arrestert, blant annet Jawar Mohammed og Bekele Gerba.

Det har også vært uro i oromo-kretsen rundt statsministeren. Midt under konflikten i Tigray ble tidligere forsvarsminister Lemma Megersa satt under husarrest. Lemma er ingen hvem som helst. Som tidligere leder for Oromo Democratic Party og sjefen for regionsstyret i Oromia var han en sentral aktør da Abiy Ahmed ble statsminister i 2018.

Mange mener det var han som var strategen som klarte å utnytte opprørsbølgen fra 2015 og framover. Oromo og amharisk ungdom protesterte mot TPLFs politiske innflytelse og undertrykkelse. Det var det som til slutt førte til at Abiy ble valgt til statsminister fra innad i en regjeringskoalisjon der TPLF hadde dominert i alle år. Men Lemma ble stadig mer kritisk til dannelsen av Velferdspartiet og den politiske tenkning til Abiy. Han mente at oromoene, som er den største folkegruppen i landet, ennå ikke har fått nok gjennomslag. Han og mange oromoer mener at deres språk bør være sidestilt med amharisk som nasjonalspråk. I august i fjor ble Lemma sparket som forsvarsminister. Da han ble satt under husarrest skal flere medlemmer har hans familie ha flyktet landet.

I oromo-kretser er det flere som er skeptiske til at Abiy har fått flere amhara-rådgivere.

I den vestlige delen av Oromo-regionen, har utbrytere fra opprørsbevegelsen Oromo Liberation Front fortsatt kontroll over store deler av territoriet. Human Rights Watch mener at både opprørsgruppen og sikkerhetsstyrkene begår grove menneskerettighetsovergrep.

Valget

Parlamentsvalget skulle ha funnet sted i mars i fjor, men ble utsatt på grunn av covid-19-restriksjoner. Valget til parlamentet og til regionstyrene skal nå finne sted i juni. USA er et av landene som finansierer gjennomføringen av valget, og skal i tillegg lære opp lokale journalister til å kunne dekke valget kritisk og profesjonelt.

Da Abiy kom til makten var noe av det første han gjorde å frigi politiske fanger, oppheve forbudet mot en rekke organisasjoner og legge planer for demokratiske valg. Nå er det igjen politiske fanger og kritiske journalister opplever forfølgelse. Det store demokrati-testen foran juni-valget blir om opposisjonelle blir løslatt eller ikke.

Økonomien

Lenge var Etiopia trukket fram som en utviklingsmodell for Afrika. Etter konflikten og korona-pandemien er det flere tegn på at landet sliter. Etiopia hadde i fjor en utenlandsgjeld på 212 milliarder kroner. Det er en av grunnene til at kredittbyrået Fitch har nedjustert landets kredittverdighet. Det har kommet rapporter om at landets økonomiske vekst skyldes store offentlige utgifter snarere enn økt produktivitet. Mer enn 50 prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen. Behovet for økonomisk vekst er stor. Staten har investert mye i infrastruktur, utdanning og helse - noe som trekkes fram som positivt i det lange løp, selv om det legger press på de offentlige utgiftene. Abiy-regjeringen har også satset på privatisering av en del statseide selskaper, noe som oftest er populært med utenlandske investorer.

Men et land med vedvarende konflikter vil slite med å lokke til seg utenlandske investeringer. Flere utenlandsk-eide bedrifter skal, ifølge Al Jazeera, ha blitt skadet eller ødelagt under kampene i Tigray. Det blir lagt merke til.

En fredelig, åpen og demokratisk gjennomføring av valget 5. juni vil være helt avgjørende for om Etiopia vil igjen bli et attraktivt sted for investeringer, og for Abiys anseelse. Abiy vil få det travelt de kommende tre månedene dersom han skal klare å oppfylle sine mange løfter, og overraske sine kritikere.