Slik når de fram til de mest sårbare

En hvit firehjulstrekker med blå FN-logo snirkler seg fram. Hjelpearbeiderne er på vei fra feltoppdrag tilbake til basen i Kaga Bandoro, sentralt i Den sentralafrikanske republikk.

Siden 2013 er hundretusener tvunget på flukt her. Hele landsbyer er brent ned, kvinner voldtatt og barn rekruttert til væpnede grupper. Nå kniver minst tre ulike militsgrupper om makt – bare i dette ene distriktet. Veien FN-bilen kjører på er hovedfartsåre sørover i landet, men ligner mest en kjerrevei. Sola er på vei ned. Så smeller det.

Bangui, et merkelig sted

Kvelden før, sitter vi med Flyktninghjelpens landdirektør i bakhagen til Hotel Ledger i hovedstaden Bangui. Sammen med den franske ambassaden og den internasjonale flyplassen – der titusener søkte tilflukt i 2014 – fungerer hotellet som evakueringspunkt for diplomater og hjelpearbeidere om situasjonen igjen skulle spinne ut av kontroll.

Det er et merkelig sted.

Utenfor resepsjonen møter vi seks tungt bevæpnede soldater bakpå en militær pick-up, og ved baren sitter tre godt sminkede kvinner overfor det som kan være en libanesisk diamanthandler. Vi finner oss en stille krok.

– Den sentralafrikanske republikk er en failed state, sier David Manan.

Skjønt, helt alene er vi ikke her heller. Noen bord bortenfor sitter en gruppe dresskledde menn, kanskje økonomer fra Verdensbanken – og det er umulig å ikke legge merke til den russisktalende mannen som går hvileløst frem og tilbake ved bassenget. Han snakker dempet i en satellitt-telefon og kunne lett hatt rollen som Janus, James Bonds motspiller i filmen GoldenEye.

Selv er Flyktninghjelpens landdirektør fra Elfenbenskysten.

– Dette er det mest krevende landet jeg har jobbet i. Som afrikaner er jeg sjokkert over forholdene her. Jeg har tidligere jobbet i DR Kongo, men der finnes det i hvert fall et håp. Her trengs det en Marshallplan, sier Manan.

Dette er landet der en dansk dokumentarfilmskaper kunne kjøpe seg diplomat-akkreditering, der Air France så vidt slipper av og henter passasjerer før de flyr videre, der det kun er 16 bensinstasjoner – og ingen banker utenfor hovedstaden.

– Det er vanskelig å finne et annet land i verden der en så stor andel av befolkningen lever i en konstant krisesituasjon, sier Manan.

Kleptokrati, satt i system

I «Making sense of the Central African Republic» påpekes det at det frodige landet midt i Afrika har en dyster historie. Tross rik natur, lever 7 av 10 sentralafrikanere i dyp fattigdom – og landets skiftende lederskap må ta sin del av skylda, ifølge boka:

President Jean-Bédel Bokassa, som tok makta ved et statskupp i 1966, var en innovatør i å tilrane seg landets rikdommer. Men også de som kom etter «keiseren» skal ha systematisert kunsten å fylle egne lommer: «Flere afrikanske land har lignende erfaringer etter kolonitiden, men man skal lete hardt for å finne noe som er sammenlignbart med Den sentralafrikanske republikk».

– Her finnes gull og diamanter, naturressurser som kunne bidratt til utvikling. I stedet pågår en humanitær krise som er minst like ille som den i Jemen eller den i Syria.

I 2016 ble det avholdt valg, og en fredsavtale ble inngått mellom 14 opprørsgrupper og regjeringen i februar i fjor. Men lite av det som står i avtalen blir overholdt, så nå forsøker 13 000 FN-soldater å håndheve lov og orden, med vekslende hell.

– Myndighetene kontrollerer mindre enn 30 prosent av landområdene i Den sentralafrikanske republikk. Resten av landet er preget av ulike militsgruppers kamp om makt og ressurser, sier Manan.

For humanitære aktører betyr den spente situasjonen økte kostnader. Bensin må fraktes til felt, og dårlig infrastruktur sliter på bilparken. Det trengs vakthold og piggtrådgjerder og satellitt-telefoner. Flyktninghjelpens leder drifter en kompleks humanitær operasjon der alt, absolutt alt, må dobbeltsjekkes og så sjekkes igjen.

For hver hundrelapp organisasjonen bruker her, går 35 kroner til logistikk og sikkerhet. Og David Manan må holde tunga rett i munnen når han sender sine ansatte langt inn i militsgruppenes operasjonsområder.

– Når 70 prosent av landområdene er utenfor myndighetskontroll, er det umulig å jobbe uten å være i dialog med væpnede grupper. Noen steder er det faktisk disse grupperingene som er «styresmaktene». Vi må forklare dem hvorfor vi er i «deres område» og tydeliggjøre at vi er upartiske. Det handler om sikkerhet for våre ansatte - og for de vi er her for å hjelpe.

To okser, og et godt liv

Dagen etter sitter jeg i et propellfly fra UN Humanitarian Air Service mot Kaga Bandoro. Under oss ser vi urørt natur, og nesten helt siden flyet forlot Bangui har vi sett ned på det mektige grønne landskapet myndighetene ikke kontrollerer.

Vi vet at Nana-Grébizi-distriktet huser minst tre militsgrupper, at det er «risk level» fire av fem her, men ikke at det kun er få timer til en FN-bil skal bli beskutt der nede.

Piloten legger kraftig over. Flyet går inn for landing, dunker i bakken og ruser bortover mellom strå-hyttene.

Vi har landet midt i en flyktningleir.

Langs «rullebanen» står det tungt bevæpnede FN-soldater. Bortsett fra en gjeng små fotballspillere virker de fleste andre uanfektet av det hvite flyet og landcruiserne fra ulike hjelpeorganisasjoner i enden av landingsstripa.

Flyktninghjelpens Områdeansvarlig Minata Coulibaly ønsker velkommen. Bistandsaktuelt skal få henge på når hun, Giverkoordinator Pauline Krawielicki og resten av teamet skal i felt for å sjekke at hjelpen når dem som trenger den mest. Men, mer enn 300 «sikkerhetshendelser» i 2019 gjør Den sentralafrikanske republikk til et farlig land å drive hjelpearbeid:

Minst fem bistandsarbeidere ble drept i fjor - og hver sjette «sikkerhetshendelse» skjedde akkurat her.

Mindre enn en time senere sitter vi overfor Jean-Marc Ndakodou. Sammen med familien har han vært på flukt i snart syv år. Da Séléka-militsen kom til landsbyen deres, flyktet de ut i bushen. Nå bor de her i Lazare-leiren for internt fordrevne.

– Før levde vi et godt liv, jeg kunne forsørge familien, sier Ndakodou.

Og hjemstedet? Det ligger bare 10 kilometer herfra.

Ndakodou forteller at han eide to okser, dyrket korn, maniok og peanøtter.

– Så kom Séléka, sier ti-barns-faren.

Nå lever familien i utkanten av en delt by. Kristne på den ene siden av elva, muslimer på den andre – skilt av en bro der FN-styrken Minusca søker å skape stabilitet etter syv år med unntakstilstand.

Da den hovedsakelig muslimske Séléka-koalisjonen feide gjennom landet og tok makten i Bangui i 2013, førte det til gjengjeldelser fra hovedsakelig kristen Anti-balaka-milits. Volden handlet egentlig ikke om religion, men om ulikhet:

Om ekstreme forskjeller i et enormt ressursrikt land - der maniok og bananer er lett tilgjengelig, men der republikkens ledere på utspekulert vis har fylt egne lommer i tiår etter tiår.

Helt siden frigjøringen fra Frankrike, er regionale-, etniske- og religiøse skillelinjer brukt i et maktpolitisk spill der folk flest er den store taperen. Jean-Marc Ndakodou forteller at huset hjemme i landsbyen ble brent.

– Vi kan ikke dra tilbake nå. Alt er ødelagt

Han sier militsgrupper fortsatt opererer i området, men at de føler seg litt tryggere her, i nærheten av Minusca-basen.

– Vi prøver å dyrke jorda, men vi er for mange. Alle som bor her i leiren har mistet alt. Og det er vanskelig å leve så tett på hverandre, med så knappe ressurser.

Ndakodou og de andre i Lazare-leiren er ikke alene om å ha det vanskelig, ifølge Verdensbankens rapport «Priorities for ending poverty and boosting shared prosperity»:

For mer enn 70 prosent av befolkningen i Den sentralafrikanske republikk lever i dyp fattigdom.

Og mange steder tilbys helsetjenester og utdanning kun av hjelpeorganisasjoner.

Murer, ikke soldat

Sola står lavt når vi svinger inn på tunet til Ecole Sainte Thérèse, men for Flyktninghjelpens team er ikke arbeidsdagen over. Her skal de møte unge som er del av et prosjekt organisasjonen drifter med penger fra fondet Education Cannot Wait.

Flyktninghjelpen støtter sivilbefolkningen med mat, husly, vann- og sanitærtjenester - men det er utdanning som er den norske organisasjonens hovedprioritet her i Nana-Grébizi-distriktet. Å sikre godt samspill mellom kortsiktig nødhjelp og langsiktig utdanningsinnsats er noe av det aller viktigste, forklarer Pauline.

– Ofte er utdanningsbistand noe man tar fatt på når konflikten er over. For oss er utdanning en integrert del av det humanitære arbeidet, mens krisen enda pågår.

Mange tusen barn og unge skal ha blitt rekruttert av væpnede grupper her siden 2013. Landets myndigheter har siden tilsluttet seg FNs «barnesoldat-traktat», og så mange som 12 000 barn skal være hentet ut av militsgruppene. Men selv om parlamentet jobber for å få på plass en lov som kriminaliserer slik utnyttelse av barn, er det fortsatt stor fare for re- og ny-rekrutteringer, ifølge FN-rapporten Children and armed conflict.

I tillegg til yrkesopplæring, skal ungdomprosjektet Flyktninghjelpen har her sikre at de som har mistet skolegang ikke utsettes for overgrep eller rekrutteres av militsgrupper, forklarer Pauline. I et av klasserommene sitter gutter og jenter foran nyinnkjøpte symaskiner, utenfor jobber en gjeng tenåringer med grunnmuren til sin egen skolebygning.

– Jeg skal bli murer, sier Christian Gonokombo.

18-åringen er fra en annen provins, men konflikten førte ham vekk fra hjemstedet etter at foreldrene døde. Nå bor han i Kaga Bandoro og forteller at han håper kurset skal skaffe ham et levebrød - slik at han kan forsørge kona og sønnen på to.

– Uten denne muligheten vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Kanskje bare dyrket jorda. Murerkurset gir helt andre muligheter og er verdifullt for oss som ikke har gått på skole de siste åra. Nå vil jeg bidra til gjenoppbyggingen her i Kaga, sier Gonokombo.

Séléka, og Anti-balaka

Vi har ikke vært på skolen en halvtime når Områdeansvarlig Minata Coulibaly sier vi må dra.

Det er ikke lurt å oppholde seg på samme sted for lenge, og sola er på vei ned. I det vi passerer det sønderskutte «kommunehuset» spør jeg hvorfor yrkesopplæring er så viktig her.

– Mange har mistet flere år med skolegang. Uten et framtidshåp kan de lett bli ofre for rekruttering fra militsgrupper. Blant ungdommene vi akkurat møtte var det flere som har vært rekruttert av Séléka eller Anti-Balaka, sier Minata.

– Tidligere Séléka- og Anti-Balaka-soldater i samme klasse?

– Ja, nesten alle de væpnede grupperingene i dette landet har brukt barn. De lager mat, vasker klær eller er budbringere. Både i sy-klassen og i murerklassen var det ungdom som har vært i Sélékas eller Anti-Balakas rekker. Det er ekstremt viktig at vi nå gir disse ungdommene troen på at det finnes en annen vei, at de kan re-integreres i samfunnet.

Kursene er for unge mellom 16 og 18 år. Minata forklarer at ungdommen får tilbud om seks måneders sy- eller snekkerkurs, og at de i tillegg kan ta murer- eller jordbruksvalgfag.

– Denne skolen trengte en ny bygning, så her får de en unik mulighet til praktisk trening ved å bygge sitt eget klasserom.

Siden mange har huller i sin grunnskoleutdanning, begynner kursene med enkel matte, samt lese- og skrivetrening.

– Slik blir de bedre rustet for å få seg arbeid eller starte egen virksomhet. Når kurset er ferdig oppfordrer vi dem til å gå sammen i grupper, skape små fellesskap. Håpet er at det skal gjøre dem i stand til å skape seg et levebrød.

Morgenstemning, idyll

Neste morgen står vi grytidlig opp for å reise sørover mot byen Dekoa. Kaga Bandoro er i ferd med å våkne til liv, men det er én som snart skal legge seg. Den pakistanske Minusca-soldaten har stått vakt gjennom natta og fra tårnet bak de høye murene i FN-leiren har han god oversikt. Han ser fiskerne nede ved elva og kyrne som gomler gress bortenfor.

– Det har vært en rolig natt, sier han og smiler.

I det vi forlater leiren ser vi barn på vei til skolen, mat som kokes over åpen ild, og røykteppet som har bredt seg ut. Når morgenlyset trenger gjennom tretoppene, fremstår Kaga Bandoro som ren idyll. Men så tikker det inn en urovekkende WhatsApp-melding fra Flyktninghjelpens sikkerhetsansvarlige. En FN-bil er angrepet av milits, rett sør for byen.

En kule streifet hodet til en av hjelpearbeiderne. Sjåføren ble truffet i en arm.

«... Angrepet skjedde mellom Kaga og Ndomete. Informasjon sendt ut av OCHA (...) For øyeblikket er de i sjokk og ute av stand til å fortelle mer», leser vi om den dramatiske hendelsen som skjedde omtrent samtidig som vi møtte Christian Gonokombo og de andre ungdommene på yrkesopplæringskurs dagen før.

FN-medarbeiderne klarte å komme seg unna, sjåføren kjørte selv de syv kilometerne tilbake til Kaga Bandoro for medisinsk behandling, men Ifølge Flyktninghjelpens sikkerhetsansvarlige har militsledere i og rundt byen liten eller ingen kontroll over egne soldater. Det er en avventende stemning når den norske organisasjonens ansatte samles til morgenbrief.

Minata Coulibaly bryter stillheten:

– Vi må vente på ny informasjon fra Minusca før vi kan dra, fastslår hun.

Jeg spør Flyktninghjelpens områdeansvarlig om den norske organisasjonen har dialog med de væpnede gruppene her.

– Vi har ikke direkte kontakt med dem fra dag til dag. Samtidig må vi være i dialog med lokale ledere for å besøke landsbyer. Da kan det være representanter fra gruppene til stede, forklarer Minata.

Hun forteller at en av konene til en kommandant bor et par hus bortenfor Flyktninghjelpens felt-kontor:

– Da jeg kom hit første gang møtte jeg ham for å presentere meg, for disse grupperingen vet uansett hvem alle som befinner seg i området er. De er vel det nærmeste Kaga Bandoro kommer noe som ligner på myndigheter, sier hun.

Etter en time har hun fått «ok» fra FN-styrkens operasjonssentral. Metallporten åpner seg, tre landcruisere passerer under piggtråden og svinger ut på vegen mot det lokale markedet. Det folksomt.

Man kan visstnok kjøpe en håndgranat for et par dollar her, og vi ser flere som bærer våpen, men folk flest driver med det man vanligvis gjør på en markedsplass: Kjøp og salg av mat og klær.

– Ikke ta bilder her, sier sjåføren i det jeg løfter kameraet.

– Det bor mange Séléka i dette området. Det er ikke sikkert de vil sette pris på at det blir tatt bilder.

Bevæpnet, og unge

Nede ved broen, den som deler byen i to - en muslimsk- og en kristen bydel - står det en hvit panservogn. De pakistanske FN-soldatene vil ikke prate med Bistandsaktuelt, men en ung mann på moped slenger villig ut sin analyse:

– Pakistan man, good man, roper han før han spinner videre.

Mens vi står her, ser folk krysse elva, passerer en sivil pick-up med fire godt bevæpnede, relativt unge menn på lasteplanet. FN-soldatene blir stille. Minata veksler et blikk med Pauline. No comment, sier hun.

Tilbake i bilen spør jeg Pauline om hun ble urolig da de unge mennene som åpenbart var fra en av militsgruppene passerte. Hun ser ut av vinduet, tenker. Vi kjører forbi en mann som sitter foran et skur, opp mot veggen står en RPG, et håndholdt panservernvåpen.

– Jeg blir ukomfortabel når jeg ser folk med tunge våpen, sier Pauline etter en liten stund.

– Som hjelpearbeider forsøker vi å være så lite synlig som mulig. På broen der så de oss. Det var ikke bra.

Vi kjører ut av Kaga Bandoro, passerer landsby etter landsby i Nana-Grébizi-distriktet. Mange her er i ferd med å vende tilbake fra flukt. Pauline, Gabriel Keaname - som selv er oppvokst i området - og jeg sitter i baksetet. Minata sitter foran, med sjåføren. Gjennom frontruta ser vi bilen foran oss. Men både til høyre og venstre er det en vegg av bush.

Det er ingen militssoldater i Yagarantji-skogen i dag, ingen spor av dramatikken som utspilte seg her i går.

Bare to kvinner som sanker ved og en mann som triller på en punktert moped.

– Da Séléka kom denne veien, på vei mot hovedstaden, ranet de og voldtok. Og der de møtte motstand fra Anti-Balaka-milits brant de også ned folks hjem. Alle landsbyene her var tomme for mennesker etterpå. Folk rømte ut i bushen, sier Gabriel.

Han fryktet selv dem han omtaler som barnesoldater da krisen eskalerte.

– Mange skjønte vel ikke hva de var med på. Barn gjør bare det de får beskjed om.

Rapport, til giverne

Gabriel er mest opptatt av å se fremover nå.

– Mange kom tilbake uten eiendeler, til ødelagte hjem, men har likevel klart å starte på ny. Se der: Det huset er ganske nytt.

I HRW-rapporten They came to kill beskrives overgrepene mot sivile i detalj: Barn ble brent til døde, foreldre ble skutt. Nabo drepte nabo. Ingen ble spart, verken kristne eller muslimer. Og nå skal folk her lære å leve side om side igjen.

En gruppe landsbybeboere har samlet seg i skyggen av et tre der organisasjonen Plan International er i ferd med å dele ut nødhjelp, og på veien møter vi team fra Verdens matvareprogram, den amerikanske organisasjonen Action Against Hunger - og Flyktninghjelpens egen lastebil som er på vei mot Kaga Bandoro med forsyninger fra hovedstaden Bangui.

Det er veldig mange nødhjelpsaktører i Nana-Grébizi-distriktet, det er bare det at de som trenger hjelp er så mange.

– Jeg er fullt klar over at det vi kan bidra med som hjelpearbeidere bare er en dråpe i havet. Men jeg tror på det vi gjør, og håper det gjør livet til dem vi hjelper litt bedre, sier Pauline.

Minata sier levestandarden her var ekstremt lav allerede før krisen.

– I en by som Kaga er det litt mer penger i omløp, ikke minst fordi det er en FN-base og internasjonalt ansatte fra hjelpeorganisasjoner der. Men i disse landsbyene finnes det ingen økonomi å snakke om. Her lever folk fra hånd til munn, av det de selv klarer å dyrke fram.

Minata retter oppmerksomheten mot veien vi kjører på.

– Om det, mot formodning, skulle komme en handelsmann forbi her, ville han ikke kunne tilby bøndene mye for det de har dyrket. Det er for kostbart å frakte jordbruksvarer til et marked herfra slik situasjonen er. I all hovedsak er folk her frakoblet omverdenen.

Selv om man befinner seg i et område der hundretusener er på flukt, der militsgrupper og kriminelle fortsatt sørger for en ekstremt spent situasjon - kan det som fremstår som en ikke-sak, bety tid og penger for en hjelpeorganisasjon. Det finnes nemlig ingen quick-fix i bistanden. Alt skal rapporteres til giverne. Prosjekter skal dobbeltsjekkes og evalueres. Både stort og smått.

– Æsj.

Ansiktet til Pauline Krawielicki vrenger seg når hun kommer ut fra den lille utedoen bak skolen i landsbyen Dissikou.

Det tar ikke lang tid før en foreløpig evaluering av toalettfasilitetene foreligger:

– Det er synlig avføring på gulvet, det lukter ille og det er fluer overalt.

– Jeg ville ikke brukt det toalettet, og det tror jeg ikke skolebarna vil heller.

Da Flyktninghjelpens Giverkoordinator reiste de 300 kilometerne fra Kaga Bandoro til Bangui for noen måneder siden, fant hun ut at et av klasserommene var fullt av skrot. Rektor lovet da at det skulle tømmes til skolestart, så nå ønsker Pauline å sjekke om rommet brukes til dét det skal.

I dag er det elever i klasserommet, men i stedet finner Pauline altså at toalettene ikke har vært rengjort på lang, lang tid.

Vi er på skoleområdet i et kvarter. Etter en tilsynelatende tydelig tilbakemelding til rektor, er teamet tilbake på veien. Det er ikke tid til snikk-snakk når man har store områder å dekke, men i bilen har hun tid til å forklare:

– Etter at våre medarbeidere har satt opp latriner, ber de landsbyboerne om å sette sammen en hygienekomité. Rektor hevdet at det finnes en slik komité, men at de ikke har mottatt vaskemidler.

Pauline puster tungt, virker oppgitt, sier hun er nesten hundre prosent sikker på dét er feil.

– I morgen skulle rektor kalle inn til landsbymøte, finne ut om noen kan ha mottatt utstyret uten at han har fått beskjed. Fra vår side vil vi gå gjennom papirene på ny. Om det viser seg at det er utlevert, vil vi dra tilbake for å tydeliggjøre at vi ikke aksepterer det som ligner et forsøk på å få utdelt mer rengjøringsutstyr.

– Men toalettene er jo fortsatt like ufyselige?

– Om utstyret finnes i landsbyen vil vi fortelle dem at det må brukes, og følge opp med regelmessige inspeksjoner. Om ikke, må vi sette oss ned igjen og forklare hvorfor rene toaletter er viktig, at det handler om helse og gode læringskår for barna. Men først må vi dobbeltsjekke at vi ikke har gjort en feil. Det kan jo ha skjedd, for også vi er bare mennesker.

Verken Séléka-koalisjonen eller Anti-balaka-militsene hadde samordnede politisk mål da konflikten eskalerte i 2013. Begge er senere splittet i mindre grupperinger, men resultatet av den ekstreme volden er at et skolesystem - som allerede var svekket etter tiår med vanstyre - nå er gruslagt. Education Cannot Wait mener en halv million barn nå står uten en skoleplass i Den sentralafrikanske republikk. Og 30 prosent av skolene er fortsatt stengt, ifølge FNs siste Humanitarian Response Plan.

– Noen landsbyer har ingen skole. Andre har en skolebygning, men ingen lærere, sier Minata.

Vi passerer en gruppe kvinner som vasker klær og seg selv i et elveleie. Over bakketoppen kommer barn ut på veien. Ingen har skolesekk, men flere bærer på en bok. Selv om sola står på sitt høyeste, er barna på vei hjem fra skolen.

– Mange av skolene her kjører doble skift. En gruppe om formiddagen, en annen om ettermiddagen - slik at enda flere barn skal få et utdanningstilbud.

Minata blir entusiastisk, sier utdanning har en mer positiv effekt enn all annen humanitærhjelp.

– Mat og vann og husly er selvfølgelig essensielt, men skoler kan tilby barn trygghet og fellesskap i en situasjon der de er eksponert for grov vold. Når barn er i et klasserom, med andre barn, får de et fristed fra krigens grusomheter, et sted der de kan koble av.

Hun sier barn trenger rutiner.

– Det å stå opp om morgenen, gå sammen med skolekamerater til skolen, delta i en klassesituasjon og føle tilhørighet er viktig, og minst like viktig for barna som vokser opp i Den sentralafrikanske republikk som for barna som vokser opp i Norge.

Vi kar kjørt fra Kaga Bandoro i går, fra byen Dekoa i morges, lagt bak oss et av klodens minst utviklede områder og passert to checkpoints kontrollert av sentralafrikanske regjeringsstyrker. Vi nærmer oss Bangui.

Veien er litt bedre her, men skolebygningen i landsbyen Ndoboro har verken gulv eller tak.

Et titalls arbeidere er godt i gang med veggene og snart skal de nye klasserommene fylles med barn. Foreløpig sitter de i skyggen av et stråtak, men læringsviljen virker upåklagelig i «klasserommet» til den pensjonerte læreren Tro Pau.

Gjennom hele sitt yrkesliv har han jobbet i hovedstaden. Nå er han ansatt ved skolen her i Ndoboro av Flyktninghjelpen.

– Krisen har gjort at mange har mistet verdifulle år med læring. Noen har aldri vært i et klasserom, andre måtte forlate skolen da de flyktet. Det er krevende å tilpasse undervisningen når barna har så ulikt læringsgrunnlag, sier Paul.

Hurtigutdanningsprogrammet ALP gir elevene mulighet til å fullføre grunnskolen på tre år i stedet for på syv. Flyktninghjelpen søker å tilpasse utdanningen til elevene som til enhver tid befinner seg i klasserommet.

Barna Tro Paul underviser denne dagen er mellom 8 og 13 år gamle.

– Min jobb er å få elevene i klassen til å fungere sammen, slik at alle bidrar til å løfte fellesskapet fram. Nå har disse barna gått sammen i ett år. Jeg ser allerede store framskritt hos mange.

Når den pensjonerte læreren står foran tavla får han klassens fulle oppmerksomhet. Han stiller spørsmål og en skog av små hender vifter i været. Så gir han elevene en skriveoppgave. Klassen jobber konsentrert, vi går utenfor, snakker om hvordan han opplever at barna er påvirket av konflikten - den grove volden, tiden på flukt. Tro Paul sier traumehåndtering er en integrert del av skoledagen, at han jobber med å håndtere det vonde mange av barna har opplevd.

– Vi snakker om borgerplikter og menneskerettigheter. Jeg tror det kan hjelpe dem til å finne tilbake til en normalitet, og håper vi skal klare å fordrive det hatet flere av barna bærer på. Skolegang kan være en bro til framskritt. Mitt håp er at disse barna skal bli gode samfunnsborgere som kan bidra til å gjenreise dette landet.

• Les også: Der ekstremvær rammer hardest