Antibiotikaresistens er en langsom epidemi som skyller over oss

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Øyunn Holen

Spesialist i infeksjonssykdommer og feltarbeider for Leger Uten Grenser

I akuttmottaket på traumesykehuset til Leger Uten Grenser i Mosul, Irak, kommer det inn en ti år gammel gutt. Han har brudd i begge ben etter å ha blitt overkjørt av en minibuss.

Det ene bruddet er åpent, og prøver viser at benet er infisert med tre ulike multiresistente bakterier.

80 prosent av alle pasientene som får behandling ved traumesenteret har infeksjoner med multiresistente bakterier. Og muligheten til å gi effektiv antibiotika-behandling er begrensede.

Gjelder ikke bare Irak

Når man ser på et verdenskart over forekomsten av resistente bakterier, er de mange blanke feltene slående. De befinner seg stort sett i de fattigste delene av verden.

Det meste av det afrikanske kontinentet er blankt. Her vet vi lite om hvorvidt bakteriene er resistente eller ikke. I et land som Kongo, er barnedødeligheten skyhøy. Og hvert tredje barn som fikk bakterieinfeksjon i blodet døde på vårt sykehus i Bukavu i Øst-Kongo.

En studie av bakteriene som forårsaker disse alvorlige infeksjonene hos barna, viste at de vanligste bakteriene var resistente mot antibiotika-typene som Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler ved slike infeksjoner.

Antibiotikaene som ble gitt, var ikke virksomme. Den viktigste feilen personalet på sykehuset gjorde var altså å følge WHOs anbefalinger for antibiotika-valg. Men det visste de ikke. Dette var første gang man undersøkte om bakteriene var resistente i dette området.

Også i mange mellominntektsland er oversikten mangelfull. Antibiotika-resistens er en langsom epidemi som skyller over oss. Problemet er stort og økende. De få studiene som finnes fra fattige land tyder på at det er her problemene er størst, og langt verre enn vi først trodde.

Tilbake i Mosul

I Mosul måtte legene gi tapt, selv om de forsøkte å behandle med det som fantes av antibiotika, og i tillegg tok fram gammel antibiotika, tidligere forkastet på grunn av alvorlige bivirkninger. Etter fem uker og åtte operasjoner måtte de amputere benet. Men gutten overlevde.

Resistente bakterier kjenner ingen landegrenser. Samtidig dør mange av mangel på antibiotika. Andre får ikke riktig behandling. De kjøper medisiner av dårlig kvalitet fra ukvalifiserte personer, fordi de ikke har råd til å søke legehjelp.

Mangel på antibiotika og for lettvint tilgang til antibiotika er to sider av samme sak. Begge skyldes mangel på helsetjenester av tilstrekkelig kvalitet.

Løsningene

Tilgang til helsetjenester av kvalitet i fattige land er en forutsetning for at problemet med antibiotikaresistens ikke blir like stort hos oss.

Det er mulig å snu utviklingen. Men det krever handling. Storbritannia fikk bukt med den høye forekomsten de hadde av bakterietypen MRSA for et par tiår siden, ved gode smitteverntiltak i helsetjenesten og begrensninger i antibiotika-bruken.

De viktigste tiltakene er forebygging av infeksjoner, god diagnostikk som gir riktig behandling – og dermed unngår overforbruk og feilbruk av antibiotika.

WHO kan ikke lenger gi universelle globale anbefalinger for antibiotikabehandling. Resistens-situasjonen lokalt må være kjent for å kunne gi anbefalinger om hvilke typer antibiotika som kan brukes.

Her i Norge mangler det globale perspektivet helt i omtalen av antibiotika-resistens i den siste helsemeldingen.

Antibiotikaresistens ser heller ikke ut til å ha den prioriteten det bør ha hos Norad, nemlig være i fokus i all helsebistand. De ser ikke ut til å ha forstått at antibiotikaresistens er verst i de fattigste områdene av verden, og at det viktigste tiltaket er bedre tilgang på god behandling.

Norge er en sterk stemme i en rekke internasjonale fora rundt antibiotikaresistens. Men slike fora mangler et reelt globalt fokus, og fattige land glemmes helt.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.