Hat (og kjærlighet) i Sentral-Afrika
Leger uten grensers Lindis Hurum er tilbake i Den sentralafrikanske republikk og forteller om voldsomme overgrep mot sivile, men også om et vakkert land der folk fortsatt forelsker seg.
Valg av en overgangsregjering tente i fjor et håp i Den sentralafrikanske republikk, etter flere år med vold og overgrep mot en ekstremt fattig befolkning. Men nye sammenstøt brøt ut igjen i november 2016. Siden er hundrevis drept, og titusener tvunget på flukt etter kamper mellom ti ulike væpnede grupper – som hver for seg og sammen kontrollerer rundt 80 prosent av det konfliktherjede landet.
FN mener å se «tegn på folkemord» og flere hjelpeorganisasjoner advarer om full borgerkrig. Konflikten eskalerte for alvor da muslimske Seleka-opprørere tok makten i hovedstaden Bangui i 2013. Gruppen hadde da brent ned lansbyer og drept tusener på lansbygda. Som et svar på overgrepene ble Anti-Balaka-militsen dannet. Siden har volden eskalert og fordrevet hundretusener av mennesker.
I går kom FNs generalsekretær til landets hovedstad. Der markerte Antonio Guterres FN-dagen med å rette fokus mot tusenvis av fredsbevarende soldater som gjør en innsats i land herjet av krig og konflikt. I dag reiser han videre sørover i landet, blant annet for å besøke byen Bangassou.
Der befinner også Leger uten grensers Lindis Hurum seg. Byen er hardt rammet av vold, og organisasjonen mener de humanitære behovene er enorme.
«En fullskala humanitær krise»
Mot slutten av 2016 var 2,3 millioner mennesker, nesten halvparten av landets befolkning, avhengig av nødhjelp for å overleve, ifølge Leger uten grenser (MSF).
Via twitter forteller MSFs feltkoordinator at situasjonen er svært alvorlig. Hun omtaler situasjonen rundt Bangassou som en «fullskala humanitær krise».
– I mai angrep den kristne militsen byen. Minst 86 muslimer ble drept og mange tusen drevet på flukt. Moskeen ble totalt ødelagt og hus brent til grunnen. De eneste muslimene som er igjen i dag er rundt 2000 som har søkt tilflukt ved den katolske kirken hvor FN-styrker sørger for at de ikke blir angrepet, sier Hurum.
– De lever som i et åpent fengsel.
Til Bistandsaktuelt forteller hun at Anti-Balaka-militsen har overtatt byen og at det ikke er sentramyndigheter i byen. At alle skoler er stengt, og at Leger uten grenser er eneste hjelpeorganisasjon til stede i Bangassou.
– Det er en slags unntakstilstand. Alle andre organisasjoner har dratt på grunn av sikkerhetssituasjonen. Kombinasjonen av økte behov og færre aktører gjør at situasjonen er kritisk, sier Hurum.
Leger uten grenser driver et sykehus og en klinikk i Bangassou, i tillegg har organisasjonen en klinikk rett over grensa i DR Kongo, der mange sentralafrikanere nå har søkt tilflukt. Hurum sier det akkurat nå ikke er kamper i Bangassou, men forteller om voldsomme sammenstøt omtrent ti mil fra byen.
– Fredelig for tre år siden
– Teamet her jobber intenst under vanskelige forhold, og vi balanserer hårfint på hva det er mulig for oss å akseptere som en arbeidssituasjon, forteller Hurum.
– Du var i Den sentralafrikanske republikk for noen år siden: Hvordan vil du sammenligne situasjonen nå og da?
– Jeg var faktisk akkurat her i Bangassou i mars 2014 da vi starta opp dette prosjektet og den gangen var denne byen en av få steder som var fredelige: hvor alle folkegrupper levde sammen uten problemer. Jeg kom den gang rett fra hovedstaden Bangui hvor konflikten hadde nådd grusomme høyder med et nivå av hat jeg aldri før hadde sett.
– Jeg husker det gjorde meg godt å komme hit og se en annen side av dette landet. Nå er situasjonen motsatt: Det er forholdsvis trygt og stabilt i Bangui – mens det her er full konflikt.
– Den sentralafrikanske republikk er i dag en av verdens farligste konfliktsoner. For fire år siden var det en full krigssituasjon, som siden bedret seg. Men i mars i år forverret situasjonene seg betraktelig, og i dag er det aktive kamper og konflikt mellom forskjellige væpna grupperinger i 14 av de 17 provinsene.
Hun forteller at skillelinjene ofte går mellom muslimer og kristne, men påpeker at konflikten i utgangspunktet ikke er religiøst betinget.
– Vi ser voldsomme angrep på sivilbefolkningen fra begge grupperinger – i tillegg til at heller ikke sykehus og pasienter blir spart. Vi har også sett økt antall angrep på sykehus og pasienter. I Leger uten grenser har vi hatt 11 angrep på helsestrukturer det siste året. Og nå har konflikten eskalert her i Bangassou.
Gledesstrålende forelskelse
Hurum mener likevel det er viktig å løfte frem lyspunkter:
– Det er viktig å huske på at midt i alt det grusomme, er dette også et vakkert land der folk er like glade i landet sitt som jeg er i mitt. I går kom en av de som jobber med rengjøring til meg for gledesstrålende å presentere sin forlovede.
– Forelskelsen spruta av dem begge.
– Så bra! Hvorfor tror du #CAR omtales som en «glemt krise» og befolkningen neglisjeres av det internasjonale samfunnet år etter år?
– Godt spørsmål. jeg vet ærlig talt ikke det fullgode svaret på det. Men det er jo en ond spiral: Jo mindre som skrives om det, jo mer glemt og jo mer lider de i stillhet, i skyggen av andre nyheter som anses som mer relevante. Se for øvrig forrige svar: et land og et folk som ingen relaterer til blir lett glemt.
– I dag kommer FNs generalsekretær til Bangassou. Er det viktig?
– Ja, fordi det vil føre til økt oppmerksomhet fra medier og politikere, om ikke annet for en stakket stund. Det er også viktig fordi FN har en avgjørende rolle å spille for å bedre situasjonen: Mandatet til FN-styrkene må fornyes og styrkes, fordi sivilbefolkningen trenger beskyttelse – og fordi den humanitære hjelpen må økes kraftig. Det blir den ikke hvis ikke det blir tryggere å arbeide her. Det er det jeg skal fortelle han når jeg møter han.
