Vil COP26 redde regnskogen? Det er lov å håpe

Klimatoppmøtet COP26 går inn i sine siste hektiske timer. Vern av regnskog, som lenge har vært Norges viktigste internasjonale klimatiltak, har spilt en viktig rolle.

Budskapet om at opptak av CO2 i tropisk regnskog og skog i andre deler av verden er helt avgjørende for om vi skal greie å avgrense global oppvarming til under 1,5 grader er nå akseptert av de fleste.

I Glasgow skrev 127 land på dag 3 av toppmøtet under på en erklæring om å stanse og reversere tap av skog innen 2030. Erklæringen omfatter 85 prosent av verdens tropiske skoger. De tre største regnskoglandene, Brasil, Indonesia og Den demokratiske republikk Kongo, har alle skrevet under.

Det samme har andre viktige regnskogland som Australia, Angola, Peru og Colombia.

Erklæringen ble backet opp av løfter om 12 milliarder dollar fra Norge og ti andre rike land, samt EU, fram til 2025. I tillegg har det kommet ytterligere løfter om sju milliarder kroner i privat kapital.

Da skulle vel alt være i orden?

Det er nok ikke helt sikkert, for å si det forsiktig. Skog-erklæringen er for det første ikke en del av klimakonvensjonen, og dermed ikke juridisk bindende.

Dessuten har mange av de samme landene lovet det samme før.

Fiasko etter New York

New York-erklæringen fra 2014 sa at avskoging skulle halveres innen 2020 og stoppes innen 2030. Den ble underskrevet av 39 land, i tillegg til regionale myndigheter, private selskaper og ikke-statlige organisasjoner.

Fasit ble noe helt annet enn løftene, og New York-erklæringen kan ikke kalles noe annet enn en fiasko. Det ble ingen halvering innen 2020. I stedet økte den generelle avskogingen blant de aktuelle landene med 14 prosent, ifølge nettstedet Mongabay og tall fra University of Maryland/World Resources Institute.

Tapet av tropisk primærskog økte med 19 prosent i årene 2016-2020 sammenlignet med 2010-2014. Tropisk primærskog er gammel skog som er helt eller i stor grad uberørt av hogst. Det er denne skogen rommer mest karbon.

Utviklingen går dessuten feil vei. 2020 var et av de verste årene noen gang. Verden mistet i fjor, på ett år, tropisk primærskog tilsvarende hele Trøndelag fylke, ifølge World Resources Institute.

Stole på Bolsonaro?

Den nye avtalen fra Glasgow omfatter flere land enn New York-erklæringen, og det loves mye penger, men det er ingen garanti for at løftene vil bli en realitet denne gangen heller.

Mange av landene som har skrevet under på Glasgow-avtalen har tynnslitt tillit, blant dem Brasil. Under president Jair Bolsonaro har avskogingen i Brasil økt raskere enn på ti år, ifølge den brasilianske organisasjonen Imazon.

Greenpeace i Brasil er svært kritisk til avtalen, og ser ut til å mene at enhver avtale som Brasil under Bolsonaro kan gå med på, ikke er verdt papiret den er skrevet på.

«Det er en veldig god grunn til at Bolsonaro føler seg bekvem med å skrive under på denne nye avtalen. Det åpner for et nytt tiår med avskoging, og den er ikke juridisk bindende. Samtidig står Amazonas på kanten av stupet og vil ikke overleve mer avskoging,» sier Carolina Pasquali, leder for Greenpeace i Brasil.

Det er ikke vanskelig å følge logikken når det gjelder Brasil, og spørsmålet er om dette gjelder også for avtalen som helhet og også de andre avtalepartnerne.

Norsk arbeid for bred støtte

Norge har lenge arbeidet hardt for å få regnskog høyt på den internasjonale dagsordenen. Lenge sto Norge nesten alene blant rike land i arbeidet for å sikre avtaler og penger som belønning til tropiske land som ikke hugger regnskog.

En del av den norske taktikken har lenge vært å gjøre Norges bidrag lite synlig, og i stedet puffe fram andre samarbeidspartnere, som Tyskland, når de kom på banen.

Dette i sterk kontrast til norsk bistand på andre områder, som helse eller utdanning, der Norge i egne pressemeldinger gjerne tar stor plass med sine pengeløfter, og ikke underslår seg muligheten av å gjenta samme pengeløfte flere år på rad.

Norge har under klimatoppmøtet fulgt opp eksisterende avtaler med samarbeidsland gjennom utbetalinger på 85 millioner kroner til Peru og 195 millioner kroner til Colombia.

I tillegg kommer en norsk andel i løfter om en halv milliard dollar fra samarbeidsinitiativet Central African Forest Initiative (CAFI) til Den demokratiske republikken Kongo de nærmeste fem åra. DR Kongo og president Felix Tshisekedi har signert på en svært ambisiøs plan om å gjøre en rekke tiltak for vern av skog som den store, men skjøre og vanskelig styrte staten ikke har maktet å gjennomføre tidligere.

Landet har også satt til side en omstridt opphevelse av et forbud mot hogstkonsesjoner, men kanskje ikke lenger enn til neste år.

Lav norsk profil

Også i Glasgow har Norge holdt en lav profil i skog-saken. Det er særlig vertskapet, britenes statsminister Boris Johnson, som har markert seg som en forkjemper for tropisk skog.

Nytt i år er at også USA er på banen. Det var et gjennombrudd for Norge allerede i april i år, da president Joe Biden meldte tydelig at USA er tilbake i klimaforhandlingene og dessuten pekte ut vern av skog som et viktig område for USA.

Å få med USA i dette arbeidet er åpenbart ekstremt viktig. I 2016 ble det markert som en viktig hendelse at USA daværende utenriksminister, og nåværende klimautsending, John Kerry, møtte opp på tampen av den internasjonale regnskogkonferansen som Norge avholder med jevne mellomrom.

Kerry gjorde ikke annet enn å signere en ganske ubetydelig avtale om samarbeid med Norge om miljøkriminalitet og fortelle om gode barndomsminner fra seiling i Oslofjorden. Men det ble likevel regnet som viktig. Så kom Trump, og USA var borte i fire år.

Ærlig svar fra Indonesia

Spørsmålet er om det retoriske gjennombruddet for regnskog i 2021 vil få en effekt i form av redusert avskoging.

Kanskje det mest ærlige svaret har kommet fra Indonesia, som er verdens nest største regnskognasjon etter Brasil. Indonesia er det eneste av de fem viktigste regnskog-landene som faktisk har lykkes med å redusere avskoging de siste åra.

Uavhengige tall viser at en rekke tiltak satt i verk under president Joko Widodo, også kjent som Jokowi, har hatt stor effekt. Siden 2015, da katastrofalt mange branner rammet landet, har tall for avskoging sunket til det laveste nivået på 18 år. Indonesia skrev under på avtalen i Glasgow.

Men blekket på avtalen var knapt tørt før skog- og klimaminister Siti Nurbaya Bakar ga klart uttrykk for at Indonesia rett nok vil ha en bærekraftig skogforvaltning, men på ingen måte har forpliktet seg til et mål om null avskoging innen 2030. Dette fortalte hun til indonesiske studenter i Skottland, og statsråden gjentok det på sosiale medier til et hjemlig publikum.

Siti Nurbaya Bakar er en betrodd statsråd som har sittet i Jokowis regjering siden han ble innsatt som president første gang i 2014, og har vært en mangeårig samarbeidspartner for norske statsråder.

«Den omfattende utviklingen under president Jokowi må ikke stoppes av hensyn til karbonutslipp eller avskoging», sa skog- og miljøvernministeren på Twitter ifølge internasjonale og indonesiske medier.

Indonesia trenger å bruke sine skogområder til både å utvikle ressursbasert økonomi, og til jord til småbønder og for å sikre egen matsikkerhet, er budskapet. Indonesia kan ikke love noe landet ikke kan gjøre, slo hun fast.

Bolsonaros politikk i Brasil er enkel å forklare som en høyrepopulistisk visjon med nostalgi for årene med militærdiktatur, og lite vekt på miljøvern. Kanskje taper han valget neste år.

Jokowis regjering i Indonesia er i motsetning til dette umulig å plassere på en tradisjonell europeisk eller latinamerikansk høyre-venstre-akse. Men ønsket om økonomisk modernisering og utvikling er ett sentralt mål. Det er et mål som mange utviklingsland deler.

Det kan godt være at Indonesia ikke bare er det landet som er flinkest til å verne regnskog, men også ærligst. Det kaster skygger over skogløftene fra Glasgow.