Meninger:
Når COP28 avholdes i en oljenasjon, må andre land se sitt snitt til å handle
Klimatilpasning koster, og forurenserne betaler fortsatt for lite av det de har forpliktet seg til å betale for skadene de har påført fattige land. Mye står derfor på spill når ledere fra hele verden møtes til klimaforhandlinger i Dubai fra torsdag.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Leder for langsiktig utvikling i Caritas Norge
Verden beveger seg i retning av å overstige 1,5-gradersmålet allerede i år. Og oppvarmingen kan bli hele 2,9 grader dette århundret selv om alle land holder klimaløftene sine, ifølge FN.
Konsekvensene er katastrofale. Eller for å si det med ordene til FN-sjefen, António Guterres, selv: «Portene til helvete er åpnet».
Den ekstreme oppvarmingen skyldes delvis El Niño – et værfenomen som gir en naturlig og unormal oppvarming av havoverflatetemperaturene. Men bare delvis fordi søstera, La Niña, hadde en kjølende effekt mens stadig flere varmerekorder ble satt verden over.
Fremtidsutsiktene ser ikke lysere ut når fossile nasjoner ikke lever opp til forpliktelsene sine.
Ulike forhold på hjemme- og bortebane
Her hjemme merker vi endringene ved hyppigere ekstremvær, flommer og tørkeperioder som rammer familier, matjord og infrastruktur. Vi har heldigvis ressurser til å tilpasse oss og erstatte det tapte. I det globale Sør er ofrene for klimaendringene som regel overlatt til seg selv. Og sammenlignet med mange andre land rammes Norge i liten grad.
I dag lever 735 millioner mennesker globalt i fare for sult, hvorav 258 millioner er på randen av hungersnød. Fortsetter trenden med økende klimaendringer vil enda flere mennesker rammes av sult. I Latin-Amerika har man de siste året erfart ekstrem tørke i Amazonas – noe som ikke burde gå an i en regnskog.
Tørken setter økosystemet i fare med uopprettelige skader på dyreliv og øker risiko for skogbranner. Den skaper også matsikkerhetsproblemer på grunn av ødelagte avlinger, økte matpriser og redusert tilgang til vilt og fiske.
I Afrika står småskalabønder for en stor del av matproduksjonen, noe som også er deres eneste mulighet for å brødfø seg selv og familien. De erfarer år etter år at avlinger dør av ekstrem tørke eller kraftig regnfall.
Felles for Latin Amerika og Afrika er at det er de aller fattigste menneskene som bor der som rammes hardest.
Forurenser betaler ikke nok for påført skade
Under klimaforhandlingene i København i 2009 ble det enighet om at rike land skulle investere 100 milliarder dollar i året til klimatilpassingstiltak i det globale sør innen 2020. Det er ennå ikke nådd. Men i 2021 spådde OECD at målet kan bli nådd i år.
Det er langt fra tilfredsstillende da dette stort sett er lån til land med en allerede krøplende høy gjeldsbyrde og at behovene for ekstern finansiering er beregnet til 1000 milliarder kroner i året.
Fremtidsutsiktene ser ikke lysere ut når Norge og andre fossile nasjoner ikke lever opp til forpliktelsene sine – hverken når det gjelder utslippskutt eller erstatning til ofrene for våre utslipp.
Når COP28 gjennomføres i en oljenasjon, håper vi at oljenasjonene ser sitt snitt til å ta ansvar.
Klimaendringene ryster samfunnsstrukturene. Knapphet på naturressurser som vann og fruktbar jord kan skape spenninger mellom samfunn eller nasjoner. Konflikter kan for eksempel oppstå når nomadiske hyrdesamfunn i Afrika flytter dyreflokken inn på fastboende bønders land, i jakt på beite. I Latin-Amerika kan flom føre til masseforflytning av mennesker, noe som legger press på urbane områder og deres evne til å forsyne innbyggere med mat.
Globalt var over 108 millioner mennesker drevet fra hjemmene sine, på slutten av fjoråret. Av disse hadde 32 millioner flyktet på grunn av ekstremvær. Flyktningestrømmene vil øke og omveltningene vil gi store effekter på samfunnsstrukturene globalt. Caritas håper verdens ledere i Dubai innser at de leder oss inn i en krise som blir stadig vanskeligere å løse dersom det ikke handles nå.
Blir COP28 en suksess?
For at COP28 skal bli en suksess må verdens land styrke forpliktelsene sine til å kutte klimagassutslipp og ha realistiske planer for å gjøre det.
Vi trenger en rask reduksjon i utslipp med teknologi og tiltak som er tilgjengelig i dag, ikke luftige løfter med teknologi vi håper kan utvikles.
Naturbaserte løsninger for karbonlagring må styrkes ved at vi forplikter oss til å beskytte verdens skoger, myrer og hav, samt restaurere mye av det vi allerede har rasert. Land i Sør må få tilgang til teknologi og ressurser som gjør at de ikke trenger å basere utviklingen på fossile kilder slik land i Nord har gjort.
Det er fortsatt mulig å vinne kappløpet mot klimaendringene, men det krever at ambisjonene økes, forpliktelsene respekteres og at de nødvendige tiltak gjennomføres omgående.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.