Nei, vi skal ikke abdisere fra norske verdier

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Sissel Aarak

Generalsekretær i SOS-barnebyer Norge

Jeg er helt sikker på at våre respektive lokale partnere vil riste på hodet når det snakkes om menneskerettigheter og likestilling som noe som er utelukkende norsk. Når det tvert imot er på grunn av lokale bevegelser og organisasjoner at man ser både normativ og praktisk endring i mange land på disse feltene.

Dette betyr ikke at hverken jeg eller andre i SOS-barnebyer er uenige i at likestilling er viktig for utvikling og god bistand.

Eksempelet som Care Norges generalsekretær Kaj-Martin Georgsen griper fatt i, er tatt ut av kontekst og satt på spissen, men jeg står ved at det er noe prinsipielt galt ved at politiske føringer fra givere skal være viktigere enn hva lokale organisasjonene selv prioriterer. Som regel er heller ikke dette noen motsetning.

En grov undervurdering

For det skurrer når vi antar at likestilling eller andre «norske verdier», som Georgsen kaller det, ikke var blitt inkludert i programutvikling og implementering lokalt uten føringene fra Oslo. Dette er både nedsettende og en grov undervurdering av våre kollegaer i programland. For våre lokale partnere er likestilling en viktig del av deres arbeid.

At han videre tar til orde for at SOS-barnebyer ikke bør motta støtte over det norske utviklingsbudsjettet fordi vi er kritiske til at norske politiske føringer skal trumfe lokale prioriteringer, er ganske oppsiktsvekkende, men vi kommer aldri til å vike fra prinsippet om at de som kjenner sin kontekst best, skal definere hva som er best bruk av norske bistandsmidler.

For det er noe grunnleggende feil med måten internasjonal bistand forvaltes på når agendaen og prioriteringene for Malawi settes i Oslo, Berlin eller Washington, og ikke i Lilongwe. Det er noe grunnleggende feil når lokale sivilsamfunnsorganisasjoner må endre sine tematiske prioriteringer og planer hvert fjerde år i tråd med prioriteringene til den enhver tid sittende regjering i Norge. Dette er ikke god utviklingspolitikk.

Vi må endre «økosystemet»

Men siden Care International og SOS-barnebyer Norge begge har signert Pledge for Change, er vi forhåpentligvis enige om at makten må flyttes til lokale organisasjoner. La oss derfor heller diskutere hvordan vi i fellesskap kan drive frem nødvendig endring fremover.

Nylig lanserte OECD sin Development Cooperation Report 2023. Her løfter de, i likhet med Pledge for Change, behovet for å endre «bistandsøkosystemet» og rette opp maktubalansen mellom giver og mottaker.

Rapporten er tydelig på at bistand må være et samarbeid, og at vi må rive ned de strukturelle barrierene som forsterker ubalansen og hindrer lokale sivilsamfunnsaktører i å definere egne prioriteringer og planer. Det som til syvende og sist også hindrer dem fra å bli selvstendige organisasjoner som kan søke institusjonelle midler selv.

For vi må ta innover oss at mange lokale organisasjoner i sårbare og fattige kontekster er helt avhengige av finansering utenfra. At de da hele tiden må tilpasse seg prioriteringene til de forskjellige giverne, gjør at de aldri får utviklet egne langsiktige og bærekraftige planer.

Mandatet og kjernekompetansen til lokale organisasjoner endrer seg ikke i takt med regjeringens skiftende prioriteringer. En organisasjon med spisskompetanse på barns beskyttelse vil ikke nødvendigvis ha kompetanse til å drive jordbruksprogrammer – uansett hvor mye det er hovedsatsingen til dagens regjering.

Rydd plass ved bordet

Så hva mener vi Norge som bistandsstormakt og norske sivilsamfunnsorganisasjoner bør gjøre, slik at vi tar de nødvendige skrittene fra retorikk til reell endring?

For det første må vi sikre at definisjonsmakten flyttes. At de som skal sitte ved styrebordet, faktisk sitter der. Og at lokale sivilsamfunnsorganisasjoner konsulteres når Norge utvikler sine bistandsprogrammer, strategier eller satsninger – slik at de kan sette agendaen og ha mulighet til å søke midler til å adressere de utfordringene de ser.

Lokal forskning og kunnskap må i mye større grad legges til grunn når programmer utvikles.

Vi må endre fokuset vårt fra å bygge egne merkevarer og vokse som organisasjoner, til å heller vokse i antallet vi når ut til gjennom å støtte lokale krefter. Vi må ta ned den uheldige konkurransen mellom de store internasjonale organisasjonene, hvor vi er mer opptatt av å stadig bli større, til å at vi på mest effektiv måte støtter at andre blir større.

Og så må vi ikke minst påvirke hverandre og samarbeide. Skal vi lykkes med å bekjempe fattigdom, sikre grunnleggende menneskerettigheter eller skape reell endring, må vi slutte å bestemme her hva som er best for våre partnerland.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.