Debatt
India: Ulikhetenes land
I Erik Solheims lovprisning av India under statsministers Narendra Modis autoritære nyliberalisme i India (Bistandsaktuelt 29.8), er det et tema som er helt fraværende: ulikhet.
- Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
professor em. i Utviklingsstudier, OsloMet
Heldigvis har et internasjonalt forskerteam under ledelse av Thomas Piketty nå gitt oss oppdatert kunnskap om inntekts-, formues-, kjønns- og karbonulikhet i rapporten World Inequality Report 2022, som er lett tilgjengelig på nett for dem som interesserer seg for slikt.
I tillegg til å gi global oversikt og innsikt, går rapporten mer detaljert inn på et utvalg land, inkludert India.
Hovedbudskapet når det gjelder India bør være lett å forstå: India er et av de landene i verden som har størst ulikhet, det er tilfelle uansett hvilken indikator som legges til grunn.
Les Erik Solheims innlegg: På tide å åpne øynene for hvor raskt India går framover
Velter seg i luksus
De ti prosentene som har høyest inntekt, kan notere seg for 57 prosent av samlet inntekt, mot 22 prosent for den øverste én-prosenten aleine, som jo velter seg i luksus midt i fattigdommen.
Denne rikeste prosenten helt på topp, tjener i virkeligheten nesten dobbelt så mye aleine som det de fattigste 50 prosentene gjør til sammen.
Utviklinga over tid gir også et annet bildet enn det Solheim tegner, her er det slik at de ti prosentene på topp nå har en større andel av inntektene enn i 1900, det vil si under kolonitida.
I åra mellom sjølstendigheten i 1947 og den nyliberalistiske omveltninga på 1980-tallet, var deres andel synkende ned mot 30 prosent, mens den altså nå er tilbake på historisk rekordnivå.
Utvikling i gal retning
Formue er som kjent et viktigere mål enn inntekt når vi studerer ulikhet, ettersom formue gir makt til å investere, flytte penger til utlandet, kjøpe seg politisk innflytelse gjennom partistøtte eller tanker som tenker deres tanker.
Her står de rikeste ti prosent for hele 66 prosent av Indias samlete formue, mens den øverste prosenten aleine eier 33 prosent, , det er mer enn fem ganger mer enn de fattigste 50 prosentene til sammen, som må klare seg med seks prosent.
Også her går utviklinga i gal retning, i alle fall for de av oss som ønsker mindre ulikhet.
Sammen med UNDP, undersøker Oxford Poverty and Human Development Initiative en årlig rapport om det de betegner som «flerdimensjonell akutt fattigdom».
Dersom India sammenliknes med andre land i det globale Sør, står India fram som et land med enormt gap mellom bruttonasjonalprodukt og akutt fattigdom.
De akutt fattiges andel av den indiske befolkninga er rundt 25 prosent, det er klart høyere enn gjennomsnittet i verden.
Vanskelig å finne lyspunkter
Vel så interessant er det så det store spriket mellom Indias delstater.
Solheim framhever BJPs triumf og antallet toaletter i Uttar Pradesh, men her er andelen akutt fattige mye høyere enn ellers i India.
Det er bare et par- tre av alle delstatene som skårer dårligere enn Uttar Pradesh, der andelen er hele 37 prosent.
Går vi til den delstaten hvor BJP og det som kalles deres «maktdynamikk» står svakest, det vil si Kerala med langvarige sosialistisk/kommunistisk styre, er andelen akutt fattige her 0,71 prosent (i Uttar Pradesh er den altså 50 ganger høyere).
Ettersom vi også blir fortalt at hinduismen er en ikke-religiøs religion åpen for alle, er det interessant å se at OPHI-indeks finner enn akutt andel fattige på godt 55 prosent hos adivasis (som tidligere blei kalt «tribals»).
Målt etter kjønn og etnisitet, er det vanskelig å finne noen lyspunkter i siste rapport fra OPHI.
Hvis dette er noe av høydepunktene i verden når det gjelder venstreorientert økonomisk politikk, som Erik Solheim konkluderer, står det enda dårlige til med verden (for ikke å si det som er venstreorientert!) enn det er mulig å forestille seg.
