Krisen er langt fra over i Tigray

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Teklehaymanot G. Weldemichel

Postdoktor ved NTNU

Lyla Mehta

Professor ved Institute of Development Studies ved Sussex-universitetet og Noragric ved NMBU

Etter en svært ødeleggende og meningsløs krig i Tigray-regionen de siste to årene, signerte Etiopias regjering og Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF) en fredsavtale for å stoppe krigshandlingene 2. november.

Man skulle ha trodd at situasjonen hadde blitt bedre nå tre uker etter signeringen av «fredsavtalen» i Sør-Afrika, men faktum er at de rundt seks millionene menneskene i Tigray fortsatt lever så godt som isolert fra omverdenen. De har fortsatt svært liten tilgang til banktjenester, strøm, transport og kommunikasjon med omverdenen.

Det er også lite som tyder på at eritreiske styrker har trukket seg ut av Tigray, at de fiendtlige angrepene har stanset eller at nok av den sårt tiltrengte nødhjelp har kommet inn i regionen.

Det finnes fortsatt knapt behandling å få for sykdommer som diabetes, HIV og tuberkulose. Selv sykehuset i regionhovedstaden i Tigray, Mekele, er tomme for nødvendige medisiner. Medisinmangelen kan til og med være verre nå enn før avtalen ble signert.

En glemt krise

Det er en kjensgjerning at krigen i Tigray, med dens katastrofale følger i form av enorme humanitære behov og menneskerettighetsbrudd, er blant de verste krigene verden har opplevd de siste årene.

I hele to år har Tigray vært under en de facto blokade, hvor svært få humanitære forsyninger har kommet inn i regionen.

Krisen har vært ute av syne for resten av verden fordi så godt som alle kommunikasjonskanaler har vært nede, men også fordi den har fått minimalt med oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet. Det skyldes at mye oppmerksomhet har vært rettet mot Russlands invasjon av Ukraina, men også at afrikanske kriger ofte ansees for å mindre viktige fordi de er «ute av syne» for oss.

Les også: Dette er fredavtalens styrker og svakheter

Ingen av partene er uten skyld

Det er ingen parter i konflikten som er skyldfrie. Rapporter viser at soldater fra TPLF begikk krigsforbrytelser i Tigrays naboregion Amhara ved utgangen av 2021.

Det som har foregått i Tigray siden høsten 2020 er likevel av et helt annet omfang. En FN-rapport fra september viste at Etiopias myndigheter og deres allierte har begått forbrytelser mot menneskeheten i Tigray. Rapporten sa også at det er god grunn til tro at også motstandsstyrkene i Tigray har stått for krigsforbrytelser og alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Krigen har vært preget av voldelige krigshandlinger mot sivile i Tigray samt i naboregionene. Ghent-universitet i Belgia har estimert at så mange som 380 000–600 000 sivile liv har gått tapt, men de faktiske tallene kan være høyere. Utsulting og mangel på medisiner under blokaden er en hovedårsak, men liv har også gått tapt som følge av grusomme massakre og vilkårlige bombinger av sivile mål.

Det har også foregått etnisk rensning i Vest-Tigray, noe som har resultert i masseflukt for 1,2 millioner mennesker fra disse områdene, hovedsakelig til andre deler av Tigray.

Lederen av Verdens helseorganisasjon (WHO) beskrev nylig krigen i Tigray som «verdens verste menneskeskapte humanitære krise». Sist måned slo US Holocaust Museum alarm om den økte risikoen for folkemord i Tigray. Men advarselen kom altfor sent, det finnes allerede bevis for at det som har skjedd kan være et folkemord.

Les også: – Vi lengter etter å se våre kjære igjen

Bønder har sultet

Tidligere i år pekte vi på at særlig Tigrays bønder av sto i fare for å sulte. Gårdsbrukene deres ble systematisk plyndret og ødelagt under den første invasjonen i 2020, som fant sted midt i innhøstingen.

Plyndringen og ødeleggelsen ble etterfulgt av en anti-jordbrukskampanje og beleiring som hindret bøndene i å skaffe hjelp til å gjenoppbygge sine gårder, til å skaffe seg ny buskap og andre essensielle produkter, slik som frø og gjødsel til de neste to sesongene.

Akkurat som høsten 2020 lanserte etiopiske styrke og deres allierte, som eritreiske styrker og ulike etniske Amhara-militser, denne høsten en fullskala offensiv langs Tigrays grenser midt under innhøstingen.

Rapporter tyder på at styrkene systematisk har drept sivile, samt at de har vært involverte i brenningen og plyndringen av avlinger og andre sivile eiendeler i områdene de har tatt kontroll over.

Disse angrepene fulgte det samme mønsteret som de siste invasjonene i regionen. Etterhvert som allierte styrker trengte seg inn avsidesliggende landsbyer i Tigray-regionen, har jorder med avlinger som burde ha blitt høstet inn i stedet blitt omgjort til slagmarker. Konsekvensen er at bøndene har blitt ute av stand til å forsørge seg selv.

Ifølge FN-eksperter er det også god grunn til å tro at etiopiske myndigheter bevisst har brukt utsulting som et våpen i krigføringen.

Les også: Optimisme, men også skuffelse over innholdet i avtalen blant etiopiere i Norge

Norge må hjelpe

Behovene er fortsatt enorme i Nord-Etiopia, og nå må verdenssamfunnet komme på banen. Det gjelder også Norge, som i mange tiår har gitt støtte til den sosiale og økonomiske utviklingen i Etiopia.

Den norske Nobelkomiteen valgte også å gi fredsprisen til statsminister Abiy Ahmed ett år før han gikk til krig i sitt eget land. I etterkant har både nordmenn og etiopiere tatt til orde for at Nobelkomiteen som ga Abiy prisen, må gå av og fredsprisen trekkes tilbake.

Med tanke på de tette diplomatiske og økonomiske forbindelsene mellom Etiopia og Norge, er det vår mening at Norge må gjøre mer. Spesielt siden Norge har stått ved Etiopias side gjennom det som skulle være landets gode tider (gjennom tildeling av prisen til statsminister Abiy), bør vi gjøre det samme nå og hjelpe landet gjennom tøffe tider.

For vanlige mennesker i Tigray og i Etiopia generelt har det aldri vært tøffere tider enn nå. Det er viktig at Norge, sammen med andre samarbeidsland, legger press slik at fredsavtalen gjennomføres.

Les også: Journalister smuglet inn i Tigray, dokumenterte ekstreme forhold

En «fredsavtale»

Tross den utstrakte hyllesten av fredsavtalen om «stans i krigshandlingene», er det mange som tviler på om våpenhvilen faktisk vil overholdes i tiden som kommer. Det har blant annet skjedd flere droneangrep etter avtalen ble signert.

Fano, en Amhara-milits som er kjent for sin deltakelse i den etniske rensningen i Vest-Tigray, er fortsatt i byer og landsbyer i Tigray hvor det sies at de begår grusomheter.

Eritreas rolle er ikke nevnt i det hele tatt i fredsavtalen, selv om teksten inneholder en del som handler om «å ende maskepi med eksterne krefter på begge sider av konflikten».

Slik situasjonen er nå, er det bare en «fredsavtale» på papiret, og det er få faktiske endringer for de millionene av mennesker som er fanget innenfor Tigrays stengte grenser.

Mukesh Kapila, som er en anerkjent ekspert på folkemord, uttalte nylig at opptil 5 000 mennesker vil dø i Tigray hver uke dersom man nå ikke omgående får nødhjelp inn.

Anbefalinger til det internasjonale samfunnet

Gitt fredsavtalens svake natur, vil vi her gi følgende anbefalinger til særlig det internasjonale samfunnet, som inkluderer Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, multilaterale institusjoner, som FN, og EU samt nasjonale myndigheter:

• Sørge for at våpenhvilen respekteres av alle parter i konflikten. Våpenhvilen må overvåkes av internasjonale aktører, ikke bare av Den afrikanske union, som har spilt det vi mener er en politisk og problematisk rolle i konflikten.
• Humanitære og medisinske forsyninger og kommunikasjonstjenester må straks gjenopprettes og beleiringen heves. Det er også viktig å merke seg det faktum at adgang til å gi nødhjelp har vært noe man kan forhandle om i denne krisen, og det skaper en negativ presedens for lignende kriser i fremtiden.
• Fiendtlig språk, propaganda og hatefulle ytringer må straks opphøre og alle parter må vise at de ønsker fred.
• Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og andre multinasjonale institusjoner må sikre at all form for støtte til Etiopia stanses med mindre det blir fred og landet tar ansvar for menneskerettighet og krigsforbrytelser som har blitt begått.
• Saker som har med rettferdighet, ansvar og forsoning å gjøre, må ikke bli oversett. Det er ikke mulig å oppnå varig fred uten av de som er ansvarlige for volden, stilles for retten, og man får til forsoning. Bare slik vil man unngå en ny krig i fremtiden.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.