– Penger er lite verdt om planeten vår dør

Vi sitter bak i Kivu Princess, hurtigferga som går mellom Goma og Bukavu, de to største byene øst i DR Kongo. Ombord sitter europeiske bistandsarbeidere og kongolesiske forretningsmenn, de samme som tjener på at verdens nest største regnskog hogges ned og tømmes for dyrebare mineraler og metaller.

Og så 26 år gamle Remy Zahiga, da.

– Det finnes mange bevis på at væpnede grupper bruker trekull til å finansiere virksomheten sin. Skogen, som tilhører oss alle, utnyttes og bidrar til å skaffe våpen, sier han.

26-åringen vet hva slags krefter han kjemper mot. For to år siden ble den unge klima- og miljøaktivisten tvunget til å forlate landet og opplevde å bli truet av et mektig selskap som hogde regnskog øst i landet for å selge trekull på markedene.

– Jeg flyktet til Malawi etter å ha fått dødstrusler. Nå forsøker jeg å holde lav profil.

Grønnkledte åser omgir havnen på øya Idjwi, hvor ferga legger til kai før ferden fortsetter mot Bukavu. En furet mann i en smal trebåt kommer raskt padlende og tilbyr de reisende bananer, tamarillo og grønnsaker.

Her, på en øy i Kivusjøen, på grensen mellom Rwanda og DR Kongo, vokste Remy Zahiga opp. Men på grunn av engasjementet han har for urbefolkningen på øya, kjenner han seg ikke lenger komfortabel med å gå i land.

– Jeg er de stemmeløses røst. Det settes ikke alltid like stor pris på, sier Remy med et skjevt smil.

Gorillaenes rike

Tett vegetasjon omgir grusveien som skjærer gjennom jungelen i Kahuzi Biega Nasjonalpark, rett utenfor millionbyen Bukavu. Det rasler i trærne og en duft av varm jord stiger opp mellom trekronene. Parken er et av Kongos største verneområder og hjem for den utrydningstruede lavlandsgorillaen, gorilla beringei graueri.

De er den største årsaken til at et fåtall turister fortsatt finner veien til konfliktherjede DR Kongo. De har også blitt selve symbolet på Afrikas regnskog. Men omsorgen for gorillaene og leveområdene deres, har en bakside, mener Remy Zahiga.

Skogen har blitt hans kamp, men han står ikke alltid på samme side som de offisielle nasjonalparkvaktene.

– Urbefolkningen har blitt presset ut, og deres kunnskap og deres engasjement blir ikke lyttet til. Det er velkjent at urfolk verner omkring 80 prosent av det som er igjen av jordens biologiske mangfold. Men de får ingenting for det. Vi må sørge for at urbefolkningen langs Kongoelven kan få sin stemme hørt og også får tjene på å beskytte regnskogen, sier han idet vi setter oss inn i baksetet i en hvit Jeep sammen med kamuflasjekledte parkvakter og ansatte ved det kongolesiske naturverninstituttet ICCN.

Solen står rett over oss på himmelen da jeepen stopper i skogkanten. En av parkvaktene tar fram en machete og begynner å hugge seg vei gjennom jungelen.

Gorillaturismen er parkens største inntektskilde og også av stor symbolsk verdi for hele regionen. I Rwanda og Uganda koster inngangsbilletten mellom 8000 og 15 000 kroner, mens eventyrlystne turister på den kongolesiske siden slipper unna med et par tusenlapper. For kongolesiske borgere koster det knapt 200 kroner å komme inn, men likevel er det forholdsmessig få kongolesere som har sett dyrene. Gorillasafari er framfor alt en fornøyelse forbeholdt rike turister.

Plutselig stanser guiden og løfter hånden.

– Ta på dere munnbindene, hvisker han.

Der, i en lysning, sitter en hunn, to små og den snart tjue år gamle sølvryggen.

Remy Zahinga tar fram kameraet sitt og begynner å fotografere jungelens ukronede konge. De majestetiske dyrene har blitt jaktet på og drevet vekk fra sitt habitat, og har en svært usikker fremtid. De siste årtiene har antallet østlige lavlandsgorillaer sunket med nesten 80 prosent, noe svenske forskere ved Naturhistorisk riksmuseum mener kan påvirke artens sjanse til å stå imot fremtidige sykdomsutbrudd og klimaforandringer.

En kamp mot klokken

Remy Zahiga er en av dem som har viet livet til å forsvare skogen – og menneskene som lever der. For tre år siden dro han i gang en kampanje i sosiale medier for å vekke oppmerksomhet om trusselen mot regnskogen.

– De fleste vet ikke hvor stor betydning Kongos regnskog har for klimaet. Da jeg studerte geologi lærte jeg mye om klimaendringene. Nå ønsker jeg å dele kunnskap om miljøødeleggelser, plyndring og de knusende konsekvensene av gruveindustrien her.

Den enorme sentralafrikanske regnskogen strekker seg over 1.7 millioner kvadratkilometer i seks land – Kamerun, Den sentralafrikanske republikken, DR Kongo, Republikken Kongo, Ekvatorial-Guinea og Gabon – og ansees med sitt skattkammer av artsmangfold som et av verdens viktigste skogområder. Her finnes flere unike pattedyr, fuglearter, fisker, reptiler og vekster som ikke finnes noe annet sted. Her lever skogsebraen okapi, dvergsjimpanser, skogelefant – samt de berømte fjellgorillaene som portretteres i filmen «I gorillaens rike».

Men rikdommen finnes også under det grønne skoglaget. Dyrenes habitat forsvinner i takt med at dyrebare mineraler og metaller hentes opp av jorden. Gummi – og palmeoljeplantasjer, trekullutvinning og industrielt landbruk invaderer alt i den sårbare naturen og vil – dersom man lytter til forskningsrapportene – føre til at jungelen i hjertet av Afrika kan være en saga blott om mindre enn hundre år.

Rovdrift og utvinning

Sist sommer kom nok et dødsstøt. Store arealer – et område som er like stort som nabolandet Uganda – ble lagt ut på auksjon for oljeboring. Landområdene kongolesiske myndigheter la ut på auksjon til høystbydende ligger spredt over hele landet, og noen av disse befinner seg i områder med unik regnskog og våtmark. Tre av landområdene går over sårbare torvmarker og minst tretten berører verneområder, inkludert Virunga Nasjonalpark, som står på UNESCOs verdensarvliste.

Dreneringen av DR Kongos torvland, som utgjør et globalt karbonlager, risikerer å føre til enorme utslipp av klimagasser. Ifølge en studie i tidsskriftet Nature ligger omlag 30 milliarder tonn karbon lagret i jorden, hvilket tilsvarer noe sånt som tre år med globale utslipp.

Oljereservene er regnet til 22 milliarder fat olje og 66 milliarder kubikkmeter naturgass, ifølge kongolesiske myndigheter. Og det er ikke første gang landet forsøker å selge rettigheter til oljeleting. Ifølge WWF har det blitt gjort lignende forsøk siden 2007, men dette har møtt kraftige protester. I september i fjor publiserte Greenpeace en rapport som viser at oljeauksjonen ble igangsatt uten lokalsamfunnets viten og samtykke. Flere organisasjoner advarer om at bestemmelsen kan få katastrofale konsekvenser for klimaet. Kongolesiske myndigheter forsvarer salget med at det vil gagne landets økonomi, men Remy Zahiga kjøper ikke argumentene om at oljeutvinning skal løfte befolkningen ut av fattigdom.

– Nei. Menneskene som bor i gruveområdene lever i ekstrem fattigdom. Inntektene deles ikke med lokalbefolkningen, men blir hos investorer, politikere og andre profitører, sier han.

Taler de glemtes sak

Og dette vet Remy Zahinga bedre enn noen annen.

Han bruker all sin ledige tid på å reise dypt inn i jungelen, ofte flere dager til fots eller3 bakpå en motorsykkel for å skrive ned vitnesbyrd fra mennesker som blir påvirket av3 klimaforandringer, skoghogst og gruvedrift. Men paradoksalt nok også av innsatsen for å verne naturen. Rapporter om overgrep mot urfolksgrupper, tvangsforflytninger og utbredt diskriminering møtes gjerne med taushet, mener Ramy Zahinga.

– Urbefolkningene er ofte marginaliserte og har ingen tilgang til skole eller helsehjelp. Arbeidsledigheten er også mye høyere i disse folkegruppene. Selv på internasjonalt nivå er det mange som ikke vet at det faktisk finnes mennesker som lever i Kongos urskoger. Hvor ofte ser man urfolk herfra representert under FNs klimatoppmøter? spør han retorisk.

Remy Zahiga prater ivrig og engasjert om omverdenens ansvar, om plyndringen oljeselskapene står for, og om sviket mot dem som rammes aller hardest av klimakrisen. Men når samtalen kommer inn på hans egne opplevelser og livet utenfor aktivismen, blir han stille og sjenert. Når jeg spør om han har familie, begynner han å le.

– Nei, ikke ennå. Kjæresten min og jeg vil vente litt med å gifte oss, sier han. Det er tydelig at han trives best ute i felt, blant mennesker hvis stemmer som han sørger for at blir hørt. Han lyser opp, ler og klemmer barna når vi besøker en by like ved gorillareservatet i Kahuzi-Biega. Størsteparten av bybefolkningen tilhører urfolket, de som ofte kalles pygmeer. Selv benytter de også gjerne den betegnelsen, forklarer Remy Zahiga på veien dit.

Ingen plass for urfolket

Felix Chiza, en ung mann i tyveårene inviterer oss inn til seg og forteller at det var hit slektningene hans ble tvangsflyttet da landområdene deres ble nasjonalpark i 1970.

– I snart femti år har vi drevet en prosess for å få tilgang til våre opprinnelige områder. Vår måte å leve på står ikke i strid mot naturvernet, snarere tvert imot. Siden uminnelige tider har vi beskyttet gorillaer og andre dyr i skogen, men nå får vi ikke engang utføre vår tradisjon med å samle medisinvekster, sier han.

Han forteller at nesten ingen barn går på skole og at jorden rundt byen, er utleid. Inntektsmulighetene er få, nesten ingenting fra gorillaturismen kommer befolkningen til gode. Om oljeutvinningsplanene vet han ingenting.

– Vi ønsker bare å få ta del i naturvernsarbeidet. Forfedrene våre har levd her i mange generasjoner og vi har alltid tatt vare på gorillaene, dyrelivet og naturen, sier han.

Det viktige engasjementet

Den svenske klimaaktivisten Greta Thunbergs engasjement har fått ringvirkninger selv i de kongolesiske skoger. For Remy Zahiga, som fører en ensom kamp mot Goliat, betyr støtten fra klimaaktivister rundt om i verden enormt mye.

– Fridays for future-bevegelsen har gitt oss styrke til å fortsette. Men man må huske at klimaaktivisme ser veldig annerledes ut her enn i Europa. Vi kan ikke streike eller sette opp veiblokkeringer, da blir vi arrestert. Det er også veldig vanskelig å engasjere folk i klimaspørsmål når de ikke engang har noe å spise den dagen.

Remy Zahiga snakker flere språk og lærte seg engelsk på egenhånd for å enklere kunne nå ut med sitt budskap. Nå samarbeider han med flere internasjonale organisasjoner, besøker skoler og planter trær. Han reiser ofte til avsidesliggende steder for å samle vitnesbyrd om hvordan klimaendringene påvirker vanlige folks hverdag.

Men blir han aldri sliten?

– Jo, og da går jeg ut i skogen og setter meg. Naturen har bestandig gitt meg inspirasjon og styrke, og det er der jeg henter meg inn igjen. Jeg skriver poesi, sier han.

Han forteller at det er vanskelig å få med seg ungdom i kampen for skogen. Konflikt og mangel på framtidsutsikter, fattigdom og arbeidsløshet, gjør at miljøkampen ofte havner i skyggen.

– Det er så mange utfordringer allerede. Klimakrisen oppleves ikke like akutt for de fleste, selv om vi allerede nå ser at folk rammes av tørke, oversvømmelser og uforutsigbar nedbør. Truslene mot dem som forsvarer regnskogen gjør også at mange nøler med å engasjere seg. Bare det å reise med utenlandske journalister medfører risiko, forteller Remy Zahinga.

– Men vi må fortsette! Vi må få den unge generasjonen til å forstå at penger ikke kommer til å være noe verdt hvis planeten er død.

• Denne saken er en samproduksjon med det svenske magasinet OmVärlden.