Våren som ble ødelagt

Det er gått tolv år siden de folkelige opprørene ruller over store deler av Nord-Afrika og Midtøsten. Demonstrantene ønsker både mer demokrati og bedre levekår, men ble stort sett møtt med vold og mer undertrykkelse fra makthaverne. Ett av landene der det gikk aller mest voldsomt for seg, var Libya. Der utviklet opprøret seg snart til en regulær borgerkrig. Utfallet kjenner vi alle. Den eksentriske diktatoren Muammar al-Gaddafi måtte bøte med livet, og de demokratiske kreftene så for en stakket stund ut til å ha vunnet.

I dag er imidlertid situasjonen på mange måter verre enn før. Libya er et sterkt splittet og langt på vei lovløst land, en fragmentert stat der ulike væpnede grupper kontrollerer hver sine deler av landet.

Våren 2011 kunne man fremdeles håpe på at det var muligheter for en reell demokratisk endring i regionen. Det håpet var også til stede i det norske utenriksdepartementet, under ledelse av Jonas Gahr Støre. Norges tradisjoner som en uselvisk og balansert fredsmegler er en viktig del av vårt utenrikspolitiske selvbilde. Det var et selvbilde som ble ekstra trigget da det plutselig bød seg en mulighet for at Norge kunne megle mellom de stridende partene i Libya.

Det er denne historien Henrik Thune nå forteller i den informative og interessante boken «Strengt fortrolig. Norges hemmelige forsøk på å stanse krigen i Libya».

Som en velskrevet agentroman

Henrik Thune selv var på dette tidspunktet tilknyttet UD som prosjektleder, og ble så å si over natta involvert i det dypt hemmelige meglingsarbeidet. Andre sentrale navn fra persongalleriet er ekspedisjonssjef Geir O. Pedersen, Jon Hanssen-Bauer og den nå avdøde Tomas Stangeland (som boken er dedisert til). Som en slags frilans utenrikspolitisk mellommann opererte i tillegg journalisten og forfatteren Henrik Hovland i kulissene. Og i bakgrunnen svevde altså utenriksminister Støre.

Handlingstrådene er mange og til dels intrikate, og det fører for langt å skulle referere alt som skjedde denne hektiske våren. De spesielt interesserte bør ganske enkelt lese boken, som til tider er like engasjerende som en velskrevet agentroman.

Et slags høydepunkt inntreffer når den norske delegasjonen oppnår et møte med Gaddafis sønn, Saif al-Islam, i Tripoli. Den uten tvil intelligente diktatorsønnen fremstår i Thunes bok som fanget i sin egen mentale boble, uten å være i stand til å ta inn over seg hva som egentlig var i ferd med å skje. Thune og de andre utsendingene sitter faktisk sammen med Saif når nyheten om at FN har vedtatt en flyforbudssone, blir gjort kjent. Gaddafis regime virket fullstendig uforberedt, skal vi tro forfatteren.

Da bombingen startet den 19. mars, hadde nordmennene akkurat rukket å komme seg ut av Libya.

Samtalene med det vaklende regimet, og etter hvert med opprørsfronten, fortsatte utover våren 2011, og toppet seg på sett og vis da det lyktes å samle partene til samtaler i Oslo. En nøkkelperson her var Mohamed Ismail, stabssjefen til Saif al-Islam Gaddafi.

Diplomatiets sjanse

Blant bokas kvaliteter er innblikket i det som kan kalles forhandlingspsykologi, hvordan man hele tiden må finne balansepunktet mellom saklig diplomati og sterke følelser. Thune er en dreven forfatter, og han klarer å hente maksimalt med dramatikk ut av ikke bare følelsesladede forhandlinger, men også selv de mest hverdagslige møter i UDs nøkterne lokaler.

Det er også opplysende å lese Thunes tolkning av en krigs ulike faser, ikke minst med tanke på det som nå skjer i Ukraina. Etter den første innbittheten går man gjerne over i en fase av fastlåsthet og utmattelse. Det er i denne fasen at diplomatiet har sin sjanse, skal vi tro forfatteren. La oss håpe at det vil vise seg å stemme, også nå når Europa står midt oppe i en blodig krig.

Et øyeblikk tror nordmennene at man har kommet fram til en fredsavtale som begge parter kan godta. Men når amerikanerne skal overta ledelsen foran det siste, avgjørende møtet, stiller delegasjonen med et bundet mandat som Gaddafi-regimet ikke kan akseptere. Dermed er også det siste håpet om en fredelig løsning spolert.

Det hjalp selvfølgelig heller ikke at både britene og franskmennene kjørte sololøp i denne konflikten. Den daværende franske presidenten, korrupsjonsdømte Nicolas Sarkozy, skal ha mottatt nærmere 500 millioner i valgkampbidrag fra Gaddafi.

Tolv år virker lenge siden når man leser denne boken. Henrik Thune fremstiller det som en periode da Europa var preget av det han kaller liberal handlingskraft. Humanitær intervensjon var en akseptert fremgangsmåte, og ambisjonene om demokratibygging var fremdeles levende.

I dag er virkeligheten, som vi vet, en ganske annen. Henrik Thunes bok vil uansett bli stående som et lærerikt og viktig bidrag til å forstå dette interessante øyeblikket i norsk utenrikspolitisk historie.