Ny krig og sult i Etiopia: Hva gjør Norge i Sikkerhetsrådet?

Krigen i Tigray har pågått i over 100 dager, med enorme ødeleggelser og lidelser for sivilbefolkningen. Etiopiske regjeringsstyrker, i samarbeid med den eritreiske hæren og paramilitære styrker fra Amhara-regionen, angrep Tigray 4. november i fjor, samtidig som tigreanske delstatsstyrker utførte et såkalt «forebyggende angrep» (pre-emptive strike) mot etiopiske militærleirer i regionen.

Det tok snaut tre uker med intens krigføring og flybombing før etiopiske og eritreiske styrker inntok delstatshovedstaden Mekelle. Statsminister og nobelprisvinner Abiy Ahmed erklærte dermed «mission accomplished». Han påstod samtidig, paradoksalt nok, at «ikke et sivilt liv hadde gått tapt».

Men krigen fortsetter. Etiopiske og eritreiske styrker kontrollerer bare deler av regionen, bysentrene og noen hovedveier. Øvrige deler av Tigray er under kontroll av den tigreanske motstandsbevegelsen, som ledes av den tidligere delstatsregjeringen Tigrayfolkets frigjøringshær (TPLF).

Nye beviser

Etiopiske og eritreiske styrker har utført flere massakrer. De siste dagene har det også begynt å komme ut videobevis på dette. Kvinner og jentebarn utsettes for systematisk voldtekt og grove overgrep. Foreldre blir tvunget å se på at soldater voldtar deres døtre, og jenter har blitt holdt som fanger i ukesvis og massevoldtatt hver dag. Også Etiopias kvinneminister og den regjeringsoppnevnte menneskerettighetskommisjonen innrømmer nå at voldtekt og seksuelle overgrep utføres i Tigray av militære styrker.

Flere vitner forteller om hevndrap av dusinvis av landsbybeboere, særlig av eritreiske styrker etter at de har lidd tap i trefninger med motstandsbevegelsen. Mange vitner forteller at eritreiske soldater har fått ordre om å drepe alle gutter over 12 år, slik at de ikke senere kan vokse opp for å hevne seg på Eritrea.

Omfattende matmangel

I tillegg til krigens voldelige grusomheter er Tigray-befolkningen også rammet av omfattende matmangel. Før krigsutbruddet var matvaresituasjonen allerede kritisk, på grunn av ødeleggende gresshoppesvermer og tørke. Men krigen brakte mer ødeleggelse, brenning av avlinger og plyndringer av mat av det militære. Samtidig legger sentralregjeringen i Addis sterke begrensinger på innførsel av humanitær bistand. Dermed er matsituasjonen nå svært kritisk for flere hundretusener av mennesker, noe også den innsatte interim-regjeringen i Tigray (innsatt av sentralregjeringen i Addis, red.anm.) innrømmer. Situasjonen ligner på den politisk skapte sultkatastrofen i 1984 som tok livet av over en million mennesker og som inspirerte Bob Geldof til å etablere de legendariske Band Aid konsertene.

Et utilfredsstillende humanitært system

Hva gjør så Norge og det internasjonale samfunn med denne pågående katastrofen?

Etiopia-krigen og den humanitære krisen er en god illustrasjon på hvor inadekvat, handlingslammet og politisert det internasjonale humanitære systemet og diplomatiet er. For det første var krigen mot Tigray varslet flere måneder, ja over ett år, i forveien.

Undertegnede prøvde å mobilisere et bredere diplomatisk engasjement for å forhindre krigsoppbyggingen og utbruddet, men ble både avvist og tildels latterliggjort som alarmister av diverse diplomater. Dette viser igjen hvor lite handlingskapasitet FN og andre bi- og multilaterale aktører har i å forhindre utbrudd av konflikt. Diplomatisk mobilisering etter krigens utbrudd er lettere, men ofte også mer politisert da den polariserte situasjonen glir over i et «blame-game» om hvem som startet krigen.

Uansett årsaken til krigsutbruddet, den humanitære innsatsen for en lidende sivilbefolkning skal i utgangspunktet ikke politiseres. I Tigray i dag er sulten brukt som et våpen, hvor de føderale myndighetene i Addis begrenser humanitær tilgang til Tigray, både for personell og matbistand.

Jan Egeland, leder av Flyktninghjelpen som er en stor aktør i regionen, uttalte nylig: “I løpet av alle mine år som bistandsarbeider, har jeg sjelden sett en humanitær respons som er så blokkert og ute av stand til å levere for så lenge, til så mange, med så store behov. Som internasjonalt samfunn svikter vi klart i å levere det som trengs i forhold til det humanitære imperative vi står ovenfor.»

Det er kjent at hungersnød er menneskeskapt og at sult er en forbrytelse. De anerkjente og avanserte systemene for matsikkerhet og «early-warning» som er utviklet i utsatte områder (en kombinasjon av både klima-, avlings-, og ernæringsanalyser), svikter når generaler og politikere bruker sult som et våpen og blokkerer humanitær tilgang. Og, for å komplisere det hele, de samme menn (ja, det er typisk menn som er beslutningstagere i krig) som skaper sulten, er de samme som beslutter humanitær tilgang eller ei og som dermed sier: hold munn eller bli utestengt.

Bistandsarbeidere møter dermed et håpløst dilemma: Skal vi snakke åpent ut om de grusomme forholdene og dermed risikere vårt livreddende arbeid? Eller skal vi akseptere å hjelpe ofrene under de betingelser som er satt av deres overgripere?

FN må ta ledelsen

Dilemmaet med å “speak truth to power» eller levere humanitær hjelp bør ikke tillegges de bistandsarbeiderne som jobber i førstelinje i felt: her må FN ta ledelsen. I mai 2018 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2417 om væpnet konflikt og sult. Dette var et resultat av flere års påvirkningsarbeid av humanitære aktører som ville etablere en høy-nivå mekanisme for å advare mot og forhindre sultkriminalitet. Resolusjonen krever at FNs generalsekretær underretter Sikkerhetsrådet umiddelbart når væpnet konflikt truer «omfattende matsikkerhet».

Dessverre har FNs generalsekretær Guterres vist unnfallenhet overfor statsminister Abiy Ahmed i Etiopia så langt i konflikten, og Sikkerhetsrådet har fortsatt bare avholdt uformelle møter om krigen i Tigray. FNs lederskap og Sikkerhetsrådet har beskyttet seg bak uvitenhetens slør, at vi «ikke vet nok». Det diplomatiske prinsipp om «plausible deniability» har rådet. Men, med dagens kunnskap, støttet av grusomme videobevis av massakrer av sivilbefolkningen, er «uvitenhetens alibi» ikke lenger troverdig.

Norge må derfor bruke sin plass i Sikkerhetsrådet til å stå opp for fundamentale humanitære og menneskerettslige prinsipper i krigen i Tigray.