Tiden er moden for norsk fredsinnsats i Afrikas Great Lakes-region

Spenningene eskalerer nå mellom viktige land i området rundt de store sjøer i det sentrale Afrika, også kjent som Great Lakes region. Dette omfatter land Norge har hatt et nært forhold til. Etter det omstridte presidentvalget i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er det også behov for at nye aktører kommer på banen. Vinduet for en forsterket norsk innsats i regionen er nå.

Mens spenningene mellom de ulike landene i regionen primært har utspilt seg gjennom lavintensitetskonflikter og lokale militsgrupper, ser vi nå en bekymringsfull eskalering. Spenningene mellom Rwanda og Uganda har nådd et farlig høyt nivå. Uttalelser og tiltak på begge sider har bidratt til det. Rwandas president Paul Kagame har utplassert regjeringsstyrker nær den ugandiske grensen. Det er grunn til alvorlig bekymring. Det er også økte spenninger mellom Rwanda og Burundi.

Det regionale samarbeidet har nå nesten stanset opp. Samtidig er FNs rolle i regionen svekket. Arbeidet for å følge opp rammeverket for fredsbygging som FN fremforhandlet i 2003 og som alle land i regionen har undertegnet, det såkalte Peace, Security and Cooperation Framework (PSCF), har stått stille. Nå må det revitaliseres og bli brukt som grunnlag for å styrke samarbeidet mellom landene. FNs nye spesialutsending, den kinesiske ambassadøren Huang Xia, som begynte i jobben 1. april, må forventes å bidra til det. Han vil trenge aktive støttespillere.

Anstrengte relasjoner

Samtidig har det omstridte presidentvalget i DR Kongo skapt store utfordringer. Det har medført anstrengte relasjoner mellom flere av garantistene for rammeverket, de tradisjonelle vestlige aktørene i DR Kongo og regionen (EU, Frankrike, Belgia og til dels USA) og kongolesiske myndigheter. EUs sanksjonspolitikk overfor enkeltpersoner i DR Kongo har blant annet medført at ambassadøren er blitt bedt om å forlate landet. Nye sanksjoner ble nylig innført av USA. Dette vil påvirke disse landenes mulighet til å spille en sentral rolle.

Samtidig er den nye presidenten i DR Kongo, Felix Tshisekedi, i ferd med å revurdere relasjoner og allianser i regionen. Det er nå behov for aktører uten stormaktsinteresser og uten forhistorie og «bagasje» i regionen, men med et langvarig engasjement for Afrika økonomisk, politisk og bistandsmessig.

Et slikt engasjement trengs både for å bidra til de-eskalering bilateralt mellom flere av landene og å bidra til revitalisering av det regionale samarbeidet i samarbeid med FN. Her er Norge meget godt plassert til å kunne bistå, som en anerkjent og upartisk aktør på hele det afrikanske kontinentet.

Det er andre viktige grunner til et slikt engasjement. I 2017 var det flere flyktninger i DR Kongo enn noe annet sted i verden. FN beregner at 12,8 millioner mennesker i DR Kongo i dag har behov for humanitær hjelp og beskyttelse. I tillegg kommer omfanget av seksuell vold brukt som våpen i konflikt. Med en eskalering av konflikten i Øst-Kongo, ikke bare i omfang, men også gjennom mer etnisk basert vold flere steder, vil et slikt engasjement være enda viktigere.

Afrikas verdenskrig

Problemene i Øst-Kongo har sin bakgrunn i «Afrikas verdenskrig», den største og mest omfattende konflikten i Afrika, som utfoldet seg i DR Kongo. Den omfattet etterhvert ni naboland i det sentrale, østlige og sørlige Afrika og 25 opprørsgrupper. Krigen tok en foreløpig slutt i 2003. Etter fredsslutningen har konflikten vært konsentrert i Øst-Kongo, kjerneområdet for «verdenskrigen».

Med jevne mellomrom, når nabolandene og andre aktører har funnet det opportunt, har konflikten blusset opp igjen. Så langt har mer enn 5 millioner menneskeliv gått tapt og tallet på nye internflyktninger har tidvis vært større enn selv i Syria og Jemen.

Alle disse faktorene til sammen medfører migrasjon og hindrer i dag stabilitet og utvikling i hele regionen. Kombinasjonen av disse elementene gjør denne konflikten unik på det afrikanske kontinentet, og i realiteten også i global sammenheng.

Fredsbygging i regionen

Det internasjonale samfunnets tilnærming til DR Kongo har ikke vært nye fredsforhandlinger, men regionalt samarbeid og å søke å nøytralisere hver enkelt militsgruppe. Intensjonen var at en da kunne hindre at de ble brukt som stedfortredere av naboland og slik bidra til mer stabilitet i regionen.

Samtidig har mer samkvem på tvers av grensene, handel og økonomisk utvikling vært antatt å bidra positivt til fredsbygging. PSCF-rammeverket har derfor også en viktig utviklingsdimensjon. Det har vært jobbet for å promotere større utviklingsprosjekter som ledd i oppfølgingen av rammeverket, blant annet på infrastruktursiden, foreløpig uten store resultater. Tilsvarende har det også vært tatt initiativ når det gjelder en mer transparent forvaltning av naturressurser og utvinningsindustrier, uten vesentlig framgang. Det er behov for en ny giv i det regionale samarbeidet for å få mer fortgang i dette arbeidet.

Den politiske situasjonen i DR Kongo har påvirket tempoet i fredsbyggingsprosessen. En fastlåst situasjon gjennom de siste par årene førte tilslutt til valget 30. desember 2018. At landet har gjennomført et fredelig presidentvalg og har fått til en relativt stabil overgang til ny president for første gang i landets historie er et viktig fremskritt. Opptellingen vakte imidlertid bekymring. Etter at valgkommisjonen offentliggjorde resultatet 14. januar, kom det raskt frem at både den katolske kirkens 40 000 observatører og de lekkede tallene fra den uavhengige nasjonale valgkommisjonen i landet (CENI) viste at en annen kandidat hadde fått flest stemmer. Klagene, både til valgkommisjonen og landets høyesterett, ble ikke tatt til følge og president Felix Tshisekedi ble innsatt.

Den nye presidenten antas å være prisgitt støtten fra tidligere president Joseph Kabila. Allerede nå ser vi imidlertid spenninger mellom de to politiske lederne. President Tshisekedi annonserte et «Emergency Programme for the first 100 days» der han varslet flere reformer. Han lovet å bekjempe korrupsjon, øke transparens og stille flere til ansvar for sine handlinger. I tillegg har han tatt konkrete skritt for «å sementere den demokratiske fremgangen i landet», redusere spenninger og motsetninger og sette politiske fanger fra det siste årets protester fri. Dette er positive signaler. Tshisekedi har også varslet at han ønsker å revitalisere det regionale samarbeidet og PSCF-rammeverket.

Hva kan Norge gjøre?

Norge har langvarige bilaterale relasjoner med flere av landene som har forpliktet seg på PSCF-rammeverket: Uganda, Tanzania, Zambia, Sør-Sudan, Angola og Sør-Afrika. Fra norsk side har en den siste tiden også hatt gode relasjoner til Rwanda i FN-sammenheng. Dette gir gode forutsetninger for et forsterket samarbeid med landene i regionen.

Forholdet til DR Kongo har vært mindre aktivt, selv om landet har vært ansett som viktig, gitt dets størrelse og betydning for utviklingen på det afrikanske kontinentet. Dette endret seg noe med regnskogsprogrammet, med en omfattende bilateral avtale med landet for å hindre hogst av regnskog. Programmet har imidlertid stått stille etter mistanke om korrupsjon.

Med tildelingen av Nobels fredspris til Denis Mukwege er det nå en større vektlegging på situasjonen i DR Kongo i Norge. Statsministeren har også varslet et sterkere engasjement mot seksuell vold i konflikt i landet. Det er imidlertid spenningene regionalt og den politiske situasjonen i DR Kongo som nå gjør en forsterket norsk rolle mer aktuell. Det å kunne bidra til en de-eskalering av spenningsnivået mellom landene i regionen og samtidig bidra til en gjennomføring av noen av de viktigste tiltakene for fredsbygging vil være svært viktig. Kan en også støtte reformarbeidet i DR Kongo i denne sammenheng vil det ha positiv betydning for utviklingen i hele regionen. Tar Norge mer ansvar her, vil det utvilsomt også ha positiv innvirkning på sikkerhetsrådskandidaturet.

Det som skjer i DR Kongo og området rundt de store sjøer påvirker nemlig utviklingen i elleve naboland og store deler av det afrikanske kontinentet. Går det utforbakke, og det er det faktisk fare for, vil det ha store negative ringvirkninger. Gjennom mange små skritt i riktig retning, både i DR Kongo, og i arbeidet for fredsbygging i regionen for øvrig, kan en bidra til å hindre det. Det er i seg selv verdt en forsterket norsk innsats. Og vinduet for dette er nå.