Latin-Amerika: De gamle heltene er døde, støtt de nye

Da vi lekte Robin Hood i skogen som små, ville alle være Robin Hood, fordi han var kulest. Slik er også Che Guavara, Hugo Chavez og Fidel Castro de kuleste politiske idolene å ha, for de som på hjemmebane stort sett opplever politiske nederlag, eller marginal innflytelse i norsk politikk.

Skaperen av ”Mytekalenderen”, Terje Nordby, hevder Che Guevara passer inn i bildet av en urmytisk opprører med forløpere som Jesus. Lik Prometheus, som ”stjal ilden» fra de herskende guder på Olympen, skal Che, Fidel og Chavez ha gitt de fattige masser den «revolusjonære ild» til bekjempelse av imperialisten USA og kapitalismen.

Che har siden fått evig liv som en vakker Kristus-figur avbildet på T-skjorter, og oppfattet som et urbilde på ungdommelig opprørstrang.

Den drapsvillige fremmedkrigeren og den brutale fengselsdirektøren, som henrettet regimets motstandere uten lov og dom i tiden umiddelbart etter maktskiftet på Cuba i 1959, er det få i Norge som har hørt om.

Ga mest til seg selv

Jeremy Corbin hyllet Chavez da han døde, som en som ”hadde gitt” så mye til verden og menneskeheten. Men aller mest ga Chavez til sin egen familie og de lojale i eliten rundt ham. Chavez kjøpte opp en egen bank i New York til å ta seg av hans egen fortjeneste fra oljeinntektene, som kunne ha etablert en økonomisk bærekraftig venezuelansk velferdsstat eller et ”oljefond” for den venezuelanske befolkning.

Rødts Eirik Vold hevdet så sent som desember i 2013 at chavistenes Venezuela var et frihetsprosjekt som var ”den største demokratiske omveltningen siden murens fall”.

Trygve Bratteli og andre trauste sosialdemokrater forsto at det å sette økonomien over styr alltid rammer de svakeste hardest. Venstreradikalerne Magnus Marsdal og Eirik Vold har villet sammenligne Chavez med Einar Gerhardsen.

De glemmer at ingen blant etterkommerne til Gerhardsen har, som Chavez datter, blitt satt på magasinet Forbes liste over verdens rikeste.

Om en så kan innvende at Norge fant olje først etter at Gerhardsen trakk seg fra politikken. Historien om da Werna og Einar på 50-tallet skulle kjøpe bil og de ventet et år med å kjøpe bilen, viser en nøysomhet i livsførsel, som de revolusjonære heltene i Latin-Amerika og deres familier ikke deler. Privatpersonene Einar og Werna visste nemlig om lovregler som Gerhardsen-regjeringen planla å innføre kort tid etterpå, som ville gjøre bilkjøp dyrere.

Heltene finnes

Fidel Castros livvakt Juan Reynaldo Sanchez har skrevet bok om Fidels luksusliv. Familiene til henholdsvis Raul og Fidel Castro har i etterkant av Fidels død åpenlyst kranglet om tilgangen til luksusleilighetene Fidel eide. Ches nevø Martin Guevara, har skrevet om en oppvekst i Havana preget av privilegier.

Den militærutdannete Hugo Chavez og juristen Fidel Castro, fjernet alle demokratiske institusjoner, omga seg med ja-mennesker og styrte økonomien etter innfallsmetoden.

Både Venezuela og Cuba er satt tilbake i økonomisk, teknologisk, politisk og sosial utvikling etter tiår med styre under ”sosialistiske strongmen/caudilloer”.

Finnes det andre helter i Latin-Amerika enn revolusjonsromantikernes helter? I Norge streiker og demonstrerer ungdom for klimaet. Greta Tunberg har blitt et moderne symbol for ungdoms klima-aktivisme også i Norge. I Nicaragua er en rekke unge studentaktivister, uavhengige journalister, menneskerettighetsforkjempere og demokrati-aktivister fengslet, for å ha praktisert det vi i Norge ser på som selvfølgelige demokratiske rettigheter.

Blant de mange politiske fangene i Nicaragua er det flere ungdommer som sultestreiker for det som burde ha vært selvfølgelige demokratiske rettigheter. De streiker for manglende rettsstat og for menneskerettigheter.

Norske studenter har engasjert seg i solidaritet med studentene, og særlig en av de nylig sultestreikende studentene, den belgisk-nicaraguanske medisinstudenten Amaya Coppens.

Amaya er blitt et symbol for en generasjon av unge frihetskjempende, fengslete studenter og ungdommer.

Politisk teater

Er det kulheten til de døde, revolusjonsromantiske, sosialistiske heltene og kjedsomhet med det trauste sosialdemokratiet, som gjør at tilhengere og sympatisører aldri krever samsvar mellom liv og lære hos de sosialistiske revolusjonære?

Hvordan forklarer man tilhengere og sympatisørers fascinasjon for de revolusjonære helters evne til å hvelve himler over egen inkompetanse, grådighet og brutalitet?

Hvorfor fortrenger ikke Amaya Coppens og andre fengslete studenter generasjonen av sosialistiske revolusjonsromantiske av tiden utgåtte helter; Fidel Castro, Hugo Chavez og Che fra de revolusjonære helters stjernehimmel?

Har Nicaragua-ekspert Stener Ekern et poeng når han sier: ”I Norge ser vi Latin-Amerika fra lang avstand, da blir ideologi og stereotypier viktig for å lage mening av skyggene vi ser. Vi ser da en form for politisk teater hvor vi spiller ut versjoner av oss selv, ikke konkrete, annerledes mennesker og deres forskjellige livssituasjon.”