– Helt klart at mandatet ble overskredet

«Mange hevder i dag at det ville vært bedre om det aldri hadde vært noen militær intervensjon i Libya. Det er historieløst», skriver FN-veteranen Ian Martin i sin ferske bok.

Tolv år er gått siden FNs sikkerhetsråd for første og hittil siste gang ga mandat til å bruke militærmakt for å beskytte sivile som risikerte å bli massakrert av sine egne makthavere. 19. mars 2011 falt de første bombene over Libya, hvor diktatoren Muammar al-Gaddafis styrker var klare til å angripe demonstranter og opprørere i byen Benghazi.

– Det kunne ha blitt veldig stygt i Benghazi og andre steder. Det var gode grunner til å intervenere for å hindre det som sannsynligvis ville ha skjedd, sier Martin.

Han er uenig med dem som i ettertid har hevdet at truslene mot de sivile ikke var reelle, og at Gaddafi kunne ha videreført et stabilt, om enn brutalt styre, hvis ikke Natos jagerfly hadde blandet seg inn.

– Mest sannsynlig ville situasjonen ha utviklet seg til en langvarig borgerkrig, sier Martin, som nylig var i Oslo for å snakke om sin bok om den militære intervensjonen i Libya i 2011.

Vil motsi etablerte oppfatninger

Den britiske FN-veteranen brukte hjemmekontoret under koronapandemien til å skrive boken «All Necessary Measures? The United Nations and International Intervention in Libya», der tittelen viser til formuleringen «alle nødvendige midler», som brukes i resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, og som innebærer grønt lys for militær maktbruk.

I april 2011 ble Martin rådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-moon med ansvar for å planlegge arbeidet med å gi nødhjelp og å stabilisere Libya etter intervensjonen. Da opprørerne overtok kontrollen i hovedstaden Tripoli, dro Martin til Libya som generalsekretærens spesialrepresentant (SRSG). Der etablerte han den politiske FN-operasjonen Unsmil, som fortsatt eksisterer, med mandat fra Sikkerhetsrådet.

Martin ønsker med boken å motsi noen etablerte oppfatninger om Libya-operasjonen som ifølge ham ikke stemmer. En av dem er at det kun var noen få vestlige land som insisterte på å bruke militærmakt mot Gaddafi, og at deres mål fra begynnelsen av var å gjøre slutt på hans 40 år ved makten.

– Arabiske land, som Qatar, presset på for en intervensjon, det samme gjorde sivilsamfunnet, som ledd i den arabiske våren, sier Martin.

Han viser til at Frankrike og Storbritannia gikk i bresjen for å gripe inn militært, men at det opprinnelige motivet ikke var å gjennomføre regimeskifte.

– Den russiske fremstillingen er at de vestlige landene hadde bestemt seg for å styrte Gaddafi. Det er ikke riktig, sier Martin, som minner om bakgrunnen:

Det internasjonale samfunnet fryktet massakrer som i Rwanda i 1994 eller i Srebrenica i 1995, hvor FN fikk massiv kritikk for ikke å ha grepet inn. Samtidig sto Libyas naboland midt oppe i en politisk omveltning, der autoritære ledere i Egypt og Tunisia nettopp var blitt tvunget til å gå av. Opprøret i Libya utviklet seg raskt, og omverdenen reagerte på hendelsene uten å ha full oversikt over dem.

– Det er feil å se tilbake og hevde at det forelå grundige overveielser bak responsen. Regimeskifte ble imidlertid raskt et mål for Frankrike og Storbritannia, påpeker Martin.

Brudd på mandatet

Resolusjon 1973, som ga mandat til å bruke militærmakt for å beskytte sivile i Libya, ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd 17. mars 2011. Det var overraskende, blant annet for den norske regjeringen, at Russland ikke nedla veto. I stedet avsto vetomaktene Russland og Kina fra å stemme, i likhet med tre valgte medlemsland, deriblant Tyskland.

En uke senere var norske jagerfly i luften over Libya for første gang. De slapp i alt 588 bomber over landet, og sto for hele ti prosent av alle luftangrepene under Nato-operasjonen.

Russland og Kina anklaget tidlig Nato-landene for å misbruke Sikkerhetsrådets mandat til å styrte Gaddafis regime. En kommisjon som i 2018 evaluerte Norges innsats i Libya-operasjonen, konkluderte med at operasjonen ikke brøt med folkeretten ved å gå ut over mandatet. Der heter det at å svekke Gaddafis militære slagkraft var ledd i å beskytte sivile, og at hans fall, samt at han ble drept av opprørerne i oktober 2011, var en konsekvens av denne svekkelsen.

Ian Martin er uenig med den norske kommisjonen.

– Det er helt klart at mandatet ble overskredet, sier Martin, som deler operasjonen inn i tre faser.

I første fase gikk den ut på å hindre Gaddafi i å gjenerobre kontroll i byer som Benghazi og Misrata og dermed slå ned på protestene mot ham, noe som ifølge Martin var klart innenfor FN-mandatet. I fase to begynte Nato å støtte opprørerne, anført av Det nasjonale overgangsrådet (NTC), i deres kamp for å innta hovedstaden Tripoli. Det lyktes de med i august 2011, da fase tre ble innledet, og Nato støttet NTC i kampen for å få kontroll over byene hvor Gaddafi-lojalister holdt stand.

– Det er vanskelig å si nøyaktig når linjen mellom beskyttelse av sivile og regimeendring ble krysset, men det er helt klart at den ble overtrådt, sier Martin.

Han viser også til det han mener var et enda tydeligere brudd på mandatet, nemlig at flere land sendte spesialsoldater til Libya og våpen til opprørsstyrkene uten å melde fra om dette til FNs sikkerhetsråd.

– Dersom man hadde visst hvordan militæroperasjonen ville bli gjennomført, ville mandatet aldri ha blitt vedtatt av FNs sikkerhetsråd, sier Martin.

Fredsløsning mulig?

Samtidig med at Norge gikk med i militæroperasjonen, var norske diplomater i gang med å legge til rette for hemmelige fredssamtaler mellom Gaddafi-regimet og NTC. Utsendinger fra norsk UD var i Tripoli da bombingen begynte, og måtte evakueres til Tunisia. Partene møttes senere i Norge, og forsøket på å finne en løsning pågikk frem til juli 2011.

Fem statsledere forsøkte på vegne av Den afrikanske unionen (AU) å megle i konflikten, men måtte avlyse sin planlagte reise til Tripoli 20. mars på grunn av bombingen, som startet dagen før. Ian Martin er ikke så opptatt av om denne reisen kunne ha endret historiens gang, men han er kritisk til hvordan de sentrale aktørene i militæroperasjonen behandlet AUs fredsfremstøt.

– Det er ingen tvil om at Frankrike og Storbritannia undergravde meglingsforsøkene og urettmessig mente at AU var mest opptatt av å holde Gaddafi ved makten, sier Martin.

FNs daværende spesialutsending Abdel-Elah Al-Khatib forsøkte også å megle mellom partene, og ifølge Martin kunne det vært håp om en politisk løsning dersom fredsfremstøtene var blitt koordinert. Norge alene kunne ikke ha fremforhandlet en avtale mellom partene, påpeker han.

– En forhandlet løsning ville ha forutsatt stort politisk press på hver av partene, og Norge var ikke i posisjon til det, sier Martin. Frankrike, som allerede tidlig i mars 2011 hadde anerkjent NTC som Libyas legitime makthavere, burde sammen med briter og amerikanere ha presset frem forhandlingsvilje på opprørssiden, noe de ikke gjorde. Sør-Afrikas daværende president Jacob Zuma, den eneste som hadde direkte kontakt med Gaddafi, kunne på vegne av AU ha lagt press på diktatoren.

– Det avgjørende spørsmålet var om Gaddafi var villig til å gå av og å reise i eksil, noe ingen greide å avklare, sier Martin.

Våpenspredning

Martin slår tilbake mot nok en etablert forestilling om landene som deltok i Libya-operasjonen, nemlig at de ikke la planer for hva som skulle skje etterpå. Han fikk selv ansvaret for FNs planlegging fra april 2011, men støtte på særlig én stor utfordring da det libyske samfunnet skulle gjenoppbygges etter Gaddafi.

– Det var ingen planer for hva vi skulle gjøre med alle de væpnede gruppene, og det var heller ingen tilsvarende, tidligere situasjoner vi kunne trekke veksler på, sier Martin. Gaddafi hadde holdt seg med en privat sikkerhetsstyrke, mens den nasjonale hæren var uten slagkraft. Etter Gaddafis fall var nye, væpnede grupper oppstått, noen av dem var islamistiske, og de fikk våpen fra ulike utenlandske støttespillere. Frankrike, Storbritannia, Qatar og De forente arabiske emirater (UAE) var de viktigste våpenleverandørene.

– Disse landene hadde hovedansvaret for at denne ekstreme situasjonen oppsto og skapte de problemene Libya fortsatt sliter med i dag, sier Martin.

Ved hjelp av Unsmil, som Martin ledet frem til oktober 2012, gjennomførte Libya et valg i juli 2012, noe kritikerne i etterkant hevder var for tidlig, og at det skjedde etter påtrykk fra vestlige land. Det avviser Martin.

– Det var fullt og helt en libysk beslutning, som ble tatt til og med før Gaddafi falt. Både sivilsamfunnet og politikerne var fast bestemt på å ha valg så tidlig som mulig for å etablere et legitimt styre, sier Martin.

R2P-prinsippet

Valget var vellykket, men etterpå gikk det utforbakke med Libya, hvor det brøt ut ny borgerkrig, og hvor to rivaliserende maktsentra har delt landet mellom seg, i tillegg til at en rekke væpnede aktører har hatt kontroll i større eller mindre områder. En våpenhvile ble inngått i 2020, men et valg som skulle vært gjennomført i desember 2021, er ennå ikke avviklet.

Aktuell bok

Ian Martin

All Necessary Measures? The United Nations and International Intervention in Libya

Hurst 2022, 224 sider

Menneskerettighetssituasjonen er kritisk – en rekke representanter for sivilsamfunnet er drept eller fengslet. De siste ukene har det særlig rammet kvinnelige aktivister, ifølge Abdoulaye Bathily, som nå leder Unsmil og rapporterte til Sikkerhetsrådet i slutten av februar.

Libya-resolusjonen i 2011 var tuftet på det såkalte R2P-prinsippet, ansvaret for å beskytte sivile, som ble knesatt av FNs generalforsamling i 2005. Gjennomføringen av resolusjonen, og den påfølgende splittelsen i Sikkerhetsrådet om Libya-aksjonen, har ført til at hele prinsippet havnet i vanry, og en tilsvarende resolusjon om å beskytte sivile med militærmakt, vil neppe igjen bli vedtatt.

– Det er trist å se demonstranter mot militærregimet i Myanmar holde opp plakater med «R2P», med håp om at det internasjonale samfunnet griper inn, sier Martin.

Han beklager at landene som intervenerte i 2011, ikke reflekterte over hvordan Nato-operasjonen ville påvirke hele Nord-Afrika og Sahel-området. Våpen og væpnede grupper har spredt seg fra Libya til nabolandene, mens menneskesmuglere bruker Libya som transittland for migranter som vil til Europa. Nato-operasjonen kan ha bidratt til å styrke den afrikanske oppfatningen av at vestlige land ikke tar Afrika med på beslutninger som gjelder dem.

– Men jeg er uenig i påstanden om at Libya burde vært Afrikas ansvar alene. Mange libyere så hvordan Gaddafi strødde penger ut over Afrika, noe som gjorde dem mistroiske til AU, sier Martin.

Han ledet Amnesty International før han gikk inn i FN og ble med på den globale oppturen for demokrati og menneskerettigheter fra tidlig i 1990-årene. Nå ser veteranen temmelig mørkt på verdenssituasjonen.

– Ukraina, Taiwan, Sørkinahavet, Iran, Nord-Korea og India-Pakistan. Risikoen for konflikt mellom atommaktene er økende, fastslår Ian Martin.