Debatten om kontantoverføringer:
Kontantbistand er god bistand
Økonomiprofessor Heath Henderson mener det er en dårlig idé av Norges regjering å ville bruke mer kontantoverføringer i langsiktig bistand. Han fortjener ros for å opplyse debatten, men overbevist er jeg ikke.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Stipendiat ved økonomisk institutt, Universitetet i Oslo
Bistandsaktuelt skriver denne uka om kontantbistand-kritikeren Heath Henderson, som skriver bok om at kontantoverføringer ikke er en spesielt god form for bistand. Det er relevant fordi regjeringen vil at Norad skal legge om mer av norsk bistand til nettopp slike overføringer, direkte til innbyggere i fattige land.
Professor Henderson har noen veldig gode poenger, men hopper over ulempene med andre bistandsformer og undervurderer fordelene med pengeoverføringer.
Henderson foretrekker bistand som sikter på strukturelle endringer, ikke små forbedringer. Han vil også at bistand skal reflektere ønskene til lokalbefolkningen som påvirkes og utnytte deres kunnskap, såkalte deltakerbaserte metoder.
Det innebærer vel omtrent å beholde status quo. Vestlige myndigheter har i tiår forsøkt å oppnå strukturelle endringer med bistanden sin, og Norad har for eksempel lagt vekt på lokal forankring. Både erfaringer på bakken og forskning viser hvor vanskelig det er å få til strukturelle endringer, uansett hvor store ressurser man har til rådighet.
Hendersons argument underbygger et viktig poeng: Å love for mye kan underminere støtten for overføringer på sikt. Lover man store strukturelle endringer og de uteblir, kan bistandsformen miste støtte.
Erlend Magnussen Fleisje
Les også: – Dårlig idé av Norge å bruke mer kontantoverføringer i bistanden
«Millennium villages project»
Millennium villages project viser hvor vanskelig det er å få til strukturelle endringer.
Dette var et ambisiøst prosjekt, finansiert av vestlige donorer på midten av 2000-tallet, inspirert av tanken om at et «big push» (i Rosenstein-Rodans ord) kunne hjelpe et samfunn ut av fattigdomsfellen. Det ble lagt vekt på lokal deltakelse og tilpasning.
Men de strukturelle endringene lot vente på seg. Forskningen viser kun marginale positive effekter, tross kostnader i hundremillionersklassen til effektivisering av landbruk, helsetiltak, infrastruktur, utdannelse og mer. Og hva med alle de strukturelle utviklingsprosjektene som ingen engang har evaluert?
Kortsiktige eller langsiktige effekter?
Mye tyder på at Henderson har noe rett i at kontantoverføringer først og fremst gjør at mottakerne øker forbruket sitt i en periode, og gjør begrenset forskjell på lang sikt på parametere vi kan måle – i hvert fall ifølge forskning fra Kenya.
Det er lite som tyder på spektakulære virkninger på helse, utdannelse eller opplevd velferd. Forskning på Mexicos Progresa-program tyder på mer positive langsiktige effekter, men spektakulære er ikke effektene.
Hvis kontantoverføringer først og fremst går til høyere forbruk, er det likevel mer enn nok til å gjøre kontantoverføringer til en ypperlig bistandsform.
Mange mottakere befinner seg virkelig i prekære livssituasjoner, først og fremst på grunn av «fødselslotteriet» – de ble født inn i et fattig samfunn til en (globalt sett) fattig familie.
Det mangler penger å overføre, ikke verdige mottakere. Overføringer er også pålitelig bistand, i den forstand at mottakerne med høy sikkerhet får pengene, og pengene gir dem bedre råd. Det har også enormt potensial for oppskalering. Allerede har organisasjoner som GiveDirectly utviklet infrastruktur og teknologi som gjør at overføringer kan nå bredt og med lave administrasjonskostnader.
Hendersons argument underbygger et viktig poeng: Å love for mye kan underminere støtten for overføringer på sikt. Lover man store strukturelle endringer og de uteblir, kan bistandsformen miste støtte.
Ikke nødvendigvis et bedre alternativ
Det er langt fra åpenbart at de deltakerbaserte metodene er mer rettferdige eller demokratiske enn å gi penger til hvert enkelt individ. En minoritet kan for eksempel få sine rettigheter ignorert i et demokratisk system, men penger vil de ha nytte av på samme måte som alle andre. Kvinner kan også bli skjøvet til side i offentlige fellesavgjørelser.
Pengeoverføringer kan dessuten godt bidra til mer deltakelse i politikk og samfunnsliv, siden det er lettere å ha overskudd til slikt om man har en rimelig trygg økonomisk situasjon.
Jeg påstår ikke å være noen bistandsekspert, men mer overbevisende enn mitt litt ustrukturerte leserbrev er meldingene som mottakere legger igjen hos organisasjoner som GiveDirectly.
I en video på YouTube kan man for eksempel se hvordan pengehjelp på under 300 kroner (28 dollar) i måneden gjorde at kenyanske Irene fikk råd til å begynne på skolen igjen, etter å ha droppet ut da hun ble gravid som 18-åring fordi hun måtte bruke dagen på å sanke kvist og kvast for å få endene til å møtes.
Strukturelt eller ei synes jeg det høres ut som vel anvendt bistand.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
