Norge trekkes inn i strid om oljefelter mellom Kenya og Somalia

I dokumenter som Kenya la fram for Den internasjonale domstolen (ICJ) i februar antyder regjeringen i Nairobi at Norge bidro til at Somalia tok opp grensespørsmålet «i all hast» i 2014. Påstandene ble trukket fram av Kenyas største avis Sunday Nation i helgen, samtidig som de fortalte at Kenya trakk seg fra saken.

Professor Stig Jarle Hansen, tror at Somalia hadde trukket det lengste strå dersom rettssaken hadde fortsatte.

Han mener det er heller ikke rart at Norge er trukket inn i denne saken.

- Norge var med å kartlegge den økonomiske sonen og kontinentalsokkelen for Somalia. Og hjalp Somalia legge inn kravene på en ordentlig måte - og når Norge gjorde det så man at det var noe som ikke stemte når det gjaldt havgrensen mellom Somalia og Kenya, sier Hansen som er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelig universitet NMBU.

Han trekker fram at det territoriale farvann var ikke blitt skikkelig erklært før fra somalisk side. Den tidligere somaliske presidenten Siad Barre (1969 - 91) hadde gjort en halvveis jobb og erklært at han ville ha 200 nautiske mils territorial farvann, men det er ikke slik reglene fungerer og det ble gjort på en hel feil måte av Siad Barre, mene Hansen.

- Norge hjalp Somalia for første gang å ordentlig demarkere sin økonomisk sone og territorial farvann og området mellom. Det skapte problemer for Norge, og vi ble utsatt for en rekke konspirasjonsteorier om norske interesser. Kombinasjonen av en demarkering av territorial farvann og definitivt oljeforekomster skapte i første omgang konspirasjonsteorier om Norge i Somalia, der mange mente at Norge var bare der på grunn av olje. Men det virker nå som om den norske demarkeringen er til Somalias fordel. Ikke at den er urettferdig, men at den ble erklært, sier Hansen.

Strid om grenselinjer

Striden dreier seg om hvor grenselinjen til havs går mellom de to landene. Kenya mener den historiske grensen følger breddegraden østover fra der de to landegrensene møtes på land. Somalia hevder grenselinjen på land, som er en diagonal som peker ned mot sørøst, skal forlenges ut havet. Dersom avgjørelsen hadde vært i Somalias favør vil store områder (over 160.000 kvadrat kilometer) med potensielle gassreserver under havbunnen tilfalle landet.

Kenyas avviser at ICJ har rett til å prøve saken og at det gjort prosess feil.

Landet mener at de fastholder den grensen som de mener begge land ble enige om i 1979. De mener Somalia endret først syn etter at oljeselskapet Tullow oppdaget olje i Turkana-området i Kenya i 2012, og etter at Kenya hadde gitt letekonsesjoner til flere internasjonale selskaper inkludert Statoil (nå Equinor).

Somalia brøt diplomatiske forbindelser med Kenya i fjor høst.

Kenya: Noen vil destabilisere

Da kenyanske myndigheter i forrige uke valgte å trekke seg fra ICJ hevdet de at utenforstående kommersielle interesser fyrte opp under saken som «truer med å destabilisere fred og sikkerhet i en allerede sårbar region». Kenyansk UD sier videre i en uttalelse at saken ble i all hast fremmet for retten og at dette viser «en vel samkjørt strategi som setter landene opp mot hverandre….. innflytelsesrike utenforstående har til hensikt å bruke ustabilitet i Somalia til å fremme aggressive kommersielle interesse med liten hensyn til fred og sikkerhet i regionen».

Norge i saksdokumenter

Før Kenya tok steget med å avsluttet samarbeidet med ICJ hadde landet i slutten av februar presentert en rekke nye saksdokumenter. I en lang redegjørelse og kronologi trekkes Norge inn i bildet, med antydninger om at Norge skal ha oppmuntret Somalia til å fremme sitt krav om det omstridte triangelen ut i havet.

I rettsdokumentet kobler Kenya ulike hendelser sammen. De antyder at Norge har motiv for å omfavne Somalia fordi Kenya kansellerte Statoils letekontrakt utenfor kysten fordi de mente selskapet ikke hadde oppfylt kontraktsvilkårene.

«Det er kanskje ingen tilfeldighet at i april 2013 besøkte en somalisk parlamentariker delegasjon Oslo for å diskutere samarbeid, utvikling og forvaltning av naturressurser. Ifølge Financial Times “inkluderte samtalene diskusjoner om en triangel med omstridt hav mellom Kenya og Somalia».» Og igjen med henvisning til Financial Times hevdes det at Statoil har «innnått noen forpliktelser med Somalia». Kenyanerne trekker også fram at Norge gir bistand til Somalia og etablerte et felles giverfond.

«I det minste viser Oslo-møtet en sterk internasjonal interesse i Somalias offshore olje og gass,» heter det i dokumentet.

Kenya er mest opptatt av selskapet Soma Oil & Gas som i 2013 fikk eksklusive rettigheter til utvinning i somalisk farvann og på land, uten anbudsrunde. Norsk-somalieren Hassan Khaire (tidligere ansatt i Flyktninghjelpen) ble direktør i selskapet og senere statsminister i Somalia (februar 2017). Soma Oil & Gas hadde, ifølge Kenyna, sterke russiske eierinteresser via selskaper registrert på British Virgin Islands.

Somalia fremmet grensesaken for ICJ i 2014. Saken skulle ha begynt i forrige uke, og avsluttet senere denne uken. Men Kenya sier de nå vil heller ta saken i FNs sikkerhetsråd der de medlem de neste to årene.

Pressemeldingen fra kenyansk UD og fra rettsdokumentene der Norge trekkes fram har fått oppslag i lokale medier.

- Saken, slik den er fremstilt i kenyanske medier, er beklagelig. Norge har ingen rolle i denne konflikten, og påstanden om sammenheng mellom eventuelle kommersielle interesser og Norges bistandsengasjement er grunnløse. Dessverre dukker slike framstillinger jevnlig opp i kenyanske medier. Vi har en god dialog med kenyanske myndigheter, blant annet om havspørsmål, og tar også opp dette spørsmålet ved anledning, sier talsperson Tuva Bogsnes i Utenriksdepartementet til Bistandsaktuelt.

Norge ikke-nøytral?

- Ser Kenya på Norge som en ikke-nøytral aktør i denne saken?

- Det er i hvert fall ikke langt unna. Det er litt Norges skyld også. Det ene er at vi hemmeligholdt den norske Somalia-strategien, det inviterer til konspirasjonsteorier. Og nummer to er det veldig tette og spesielle forholdet Norge hadde til den tidligere somaliske statsministeren, Hassan Khaire som var fra Norge og som manglet transparens til tider. De to tingene åpnet nok Norge for konspirasjonsteorier, sier professor Stig Jarle Hansen.

- Kenya sier nå at de vil heller ta saken til Sikkerhetsrådet. Men hva kan Sikkerhetsrådet gjøre i en sånn sak?

- Det er ikke mange måter å løse dette på. Du har ICJ som de nå trekker seg ut av, og så kan du drive med bilateral diplomati (og det var det Kenya trodde de gjorde på 1980-tallet), eller kan du sette opp en eller annen adhoc/megler-tribunal og kanskje bruke allierte til å påvirke den. Det er blitt gjort av andre tidligere.

- Jeg tror kenyanerne har litt flaks nå fordi i en tidlig fase av sin presidentskap var Somalias president Mohamed Abdullah Mohamed Farmajo god på å bygge internasjonale relasjoner. Problemet med valget i Somalia nå er at Farmajo er mer kontroversiell og har vist seg å være mer totalitær enn mange trodde. Hans faste venner har skrumpet inn til å være statsminister Abiy Ahmed i Etiopia og president Isaias Afwerke i Eritrea

- Forholdet mellom Somalia og Kenya er nå helt nedfrosset?

- Ja, men det har ikke bare med denne saken å gjøre. Det har mest å gjøre med rivaliseringen mellom Farmajo og regionalstatene, og der Kenya har stått solid bak Jubaland-regionstaten internt i Somalia, og det er de fortsatt. Denne saken kan balle på seg ettersom Abiy er så tett opp til president Farmajo . Konfliktkomplekset utspiller seg i grenseområdene mellom Somalia, Etiopia og Kenya. Det kan eskalere og da kommer den maritime konflikten på toppen av dette her, men er ikke hoveddriveren - hoveddriveren blir da at Farmajo med makt forsøker å konsolidere kontrollen over regionstatene og Kenya står i mot og Etiopia kommer inn på somalisk side.

Hansen mener det er ikke rart at saken vekker følelser i begge landene.

Han mener at det er også verdt å merke seg at Kenya har en blåvannsmarine og kan patruljere eget territorialfarvann og driver ressursforvaltning i den økonomisk sonen, men det har ikke Somalia. Somalias marine har ikke vært reell siden rundt 1981 slik at de har ikke hatt noe territorial kontroll.

Hansen fremhever at det har vært en stor økning av maritime grensetvister etter at dagens havrettsregime (UNCLOS III) ble innført fra 1982, men at dette så langt alltid har blitt løst fredelig.

- Det er fantastisk, sier Hansen.