Norge må gi mer makt til barnebordet

Er det ikke snart på tide å slippe mottakerne til bordet når bistanden skal defineres, spør Jon Lomøy, tidligere Norad-direktør i et innlegg her i Bistandsaktuelt i februar.

Godt inne i et valgår er det ekstra fristende å svare «ja».

For vi i SOS-barnebyer er sikkert ikke den eneste «bistandsorganisasjonen» som akkurat nå analyserer partiprogrammer, spisser program-pennene og venter på hvilke politiske prioriteringer neste regjeringsplattform vil inneholde. Med vekslende partier, plattformer og politikere skal nye hjertesaker opp på bordet. Det gjelder også utviklingspolitikken.

Da Solberg-regjeringen for snart åtte år siden løftet jenters utdanning, ønsket vi både dem og satsingen velkommen. Utdanning var slett ikke nytt for oss i SOS-barnebyer, det har vi jobbet med i årtier. Men her skulle vi virkelig vise at vi var relevante og «på ballen».

Oppdraget først

Med Granavold-plattformen ble fattigdomsfokuset forsterket, og nye satsinger løftet inn. Våre lokale partnere er etter hvert blitt gode på å både synligjøre hva de gjør, og å rapportere om de nye temaene - som attpåtil kan være gamle, bare i ny drakt.

Men hva om de en dag hadde sagt at «jo da, dette er viktig - men siden vi igjen har hendene fulle med barn som mangler grunnleggende omsorg, passer det bare ikke å søke på et nytt program akkurat nå».

Vi sivilsamfunnsorganisasjoner har et oppdrag og et mandat. For oss i SOS-barnebyer er det å jobbe for og med barn som bor i familier i krise, og for de barna som er helt alene. Disse barna som ikke har trygge omsorgspersoner rundt seg, er grunnen til at vi finnes.

Samtidig har disse barna også funksjonsnedsettelser, de får ikke utdanning, rekrutteres inn i moderne slaveri, utsettes for vold og lider av traumer. Derfor engasjerer vi oss selvsagt når nye tema diskuteres, og det er viktig og riktig at noen av dem gis særlig oppmerksomhet når verden endrer seg.

Men oppdraget vårt for disse barna kommer alltid først. Og det er våre lokale partnere som kjenner den lokale konteksten, som er kompasset vi navigerer og prioriterer etter.

Valuta for pengene

At politikerne ønsker å se tydelige resultater av sine bevilgninger, er heller ikke vanskelig å forstå. Utfordringen er at de fleste av oss jobber med store og utfordrende problemstillinger hvor endring tar tid og ressursene er knappe. Det er dessverre ikke så enkelt som at alle familiene bare går ut av våre programmer som selvhjulpne med gode framtidsutsikter. Alle barna som har vært i kontakt med våre SOS-familieprogrammer, ender ikke opp som ressurssterke voksne.

Vårt mandat til å ivareta et barn som har mistet sine nærmeste, eller til å bistå en familie som befinner seg i dyp krise, krever tid, tålmodighet, langsiktig innsats og god kvalitet i omsorgen.

«God omsorg over tid» mangler kanskje både politisk punch og enkle bevis at det gir valuta for pengene, men for barna og familiene er det ikke våre forsøk på å forenkle og pakketere det mer spennende som hjelper. Vi teller ikke myggnett eller antall vaksiner. Derimot trengs det systematisk arbeid med lokale myndigheter som til syvende og sist er ansvarlig for å få på plass et godt barnevern. Vi som jobber på bakken har lært underveis, og utviklet våre tilnærminger i takt med ny kunnskap og nye situasjoner.

Valgvinner eller vinnervalg

«I 2021 kan det virke litt «last century» at det er giverne alene som har definisjonsmakten over bistanden», skriver Jon Lomøy, og mener Norge burde «gå i bresjen for en reform der utviklingslandene også får en likeverdig plass ved bordet når det skal defineres hva som teller som bistand».

En slik reform blir neppe det som vinner valget til høsten. Men kanskje er det likevel på overtid at også de vi jobber med og for skal gi noen føringer for bistandspolitikken.

For oss i SOS-barnebyer er det alle de barna som har rett på omsorg, få oppleve samhold, styrket selvtillit og tro på at det går an å få et bedre liv.

Derfor setter vi også så stor pris på at noen er villige til å støtte det, over tid - uten stadige krav om å skifte fokus.