– Vi ble sett på som Russlands lakeier

Et bilde var med på å utløse det hele. Peter Maurer, lederen for Den internasjonale røde kors-komiteen (ICRC), besøkte Moskva i slutten av mars. Han hadde nettopp vært i Kyiv og snakket med myndighetene der, og skulle diskutere humanitære forhold med russiske politikere. Etter at komitélederen hadde møtt Russlands utenriksminister, Sergei Lavrov, tok de hverandre i hånda. Smilende så de inn i kamera. Bildet ble tatt, og spredte seg lynraskt på nettet. Plutselig stormet det rundt Røde Kors.

– Vi ble sett på som Russlands lakeier. Ukrainerne reagerte med sinne. De var veldig negativt innstilt til oss, og ville ikke la oss utføre arbeidet vårt, sier Bernt Apeland, generalsekretær i Norges Røde Kors. Han var på oppdrag vest for Kyiv da bildet ble spredt.

Stormen organisasjonen befant seg i, dreide seg om nøytralitetspraksisen i felt og er beskrevet i en artikkel i The New Humanitarian. Da håndhilsingen gikk viralt på nettet, hadde ansatte i ICRC nettopp blitt evakuert fra Mariupol fordi det var for farlig å jobbe der. ICRC åpnet så et kontor i den russiske byen Rostov med tillatelse fra utenriksminister Lavrov. Ukrainske politikere og journalister beskyldte organisasjonen for å løpe Mosvkas ærend, å ikke gjøre nok for ukrainere, og bidra til tvangsevakuering av flyktninger til Russland.

– Det ble sauset sammen en historie som provoserte veldig. Det var vanskelig for ukrainerne å se et nøytralt rom i krigen. De vendte seg mot oss, men det bunnet i en manglende forståelse av Røde Kors sin rolle, sier Apeland.

Livsviktige forklaringer

For generalsekretæren er det enkelt: Nøytralitet, uavhengighet og upartiskhet er grunnpilaren i alt det Røde Kors gjør. Slik har organisasjonen operert siden den ble stiftet av sveitseren Henry Dunant i 1863. Dunant utformet prinsippet etter å ha bevitnet det store fransk-østerrikske slaget ved Solferino fire år tidligere, der rundt 40 000 soldater på begge sider døde eller ble liggende såret igjen på slagmarken. Ideen var klar: Røde Kors skal ikke ta side i konflikt, annet enn for dem som trenger hjelp.

For å få tilgang til sårede og trengende, oppretter Den internasjonale røde kors-komiteen politisk dialog med begge parter i konflikten, slik Maurer gjorde i Kyiv og Moskva. Kontakten fungerer som et grunnlag for å minne partene om krigens regler, og hvilke forpliktelser de stridende har. I tillegg får organisasjonen garantier for sin egen sikkerhet i felt på denne måten. Slik har Røde Kors operert siden begynnelsen, men nå har organisasjonens arbeidsmetode ble gjenstand for en informasjonskrig.

– Det er vi ikke vant til. Slike voldsomme reaksjoner i befolkningen har vi ikke opplevd før. Vi måtte bruke veldig mye tid på forklare hvordan vi jobber, og hvorfor vi må ha dialog med alle parter, sier Apeland.

Generalsekretæren forteller at det på dette tidspunktet var lite organisasjonen kunne vise offentlig at de hadde fått til, og at det var krevende å få ukrainere til å forstå kontakten med russiske myndigheter.

– I ettertid har vi kunnet demonstrere evnen til å levere utstyr til sykehus som behandler krigsskadde og evakuere sivilbefolkning i Mariupol. Så nå er situasjonen annerledes, fordi vi kan vise hva vi faktisk gjør, sier han.

Utfordrer nøytralitetsprinsippet

Hugo Slim forsker på krig, etikk og humanitær bistand ved universitet i Oxford. Han har nettopp gitt ut boka Solferino 21, som tar for seg krigføring i det 21ste århundret. Med utgangspunkt i slaget som ble definerende for Røde Kors for over 160 år siden, ser forskeren på hvordan konflikter og humanitære aksjoner utspiller seg i dag.

Slim beskriver en utvikling der organisasjonens nøytralitetsprinsipp har blitt en standardmodell for internasjonale hjelpeaktører, fra FN til Flyktninghjelpen. Han mener denne modellen har blitt for dominerende, og argumenterer for at ikke-nøytralt humanitært arbeid må få mer oppbakking. Også i den pågående krigen mellom Russland og Ukraina.

– Humanitære grupper som tar side, redder også liv. De store, internasjonale organisasjonene kom seint til Ukraina. De små, politiske gruppene organiserte seg fort og klarte å få på plass mange små, redningsaksjoner. De trenger mer støtte, sier Slim.

Forskeren tar til orde for en mer lokalisert, desentralisert respons i konflikter som denne, der bistandsaktører kan finansiere politiske grupper på flere sider.

– Skulle disse gruppene gjøre noe kritikkverdig, er det bare å trekke seg ut. Nøytraliteten som de store, internasjonale organisasjoner bestreber, kan være en svært tungrodd prosess som tar lang tid, selv om det ofte fører til store resultater når det først skjer.

– Å handle raskt uten formell godkjenning fra begge parter, innebærer mye større risiko. Men denne humanitære responsen fortjener også anerkjennelse. For den kan også være svært driftig, sier han.

Slim mener at om disse aksjonene ikke blir verdsatt som hjelpearbeid, kan den humanitære merkelappen kun bli forbeholdt en «eliteklubb av vestlig finansierte organisasjoner, som erklærer nøytralitet og uavhengighet, selv når de rutinemessig blir manipulert av alle stridende parter». Forskeren tror krigen i Ukraina vil endre synet på nøytralitetsprinsippet, slik at politiske aktører kan få mer plass.

– Det er på tide, og jeg håper det blir utviklingen videre, sier han.

Hegner om nøytralitetsmodellen

Generalsekretær Apeland i Norges Røde Kors, er ikke så sikker på om det er veien å gå.

– Jeg forstår hva han tenker, men jeg oppfatter det ikke som noe stort problem at det ikke flere politiske aktører støttes. Det er et større problem at det ikke er nok respekt for nødhjelpsorganisasjoner i konfliktsituasjoner, sier han.

Apeland peker en negativ trend: at det blir vanskeligere og vanskeligere å få tilgang i felt, selv for nøytrale organisasjoner som bare skal hjelpe sivilbefolkning.

­– Risikoen ved å støtte ikke-nøytrale, er at de kan fremstille seg som humanitære mens de egentlig er politiske. Og da kan tilgangen bli enda mer trøblete, sier han.

Apeland argumenterer mot mer internasjonal støtte til politiske hjelpeaktører.

– Nøytralitetsprinsippet er helt grunnleggende og har vist seg å fungere. Selv om vi sliter akkurat nå med forskjellige politiske krefter i verden, har det vist seg gjennom 160 år at det faktisk er det mest effektive når man skal ha fram hjelp til folk.

– Slim mener de store internasjonale organisasjonene kom seint til Ukraina?

– Nødhjelp er respons. Det tar tid, særlig der den ene konfliktparten ikke ønsker å ha internasjonal tilstedeværelse. Vi er ikke i nærheten av å gjøre alt vi vil, så raskt vi vil, men jeg kan ikke se for meg en annen organisering som vil skape bedre hjelp til de som trenger den, avslutter Apeland