Unge afrikanske aktivister klare for COP27: – Vestlige ledere må betale for alt vi har tapt

Hun var bare tolv år da morens butikk ble skylt bort av flomvannet i en av Kampalas mange forsteder. Over natten mistet familien levebrødet og de neste årene ble en kamp for å overleve.

Det er denne hendelsen som ligger bak miljøengasjement til Patience Nabukalu (26). I dag er hun en av Ugandas fremste klimaaktivister.

Som koordinator for miljøbevegelsen Fridays For Future Uganda leder hun mange ungdommer i kampen for miljøet. De siste månedene har hun jobbet hardt med forberedelser til klimakonferansen COP27 (Conference of the Parties), som holdes i Egypt 6. til 18. november.

Les: Vil tredoble bistand til klimatilpasning

– Ungdommer mangler stemme

Nabukalu og en håndfull andre unge miljøaktivister fra Fridays For Future i Uganda har en omfattende agenda for dagene i Egypt.

– Familier har mistet sine hjem i jordskred og flom, og bønder kan ikke lenger leve av jorden. Ungdommer lider i det stille og de ikke har tilgang til plattformer som COP. Vi må være deres stemmer, sier Nabukalu.

Fridays For Future-bevegelsen i Uganda startet i februar 2019, etter at Greta Thunbergs protest i Stockholm ble kjent verden over.

I dag er de Øst-Afrikas største ungdomsbevegelse, med over 50 000 medlemmer spredd over hele landet. I tillegg til ugandiske ungdommer har bevegelsen medlemmer fra land som Sierra Leone, Angola, Gabon, Nigeria og Kenya.

Nå står ungdommene samlet for å fortelle ledere fra Vesten at det er på tide å vise ansvar.

Engasjementet sprer seg

– Sykloner har forårsaket enorme ødeleggelser i landet mitt. Det har vært minimal fokus på katastrofene og tusenvis av mennesker er hjemløse. Det er på tide at ledere slutter å snakke og tar til handling, sier klimaaktivisten Natalie Gwatirisa (23) fra Zimbabwe i et telefonintervju med Bistandsaktuelt.

Hun brenner for å spre kunnskap om klimaendringer og er i ferd med å starte en miljøbevegelse i hjemlandet sitt.

– Det går ikke å skape holdbare klimatiltak uten kunnskap. Er du utdannet er du i stand til stå opp for dine rettigheter. I Zimbabwe mangler vi en sterk bevegelse av unge miljøaktivister. Det er mitt mål å skape en, sier Gwatirisa.

Fokus på tap og skade

Det første klimatoppmøtet ble holdt i Berlin i 1995. COP27 arrangeres etter et år med katastrofale miljøødeleggelser.

Rekordtørke på Afrikas Horn, flom i Pakistan og Nigeria, lange perioder med hetebølger over Europa og rekordstore orkaner i USA. Disse hendelsene har drept tusenvis av mennesker, ødelagt viktig infrastruktur og destabilisert økonomier.

Mens vestlige land er ansvarlige for over 95 prosent av de globale klimagassutslippene, er utviklingsland mest sårbare for hetebølger, flom og tørke.

Når verdens land samles i Egypt forventes agendaen å konsentrere seg om hvorvidt velstående nasjoner som står bak mesteparten av karbondioksidutslippene som førte til klimaendringer, bør kompensere for «tap og skade» til utviklingsland som er minst ansvarlig for klimagassutslippene.

Utviklingsland krever handling

I 2009 forpliktet vestlige land seg til å gi 100 milliarder dollar i året til klimareparasjoner innen 2020, for å hjelpe sårbare land i kampen mot klimaendringene. Fremgangen har gått tregt og industrialiserte land har vært motvillige til å forplikte seg til finansiering.

I 2020 ble det gitt 83,3 milliarder dollar – som var 16,7 milliarder dollar under målet, ifølge Organisation for Economic Cooperation and Development (OECD).

På klimatoppmøtet COP26 i Glasgow i fjor ba fattige land om at det skulle opprettes et spesielt «tap og skade»-fond, men USA og andre rike nasjoner gjorde motstand.

Delegatene ble enige om å opprette et FN-organ for å hjelpe land med å håndtere tap og skade, samt å fortsette diskusjonene rundt finansieringsordninger. Det er fortsatt ingen klarhet i hvor pengene skal komme fra.

– De forurensende landene ønsker ikke å ta ansvar for tap og skade. De er villige til å snakke om det, men vil ikke betale for det, sier Saleemul Huq, direktør for International Centre for Climate Change and Development i en fersk artikkel på nettstedet Global Citizen.

Huq er en ledende talsmann for klimarettferdighet og en ekspert på global klimapolitikk. Han understreket viktigheten av å takle problemet umiddelbart for å redde liv og penger på lang sikt.

– I år har utviklingsland bedt Egypt om å sette tap og skadefinansiering høyt på agendaen og har truet med å boikotte konferansen helt hvis dette kravet ikke blir oppfylt, sier han.

Truet for sin aktivisme

Morris Nyombi (24) er en annen ugandisk aktivist som skal til Egypt. Han mistet barndomshjemmet sitt i området Bukalega i en kraftig flom i 2008, og familien måtte leie et rom i hovedstaden Kampala.

– Over 400 familier mistet sine hjem i den flommen og vi har aldri fått noen erstatning. Hvis noen hadde hjulpet oss den gangen ville livet vært annerledes i dag, sier Nyombi i et intervju med Bistandsaktuelt i Kampala.

Nyombi hadde en fast jobb i et multinasjonalt selskap, men hevder han ble sparket etter at han stilte til et intervju om plastforurensning, som ble publisert i internasjonale medier.

I april i fjor ledet han en protest mot den kontroversielle oljeledningen EACOP. I etterkant av protesten la han ut en Twitter-melding som kritiserte myndighetenes grådighet og uvilje til å hjelpe mennesker.

Han forteller at Tweeten spredde seg og politiet kom på døra. Han måtte bytte adresse og holdt seg innendørs i månedsvis. Han prøvde å søke hjelp fra utallige organisasjoner da han ble truet, men sier det var liten vilje til å hjelpe.

– Problemet med å være aktivist er at ingen vil hjelpe. Ikke en gang kjente organisasjoner. De hjelper kun når det er for egen vinning, sier Nyombi.

Truslene førte til at han ble så redd at han vurdere å ta livet sitt.

– Jeg vet hva som skjer med folk som kritiserer myndighetene. Jeg var livredd og ensom og fikk suicidale tanker, sier 24-åringen.

Aktivister føler seg ekskludert

Nyombi er nettopp tilbake fra Rwanda, der han og andre ungdommer har forberedt seg til COP27. Å sikre en plass på klimatoppmøtet har vært alt annet enn enkelt.

Begrensninger på akkreditering og deltagerpass for aktivister, spesielt fra fattige nasjoner, er i år som ved tidligere klimakonferanser, et omdiskutert tema, melder Reuters.

Det kjenner Nyombi seg igjen i.

– Det er ekstremt vanskelig for aktivister ås ikre seg akkreditering for deltagelse, sier han.

Også den ugandiske aktivisten Patience Nabukalu møtte motstand i søknadsprosessen.

– Dette er helt klart en konferanse der økonomiske avtaler blir inngått og der de rike bestemmer hvor mye fossilt brensel som skal hentes ut og hvor stor profitt de skal tjene på det afrikanske kontinentet, sier Nabukalu.

Organisasjonen Global Witness advarer om hindringer som kan gjøre det ekstra vanskelig å delta på årets møte for miljøaktivister og sivilsamfunnsrepresentanter.

«Pressefrihet og forsamlingsfrihet er svært begrenset i Egypt. Menneskerettighetsforkjempere, sivilsamfunnsorganisasjoner og uavhengige medier har blitt utsatt for nådeløse angrep i form av ubegrunnede kriminelle etterforskninger, vilkårlige interneringer, reiseforbud og andre restriktive tiltak», skriver de på sine nettsider.

Mens egyptiske myndigheter på sin side sier at fredelige demonstrasjoner ønskes velkommen og vil bli tilrettelagt for på egnede steder i nærheten av konferansen, ifølge Reuters.

Miljøaktivisten Mana Omar (27) fra Kenya var også i ferd med å gi opp søknadsprosessen før hun var heldig og fant et nåløye.

– Det er ganske ironisk at konferansen er full av hvite menn, som er de som står bak klimaødeleggelsene, og som skal komme opp med løsninger for sårbare mennesker i utviklingsland, sier Omar på en skurrete telefonlinje fra Kenya.

Hun er leder og grunnlegger av organisasjonen «Spring of the Arid and Semi-arid Lands (SASAL)». Hun er datter av en pastoralist og er vokst opp med konsekvensene av klimaendringene.

– Pastoralister er de mest sårbare menneskene for miljøødeleggelser og ingen snakker om deres utfordringer. Noen må være stemmen deres i forum som COP27, sier Omar.

Milliardinvestering i oljeledning

Blant aktivistene i Øst-Afrika har fossilt brensel og kampen mot den kontroversielle oljeledningen EACOP skapt utallige protester de siste året.

Ved COP26 i Glasgow ga nesten 200 land et historisk løfte å om å fremskynde slutten på subsidier til fossilt brensel og redusere bruken av kull.

– De lovet å kutte utslippene, men i stedet investeres det 3,5 milliarder dollar i EACOP. Det er det motsatte av det de lovet for et år siden, sier Nyombi.

Han blir frustrert når han tenker på ulikhetene mellom vestlige land og det afrikanske kontinentet.

– De forbyr plast i Europa, men bruker Afrika som søppelstasjon. I offentlige rom later de som vi er like mye verdt, men sannheten er at ingen bryr seg om hva som skjer med oss, sier aktivisten.

Natalie Gwatririsa fra Zimbabwe gir ikke Vesten hele skylden for klimakrisen. Hun mener at det er på tide at Afrika begynner å ta større ansvar.

– Når ledere fra oljeproduserende nasjoner som Nigeria er i afrikanske forum, snakker de pent om fornybar energi. Når de sitter i et rom der oljeforhandlinger pågår er samtalen en helt annen, fordi de også drar nytte av det fossile brenslet, sier 23-åringen.

Hun føler seg sviktet av vestlige ledere, men håper at årets COP blir begynnelsen på et nytt kapittel.

– Jeg har håp om at vi vil få noe ut av klimatoppmøtet denne gangen. Vi har nådd et punkt der det ikke er noen vei tilbake dersom verden ikke agerer umiddelbart.

Aktivisten Nabukalu har mistet troen på Vestens ledere for lenge siden.

– Å ha håp leder kun til skuffelse. Vi har bokstavelig talt blitt syke og fått angst av deres løgner. De har berøvet oss for både nåtiden og fremtiden, sier hun.