Utviklingsministeren er sjelden den viktigste statsråden – det har konsekvenser

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Mike Fergus

Pensjonert bistandskonsulent

Erik Lunde, generalsekretær i Strømmestiftelsen, har helt rett når han peker på at bistandspolitikken ofte endres radikalt og at hovedsatsingsområder skiftes ut så fort vi får en ny statsråd.

Anne Beathe Tvinnerheim er bistandsminister nummer 13 på 40 år siden Reidun Brusletten ble landets første bistandsminister i 1983.

Kun to av disse ministrene, Hilde Frafjord Johnson og Erik Solheim, beholdt posten i mer enn fem år til sammen. De fleste andre var med oss ett til tre år. De kom fra fem forskjellige partier fra Høyre til SV.

Les også: Langsiktig bistand uten langsiktighet

Omfattende meny å velge fra

For å oppnå bærekraft mener Lunde at vi trenger politikere med evne til å tenke lenger enn fireårsperioder.

Vi som har vært med i bransjen siden 1983, vet godt hva Lunde mener. Hver ny minister som kommer inn, har et klart behov å markere seg på et nytt satsingsområde, enten det er helse, matsikkerhet, utdanning for jenter, urbanisering, landsbygdutvikling, fornybar energi, industriutbygging, tiltak mot barnearbeid, klimaendringer eller menneskehandel.

Det er en nokså stor meny å velge fra. Det er klart at en senterpartiminister vil prioritere matsikkerhet og en minister fra Kristelig Folkeparti vil prioritere familie og barn. Etter min erfaring er det tre årsaker til denne situasjonen:

1. Bistandsministerens post har sjelden vært en viktig stilling i regjeringen. Der har man kanskje råd til å la nykommere prøve seg uten at det har noen konsekvenser for viktige kontroversielle saker i Norge. Av de 13 bistandsministre hadde kun Kirsti Kolle Grøndahl statsrådserfaring fra før, og kun inneværende minister Anne Beathe Tvinnereim samt Hilde Frafjord Johnnson og Erik Solheim hadde utenrikserfaring av betydning før de ble ministre. Etter perioden var det bare Grøndahl, Faremo, Solheim og Astrup som gikk videre til andre statsrådsposter.

2. Bistand har sjelden vært en viktig sak for norske politikere. Så lenge vi kommer i nærheten av én prosent av BNP til bistand og blir betraktet som verdens snilleste og mest generøse mennesker, spiller det ikke så stor rolle hva som skal hva prioriteres. Det er nok av saker å ta seg av, og verden har nok av fattige folk som vår bistand kan hjelpe.

3. Det er ikke så mange utviklingsland som vil motsette seg prioriteringene til en så sjenerøs donor som Norge. Det er ofte vanskelig å si «nei takk» til 500 millioner kroner uansett hva de skal brukes til. Så lenge du godkjenner ministerens prioriteringer, er slike penger nyttige uansett hvor de brukes. Men langsiktig er det ikke.

Det er ikke bare i Norge at politikken endres. Regjeringer i mottakerland skiftes også ut regelmessig og uregelmessig. Deres prioriteringer endres ofte, og det er ikke alltid at disse stemmer overens med de norske.

«Prøvefelt» for lovende, nye ministre

Men som Lunde sier, kan disse hyppige endringene i Norges bistandsprioriteringer ha uheldige konsekvenser. Utdanningsbistanden, som lenge har vært en essensiell del av norsk bistand til mange land, ble nesten halvert på to år. Fordi vi har fått en ny minister og en ny regjering?

Lunde etterlyser tverrpolitisk enighet for å sikre langsiktighet i den norske bistanden, men så lenge bistanden betraktes som et «prøvefelt» for lovende, men nye ministre med lite erfaring fra feltet, må vi nok vente en stund til før vi oppnår dette.