Kolonimaktens siste skanse i Stillehavet

Hovedstaden Nouméa i øygruppen Ny-Kaledonia øst for Australia og nord for New Zealand har sett ut som en krigssone den siste uken. Seks personer, deriblant to politifolk, er drept og flere titalls såret i opptøyene som begynte 13. mai. 

400 butikker og kontorlokaler er vandalisert og plyndret, barrikader er satt opp langs veien til den internasjonale flyplassen utenfor Nouméa, mens flyplassen er stengt for vanlig trafikk. 

New Zealand og Australia har sendt inn fly for å evakuere turister, og tirsdag kunngjorde Frankrikes president Emmanuel Macron at han reiser til Ny-Kaledonia i et forsøk på å roe gemyttene.

Bakgrunnen for opprøret i øygruppen, som er et såkalt oversjøisk område styrt fra Paris, er et nytt lovforslag om stemmerett som det franske parlamentet er nær ved å vedta.

Ny-Kaledonia består av 500 øyer, der fire er bebodd, og antallet innbyggere er 270.000. Rundt 42 prosent av befolkningen tilhører urfolksgruppen kanak. De hadde holdt til på øygruppen i nesten 3000 år da den britiske oppdageren James Cook kom dit i 1774 og oppkalte sydhavsøyene etter Skottland, som tradisjonelt ble kalt Kaledonia. Deretter kom britiske og så franske misjonærer, og i 1853 tok Frankrike full kontroll over Ny-Kaledonia.

Urbefolkningen ble brutalt behandlet under kolonitiden. De ble utsatt for massakrer, tvangsflyttet, brukt som slaver og mange døde av sykdommer europeerne brakte med seg. 

En stor andel av dem som håndhevet kolonimaktens autoritet var dømte straffanger fra Frankrike, ifølge antropologen Michel Naepels, sitert i et intervju med nettpublikasjonen L’Histoire. 

Ganske tidlig ble det oppdaget nikkel- og kobberforekomster på øyene, noe som førte til at Frankrike fikk sterke økonomiske interesser i Ny-Kaledonia. I dag er øygruppen verdens tredje største produsent av nikkel, et viktig metall i produksjonen av moderne, grønn teknologi, som elektriske bilbatterier.

I 1956 ble Ny-Kaledonia omdefinert til et oversjøisk, fransk territorium der alle innbyggerne ble franske statsborgere. Kanak-befolkningen hadde dårlig utdannelse og dårlige levekår, men i 1960-årene vokste det frem en uavhengighetsbevegelse. 

I 1980-årene sto militante kanak-aktivister bak flere væpnede opprør, som ble hardt slått ned på av fransk politi. Den franske regjeringen inngikk deretter avtaler med representanter fra Ny-Kaledonia, som fastsatte begrensninger for hvem som fikk lov til å stemme ved valg til besluttende organer på øygruppen. De avtalte også å gjennomføre en folkeavstemning om uavhengighet.

Delt i to

Først i 2018 ble denne folkeavstemningen gjennomført, og da stemte 56,40 prosent for fortsatt å være en del av Frankrike.

I en omkamp to år senere var andelen som ville ha uavhengighet økt fra 43,60 prosent til 46,74 prosent, men heller ikke denne gangen ble det flertall for uavhengighet.

Befolkningen på Ny-Kaledonia var imidlertid splittet omtrent på midten. Uavhengighetsbevegelsen boikottet en tredje folkeavstemning som ble gjennomført i desember 2021, da over 90 prosent av de få som møtte opp stemte for å være del av Frankrike.

Tidlig i år la regjeringen i Paris frem et lovforslag som gikk ut på å utvide stemmeretten ved lokalvalg i Ny-Kaledonia.

Ifølge den eksisterende avtalen kan kun kanak-befolkningen og innbyggere som har bodd i Ny-Kaledonia minst siden 1988, samt deres etterkommere, stemme ved lokalvalg. 

Nå skal stemmeretten utvides til å gjelde alle som er født på øygruppen eller som har bodd der i minst ti år. Lovforslaget skulle etter planen vedtas endelig av det franske senatet og nasjonalforsamlingen i juni. Men etter opptøyene de siste dagene, er det kommet krav om å utsette behandlingen. Lojalistene i Ny-Kaledonia, altså de som fortsatt vil tilhøre Frankrike, ber imidlertid politikerne i Paris om å banke gjennom lovendringen.

«Terrorismen kan ikke seire, volden kan ikke seire», sa høyrepolitikeren Virginie Ruffenach på en pressekonferanse i Nouméa tirsdag.

FNs koloniliste

Ny-Kaledonia ble omdefinert fra koloni til oversjøisk område i en periode da Frankrike måtte oppgi de fleste av sine andre kolonier. Men på FNs liste over ikke-selvstyrende territorier er Ny-Kaledonia ett av 17 områder hvor innbyggerne ennå ikke oppnådd selvstyre. Denne listen er laget i tråd med en resolusjon i FNs generalforsamling fra 1946 som skulle ivareta FN-paktens erklæring om nasjonenes rett til selvstyre.

Frankrike var i etterkrigstiden sterkt kritisk til at FN var et viktig redskap for å fremme avkolonialisering og uavhengighet. Nå er to franske territorier, Ny-Kaledonia og Fransk Polynesia, fortsatt med på listen som kan sees på som en oversikt over kolonier som ennå ikke har oppnådd uavhengighet.

Problemet for kanak-befolkningen er at de utgjorde en minoritet allerede i 1950-årene, og at store deler av de europeisk-ættede innbyggerne hadde bodd i Ny-Kaledonia i flere generasjoner allerede. Det gjorde en kamp for løsrivelse vanskelig.

Utenlandsk innblanding

Da etterspørselen etter nikkel gikk opp og prisene føyk i været i 1960-årene, oppmuntret franske myndigheter migrasjon til Ny-Kaledonia for å sikre seg fortsatt kontroll over øygruppen. 

Nikkel-industrien står i dag for rundt én fjerdedel av alle arbeidsplassene i Ny-Kaledonia. Men nå er imidlertid nikkel-utvinningen havnet i trøbbel, ifølge The Wall Street Journal – gruvene er ikke lenger lønnsomme. 

Nedgangstidene kan ha bidratt til økt sosial uro og voldshandlingene de siste dagene.

For Frankrike har Ny-Kaledonia stor strategisk betydning, ikke minst i møte med Kina, som har ambisjoner om å utvide sin innflytelse i stillehavsområdet. Frem til midten av 1990-årene uførte Frankrike atomprøvesprengninger i Fransk Polynesia, en øygruppe enda lenger vest i Stillehavet. Med økende geopolitisk kamp om innflytelse, særlig mellom USA og Kina, er det ingen grunn til å tro at Paris vil gi slipp på sine brohoder, selv om de ligger ni-ti tidssoner unna det franske fastlandet.

Grupper som kjemper for et uavhengig Ny-Kaledonia får støtte fra Kina, ifølge franske eksperter som diskuterte situasjonen i podkasten Une semaine dans le monde hos France24 i helgen. 

Kina importerer en stor andel av nikkelen som utvinnes i Ny-Kaledonia, og ønsker trolig å posisjonere seg for å spille en rolle dersom øygruppen blir uavhengig. Den franske innenriksministeren Gérald Darmarin anklager dessuten Aserbajdsjan for å støtte de militante opprørsgruppene i Ny-Kaledonia. 

«Det er ikke fantasi, det er reelt. Regimer som Russland, Aserbajdsjan og Kina utnytter den minste svakhet i våre samfunn for å polarisere den offentlige debatten og for å skape kaos», sa Darmarin til France 24 i forrige uke. Aserbajdsjan kan være motivert av at Frankrike har vært en sterk støttespiller for nabolandet Armenia i kampen om kontroll over regionen Nagorno-Karabach.

Det er uklart hva Macron kan oppnå ved å dra til Ny-Kaledonia i den spente situasjonen der nå. Han reiser til Nouméa sammen med innenriksminister Darmanin. Presidenten har tatt til orde for å fremforhandle en ny avtale mellom dem som vil ha uavhengighet og dem som vil ha fortsatt fransk styre i Ny-Kaledonia. Han vil ha en slik avtale på plass i løpet av kort tid, noe som imidlertid virker helt urealistisk.

Les også:

Meninger: Macrons mislykkede Afrika-politikk