Burkina Faso: Vil historiens åpne sår noen gang bli leget?

Burkina Faso er ikke akkurat det landet våre massemedier interesserer seg mest for, kanskje med unntak av terroristangrep eller hjelpeaksjoner under ekstrem tørke. Men for et par uker sida kom en nyhet som i alle fall ble lagt merke til i nabostatene og i Frankrike, den tidligere kolonimakta.

Drap og kupp

I utgangspunktet er det ikke så oppsiktsvekkende at en tidligere president blir stilt for retten i et afrikansk land. Men i dette tilfelle er det tale om landets mektige leder gjennom 27 år, Blaise Comparoé, og anklagen går ut på drap og angrep på rikets sikkerhet i 1987. Ofrene var både revolusjonslederen Thomas Sankara og 12 av hans nærmeste medarbeidere, som ble skutt og slengt i en massegrav.

Compaoré har unnskyldt seg med at han var fraværende på grunn av sykdom den aktuelle dagen, 15. oktober, men hans sikkerhetssjef og våpenbrødre var åpenbart på plass. Det tok da heller ikke mange timene før Compaoré utropte seg selv til president, for så å bli sittende helt til høsten 2014. Da ble han feid til side gjennom et folkelig opprør, og har seinere vært i eksil i Elfenbenskysten.

Når det kommende rettsdramaet fortjener så mye oppmerksomhet, er det selvsagt fordi Thomas Sankara, mer enn 30 år etter sin død, er et ikon og en inspirasjonskilde langt utenfor eget land. I 2017 ble det avduket et stort monument i hovedstaden, og en bredt sammensatt komité har til oppgave å holde minnet levende gjennom opplysningskampanjer, konferanser, forskning og utstillinger. Samtidig kommer det nye filmer, artikkel- og intervjusamlinger og biografier, både på fransk og engelsk. Der møter vi også skyggesidene ved Sankara, og hans fire år lange (eller korte) revolusjonsperiode løftes fram (se litteraturlista).

Landet som står oppreist

Hva er det så ved Thomas Sankara som fortsatt evner å både inspirere og polarisere, og hvorfor er Burkina Fasos historie etter selvstendigheten ofte inndelt i periodene «før, under og etter Sankara»?

Det startet i 1983, da et militært revolusjonsråd overtok etter et kupp mot like uniformerte forgjengere. Sankara var med sin karisma, sin altoppslukende arbeidsevne og sine talegaver den naturlige leder, til tross for at han ikke var mer enn 33 år. Det var også gjennomsnittsalderen for den nye ledelsen. Sankara var blant dem som var godt skolert i sosialismens klassikere, men som katolikk var han også påvirket av latinamerikansk frigjøringsteologi. I talene finner vi derfor sitater både fra Bibelen og Det kommunistiske manifestet, selv om han nok oftest viste til ledere fra utviklingsland, som for eksempel Ho Chi Minh, Fidel Castro, Kwame Nkrumah og Franz Fanon.

Skal det først velges en ideologisk merkelapp, er det nok revolusjonær nasjonalisme og anti-imperialisme som treffer best. Mye handlet derfor om å bryte med arven fra kolonitida og de tette båndene som skiftende militærregjeringer hadde med Frankrike. Det lå også bak skiftet av navn fra Øvre Volta til Burkina Faso, som er ord satt sammen fra to afrikanske språk. Kort fortalt betyr det landet for dem som står oppreist, er ærlige og holder på sin verdighet.

Ønsket om økonomisk uavhengighet brakte Sankara raskt på kollisjonskurs med bistandsgivere, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), som alle på denne tida utstedte nyliberalistiske diktater om privatisering, sosiale nedskjæringer og innskrenking av staten. Motvilje mot det som kalles «strukturtilpasning» ble straffet, samtidig som Burkina Faso akkurat nå var utsatt for en av historiens verste tørkekatastrofer, kombinert med dramatisk prisfall på bomull som sto for 40 prosent av valutainntektene.

Kvinnekamp, vaksinasjon og krig mot korrupsjon

Sankara skilte seg helt fra starten ut ved å støtte kampen for kvinners rettigheter, ikke minst gjennom forbud mot kjønnslemlesting, arrangerte ekteskap og polygami. Trass i utenlandske advarsler om at det var urealistisk, ble det gjennomført en massevaksinasjon som i løpet av noen få uker beskyttet to millioner barn og unge mot meslinger og gulfeber. Det har utvilsomt spart titusener av liv. Helsestasjoner, opplysningskampanjer og apoteker på landsbygda reduserte spedbarnsdødeligheten, samtidig som flere begynte på skolen i et land hvor ni av ti verken kunne lese eller skrive da Sankara overtok. Skatten på små familiebruk ble senket for å stimulere til økt matproduksjon, og treplanting opp mot Sahara var bare ett av de mange miljøtiltakene.

Det som kanskje huskes best, er fire års kompromissløs kamp mot korrupsjon på alle nivåer i samfunnet. Sankara skar også raskt ned på elitens lønninger og frynsegoder i et av Afrikas aller fattigste land, og med sin spartanske livsstil og motvilje mot all luksus gikk han foran med et godt eksempel. Han var utvilsomt verdens dårligst betalte president, og i ettertid er det registrert få andre personlige eiendeler enn fire sykler og tre gitarer. Statens flåte av Mercedes-biler ble skiftet ut med Renault 5 uten privatsjåfører, og ingen fikk lenger fly på første klasse.

Toppstyrt og autoritært

Men hvorfor var det så få burkinesere som reiste seg i motstand mot det blodige maktskiftet i 1987, og hvorfor var det så mange som nå trakk et lettelsens sukk?

Det er mange grunner til at Sankaras tilhengerskare skrumpet inn. En av de viktigste er selvsagt at han fikk sin makt gjennom et kupp, og at hele hans karriere var knyttet til et militært kommandosystem. Selv om han handlet uselvisk for det han oppfattet som landets og det fattige flertallets beste, var det et toppstyrt regime som ikke sprang ut av noe bredt opprør nedenfra. Det nasjonale revolusjonsrådet og Sankaras indre krets besto bare av menn i uniform, og han hadde få venner eller fortrolige utenfor et snevert miljø. Aller nærmest sto Blaise Compaoré, bestevenn fra ungdomsårene og kollega i hæren, som seinere ga presidenten sitt judas-kyss.

Rommet for ytringsfrihet og demokratiske valg har aldri vært stort i Burkina Faso, som i sin 60-årige historie har vært under direkte militærstyre i 40 år. Men det ble ikke noe bedre med et militærråd som ga seg selv retten til å tolke hva «folket» mente. Etter hvert ble også store deler av fagbevegelsen kneblet, inkludert den sterke lærerorganisasjonen. Rundt om i landet, på arbeidsplasser og ved studiesteder ble revolusjonens direktiver fulgt nøye opp av autoritære «komiteer for revolusjonens forsvar». Sankara hadde mange kvaliteter, men å lytte til dem som burde vært blant støttespillerne hans, var ikke en av dem.

Fiender ute og hjemme

På landsbygda ble tradisjonelle ledere brått skjøvet til side, til stor misnøye hos dem som ikke ville gi slipp på sine kulturelle og religiøse samlingspunkter. Det var også dem som så med skepsis på en president som med en far fra en liten minoritet bare «halvveis» hørte til største folkegruppe, mossi. Streng disiplin og krav om nesten umenneskelig arbeidsinnsats var samtid en utfordring som ga motstandere innenfor statsapparatet. Frankrike tok heller ikke lett på kursskiftet i ei tid hvor den «nye kalde krigen» var på sitt aller kaldeste. Det var ingen diplomatisk triumf da Sankara gikk til direkte angrep på president Francois Mitterand under en gallamiddag, og ville ha seg frabedt å bli belært om menneskerettigheter fra et land som bidro til å holde det sørafrikanske apartheidregimet i live.

Det var derfor ikke til å unngå at presidenten ble stadig mer isolert, og det kom ikke som noen overraskelse - heller ikke for Sankara selv - da kuppmakerne stormet møtet i revolusjonsrådet 15. september 1987. Mange har antydet at Elfenbenskysten og Frankrike hadde en finger med i spillet, om ikke på selve avtrekkeren. Dét kan godt være, men det var nok av innenlandske fiender som kunne klare dette på egen hånd. Ingen i det nye styret gjorde dette ut fra demokratisk sinnelag, men de savnet elitens privilegier og de goder som fulgte med nærhet til Frankrike og de internasjonale finansinstitusjonene.

Etter en kort periode med revolusjonær retorikk fulgte et dramatisk retningsskifte mot høyre, og Sankara og revolusjonsperioden ble enten fortiet eller demonisert. De som ville føre det beste ved hans ideer videre, ble utsatt for forfølgelse, fengslet eller likvidert. En av de få av de få som reiste kritiske spørsmål, og som stilte spørsmål om drapet i 1987, var den kjente journalisten Norbert Zongo. Hver tirsdag kom den uavhengige ukeavisa hans med stoff som utfordret myndighetene. Da også han ble tatt av dage i 1998, var det store sørgetoget i Ouagadougous gater en åpenlys protest.

Valg uten demokrati og folkelig opprør

Blaise Compaorés inntog i presidentpalasset i 1987 falt i tid sammen med krav om demokratiske valg over mesteparten av Afrika. Folkelig mobilisering mot de gamle elitene sprang også ut av dyp misnøye med sosial ulikhet og økonomiske innstramminger under press fra Verdensbanken og IMF. I likhet med sin konservative parhest i Elfenbeinskysten, Felix Houphet-Boigny, gjennomførte Compaoré i 1991 et valg før opposisjonen fikk mulighet til å organisere seg og lage sine programmer. Presidenten ble deretter gjenvalgt gang på gang, riktignok med mange uregelmessigheter og synkende deltakelse. Men da han i 2014 ville endre grunnlovens paragraf 37 for å stille nok en gang, var folks tålmodighet endelig slutt. 30. oktober brøt det ut voldsomt opprør med fagforeninger, studenter, kvinnebevegelser og uorganisert ungdom i spissen.

Både den folkelige oppslutninga og politiets hensynsløse framferd i 2014 er godt dokumentert gjennom bilder og filmer. Et godt eksempel på det siste er den timelange filmen Burkinabé rising, som i sin helhet er tilgjengelig på Youtube. Når den er så severdig, er det ikke minst fordi den viser hvor viktig musikere, billedkunstnere, slampoeter, dansere, teatergrupper og fotografer kam være som kanaler for bevisstgjøring og kamp mot undertrykking. Landets mest kjente rapper, Smockey, hadde allerede organisert et kunstnerkollektiv som satte sitt preg på opprøret. I dag er dette en bevegelse som kjemper for både demokratisering og sosial rettferdighet, og som betegnende nok heter «folkets koster».

President uten uniform

I den sivile overgangsperioden etter Compaorés fall, forsøkte noen av hans håndgangne menn seg på et nytt militærkupp, men mislyktes. Det ble ledet av den avsatte presidentens høyre hånd, Gilbert Dienderé, som i tillegg til å sone en lang fengselsstraff nå er siktet som medskyldig i drapet på Sankara og andre ledere i 1987.

I 2015 kunne folk endelig gå til valgurnene med forhåpninger om at alt gikk rett for seg. Allerede i første valgomgang sikret Roch Marc Kaboré seg seieren, og ble den første presidenten etter 1966 uten bakgrunn i militærappratet. Han var riktignok finans- og statsminister i flere perioder under sin forgjenger, men brøt ut i protest tidlig i 2014, og sto deretter fram som en av Compaorés fremste kritikere. Verken den politiske eller økonomiske kursen er grunnleggende endret, men den nye presidenten har både før og etter gjenvalget lyttet til dem som vil ha tilbake flere av de positive sidene ved «Sankara-revolusjonen». De store forskjellene mellom rik og fattig har ikke akkurat blitt mindre med årene. Både klimaendringer, et uvennlig verdensmarked og innkapsling i Sahelområdets jihad-oppvåkning har bidratt til å befeste Burkina Fasos plass nesten nederst når land rangeres etter levekår og utvikling.

Det er nok mer ut fra et håp om forsoning enn som tegn på politisk overbevisning at Kaboré iblant krydrer sine taler med sitater og slagord som stammer fra Sankara. Men dette bidrar til å legitimere den nye interessen som manifesterte seg så sterkt i 2014, og som ikke ser ut til å avta. Han bidrar dermed til å kaste glans over markeringer som gir revolusjonslederen en sentral plass i landets nyere historie. Det samme skjedde i en tale som Emmanuel Macron holdt under sitt statsbesøk for noen år siden. Den franske presidenten ga også et løfte om å offentliggjøre alle dokumenter i deres arkiver, men det er nok mye som ikke er protokollført.

Det kan derfor ta lang tid før Burkina Fasos åpne sår blir leget, om det i det hele tatt vil skje. Dessuten er det høyst uklart om Blaise Compaoré noen gang fysisk vil være til stede i retten, ettersom han har skaffet seg et nytt statsborgerskap for å unngå krav om utlevering til hjemlandet.

Er det noe som sier at historie ikke er spennende, eller at den kan skrives en gang for alle?

Mer å lese:

Congo, Jean-Claude og Leo Zeilig (2018) (red.), Thomas Sankara. Voices of liberation. Cape Town: HSRC Press.

Harsh, Ernest (2014), Thomas Sankara. An African revolutionary. Athens: Ohio University Press.

Harsh, Ernest (2017), Burkina Faso. A history of power, protests and revolution. London: Zed Books.

Murray, Amber (2018) (red.), A certain amount of madness. The life, politics and legacies of Thomas Sankara. London: Pluto Press.

Peterson, Brian J. (2021), Thomas Sankara. A revolutionary in Cold War Africa. Bloomington: Indiana University Press.

Sankara, Thomas (2007), Thomas Sankara speaks. The Burkina Faso revolution 1983-1987. New York: Pathfinder Press (2. utg.).