To store utfordringer for Colombias neste president

Frank Conde Tangberg

Politisk rådgiver, Amnesty International

Iván Duque går av etter fire forsmedelige år som president. Den avtroppende presidenten, som fikk jobben med å implementere fredsavtalen fra 2016, tilhører partiet Centro Democrático, fredsavtalens argeste motstander.

Den haltende implementeringen av fredsavtalen, drapene på sosiale ledere, håndteringen av pandemien og økende fattigdom førte til en nasjonalstreik som lammet Colombia i flere måneder i fjor.

I stedet for å ta folks frustrasjon på alvor responderte presidenten med å sende inn militæret og opprørspolitiet for å slå ned på demonstrasjonene.

Sikkerhetssituasjonen er dramatisk forverret, og Den internasjonale røde kors komiteen anslår at det i dag er seks væpnede konflikter i landet.

Sikkerhet

Den enorme ulikheten, forsterket og til dels forårsaket av manglende statlig tilstedeværelse på landsbygda, fører til at mange i Colombia lever fra hånd til munn.

Straffefriheten er utbredt. Dette gir grobunn for væpnede grupper som livnærer seg på ulovlige økonomier.

Til tross for enorme investeringer i militæret og politiet, og arrestasjon eller drap på ledere av væpnede grupper, er sikkerhetssituasjonen ute av kontroll.

Når FARC-EP la ned våpnene og trakk seg ut av «sine» områder, maktet ikke staten å etablere kontroll. Nye grupper tok over, ofte gjennom væpnet kamp.

Duque erklærte at «Clan del Golfo» var nedkjempet etter at lederen «Otoniel» ble arrestert.

Gruppen viste sin makt ved å stenge ned store deler av det nordlige Colombia. I dag har de en såkalt «Plan pistola», med skuddpremier på politiet.

Disse gruppene kjemper ofte om profitt fra blant annet energi- og mineralsektoren, kvegdrift, tømmer og narkotika.

Miljø- og menneskerettighetsforkjempere som jobber for bærekraftig forvaltning av naturressursene, minoriteters rett til sine forfedres landområder eller bønders mulighet til å dyrke noe annet enn coca ansees som en trussel.

Amnestys etterforskning viser at den mislykkede implementeringen av sentrale deler av fredsavtalen har ført til at situasjonen for menneskerettighetsforkjempere har blitt farligere siden fredsavtalen ble inngått.

Global Witness rangerer Colombia som verdens farligste land for miljøforkjempere.

Ifølge Spesialdomstolen for fred står militæret bak minst 6402 drap hvor uskyldige sivile ble drept og kledd ut som geriljasoldater og presentert som falne i strid, og har derfor mistet manges tillit.

Sannhetskommisjonen, som i likhet med den nevnte Spesialdomstolen ble etablert gjennom fredsavtalen for blant annet å belyse menneskerettighetsbruddene som ble begått under den væpnede konflikten, konkluderte med at krigen mot narkotika og militærdoktrinen orientert mot å bekjempe en intern fiende, har vært mislykket.

Konfliktene kan ikke løses med våpen, men gjennom strukturelle endringer i samarbeid med sivilsamfunnet.

Retten til å protestere

I løpet av halvannen måned av nasjonalstreiken ble det ifølge colombianske myndigheter gjennomført nesten 12 500 demonstrasjoner, hvorav nesten 90 prosent var fredelige.

Duque skar alle over en kam med et stigmatiserende budskap som fremstilte demonstrantene som vandaler og terrorister.

Militæret og opprørspolitiet ble sendt ut i gatene.

I Cali, episenteret av protestene, dokumenterte Amnesty at væpnede sivile, enten i samarbeid med- eller tillatelse fra politiet, angrep sivile demonstranter.

Nasjonalt fikk minst 100 personer øyeskader som følge av at politiet gikk inn for skade sivile for å avskrekke dem fra å protestere.

89 personer mistet livet under nasjonalstreiken ifølge kampanjen «Defender la libertad», en allianse av colombianske organisasjoner.

Forutsetning for fred

Myndighetene må skape tillit hos egen befolkning, gjennom dialog og åpenhet.

Rettsstaten og de sivile institusjonene, som finnes for å ivareta folks rettigheter og behov, må styrkes.

Sikkerhet må forstås i bred forstand.

Noen svar ligger i fredsavtalen, slik som å løse rurale utfordringer og sikre bønder levedyktige alternativer til cocadyrking.

Colombianernes økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter må beskyttes.

Både militæret og politiet ligger under forsvarsdepartementet.

Petro har lovet, slik både Sannhetskommisjonen og Amnesty har anbefalt, at politiet skal flyttes til et sivilt departement for å avvikle politiets militariserte struktur og kultur.

Uavhengige kontrollmekanismer må gis mandat og rammer som gjør det mulig å sikre at offentlige tjenestemenn som begår menneskerettighetsbrudd stilles til ansvar.

En må vite at en trygt kan kjempe for menneskerettigheter uten at man blir utsatt for stigmatisering, trusler eller drap.

Dersom Petro skal forhandle med væpnede grupper, må ikke ofrenes rett til sannhet, rettferdighet og reparasjon forhandles vekk.

Per i dag er ingen av problemene som gjorde at colombianerne tok til gatene i 2021 løst.

Sett i sammenheng med økende matvare- og energipriser over hele verden kan frustrasjonen fort vokse igjen.

Hvis så, må colombianske myndigheter reagere helt annerledes, med menneskerettighetene i sentrum.